Fredsmeglere og toppledere fra hele verden deltok på konferansen Oslo Forum på Losby tirsdag 19. juni 2018. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) var vert under konferansen for blant andre FNs generalsekretær Antonio Guterres, den norsk-somaliske statsministeren i Somalia Hassan Ali Khayre. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.
annonse
annonse

Norges humanitærpolitiske strategi bidrar til å styrke autoritære krefter i utviklingsland verden rundt.

Norge er verdens selverklærte «humanitære stormakt» sammen med Sverige, og i egen særklasse når det kommer til å bruke offentlige midler på utviklingshjelp. Med en selvgodhet av episke proporsjoner, fortsetter godhetsregimet å drysse penger ukritisk over utviklingsland over hele verden. Norges servile og statselskende befolkning sluker pengebruken med åpen munn.

Som det kommer frem i den nylige undersøkelsen som SSB har gjort på vegne av Norad, er hele ni av ti (90 prosent) av nordmenn positive til å gi bistand til utviklingsland i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Tallet er enda høyere for folk med høyere utdanning (95 prosent), mens politikerne som er representert på Stortinget nærmest er unisone i sin støtte av dagens bistandsregime.

annonse

Argumentet er at utviklingsbistand til fattige land ikke bare er riktig fra et pliktetisk perspektiv, men også at det gir politisk mening. De aller fleste vil være tjent med at forskjellene i levestandard mellom utviklingsland og industriland jevnes ut over tid. I takt med at velstandsforskjellene blir mindre markante, vil blant annet migrasjonspresset mot det globale nord fra det globale sør – en destabiliserende politisk faktor – gradvis dempes.

Men det finnes også en stor negativ slagside ved dagens norske bistandsregime, sett fra et realpolitisk perspektiv. U-hjelpspolitikken kan bidra til å styrke diktatoriske regimer i utviklingsland, som en direkte konsekvens av at Norge bruker store bistandsmidler der. Flere despotiske, gjennomkorrupte og anti-liberale stater – inkludert totalitære kommunistdiktaturer og anti-humanitære islamistorienterte autokratier – har fått gleden av å motta norske bistandsmidler.

Om det er snakk om penger til skoler, sykehus, generell infrastruktur eller annen økonomisk utvikling, blir resultatet det samme. Norge ender opp med å gi offentlige goder på vegne av diktatoriske regimer til en befolkning som oftest lever på brutale autokraters nåde. Ved å fylle et tomrom hvor statsapparatet i det relevante landet har sviktet, undergraves det «revolusjonære grasrotspresset» mot inkompetente diktatoriske regjeringer.

annonse

Les også: Professor: Norsk bistand kan gjøre vondt verre i Somalia

Prinsippet er enkelt: Jo færre – og dårligere – offentlige goder en stat gir til sin befolkning, jo større blir befolkningens misnøye – og dermed revolusjonspresset – mot regjeringsapparatet i det relevante landet. Norges bistandspolitikk bidrar på denne måten til å bryte opp dette forholdet mellom stat og befolkning. Ved å tilby flere offentlige goder på vegne av autokratiske stater, kan det revolusjonære grasrotspresset mot diktatoriske regimer minke.

Videre, når en ekstern aktør som Norge tilbyr slike goder, bidrar det til å opprettholde sosial ro og orden i det relevante landet, som igjen gjør det enklere for despoter å allokere offentlige ressurser vekk fra offentlige goder og mot et repressivt statsapparat. Den onde sirkelen blir deretter komplett: Jo mer bistand som kommer inn, desto enklere blir det for autokrater å ignorere lokalbefolkningens behov og krav til offentlige goder og allokere ytterligere midler til å befeste sin kontroll over makten.

På denne måten bidrar Norges humanitærpolitiske regime til at inkompetente og korrupte autokratiske regjeringer kan fortsette å undertrykke sin egen befolkning. I demokratiske land spiller ikke den samme dynamikken inn, siden befolkningen står mye friere til å kvitte seg meg inkompetente regjeringer.

Løsningen er ikke å stoppe med utviklingshjelp – det ville vært et politisk selvmord etter alle målestokker i Norge – men å bruke den mye mer strategisk. Ved prioritere å gi utviklingshjelp til demokratiske utviklingsland, og strupe bistanden til autokratiske utviklingsland, blir vinningen dobbel.

Ved å flytte bistandsmidler (ikke nødhjelp) vekk fra autokratier og over til demokratier, medvirker man ikke lenger til å undergrave det revolusjonære grasrotspresset mot autokratiske regimer. En slik løsning bidrar også sannsynligvis til at velstandsgapet mellom demokratiske og autokratiske styresett vokser på sikt, som burde gjøre demokratiske styresett mer attraktive på verdensbasis, som igjen burde øke revolusjonspresset mot diktatoriske regjeringer.

Ja, dette er en kalkulerende strategi, og mange vil lide på kort sikt hvis den noen gang skulle bli implementert. Men slik utviklingen har vært de siste årene på verdensbasis – med demokratiske styresett i full retrett og autokrater med vind i seilene – er det på tide å tenke nytt. Å tenke strategisk er ikke ensbetydende med å være ondskapsfull – heller tvert om. Det burde også beslutningstagerne i UD og Norad begynne å ta innover seg.

Dette er «storlandsgalskap»

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon