Stortinget. Foto: Terje Bendiksby / NTB
annonse
annonse

For litt over ett år siden valgte jeg å melde meg ut av Fremskrittspartiet.

Jeg følte meg ikke lengre hjemme i partiet jeg tidligere beundret. Kampen mot bompenger og overformynderi, samt motstand mot økt innvandring og å ivareta Norges suverenitet var byttet ut med tørsten etter regjeringsmakt. Kompromiss etter kompromiss, det virket som om det ikke var noen grense for hva vi kunne gi etter for så lenge vi fikk være med å bestemme litt.

At jeg var medlem av partiet som signerte Marrakech-avtalen og fikk oss inn i ACER gjorde meg kvalm. For meg kunne ikke dette forsvares.

annonse

Innsiden av partiet domineres av en «broiler»-kultur, der fremtidens FrP-politikere er håndplukkede kandidater som er født og oppvokst i ungdomspartiet. Tiden der FrP bestod av vanlige arbeidere og «mannen i gata» er over.

FpU er heller ikke lenger det ungdomspartiet som jobber for skattereduksjon, redusert innvandring eller billigere drivstoff og alkohol. Ungdomsorganisasjonen virker for meg venstreradikalt og sterkt feminisert, og er mer opptatt av å fremme Pride og snakke om valgfritt sidemål, enn å diskutere konsekvensene av ukontrollert innvandring. Intriger og drama tar mer fokus enn politisk arbeid. Og nå diskuteres det faktisk om de skal støtte EU-medlemskap også.

Illustrasjonsbilde. REUTERS/Jason Lee

Alt dette gjorde at jeg fikk nok og måtte komme meg ut.

annonse

Samtidig tok jeg også et valg om å legge politikken til sides. Det har med andre ord vært ganske så stille fra meg. Til sosialistenes- og klimafanatikernes store glede har det ikke vært noen kontroversielle medieoppslag, ingen friske utsagn på Twitter og heller ingen opphetede debatter i min regi.

Mens jeg har vært fraværende den politiske arenaen i over et år, har jeg fortsatt fulgt med på hva som har skjedd, både i inn- og utland.

Det jeg har bitt meg mest merke i, er at de etablerte mediene har blitt mindre og mindre nøytrale, og er langt på vei blitt politiske aktører fremfor å være nyhetsformidlere. Havner du i nyhetsbildet blir du kontaktet av kampanjejournalister som er mer opptatt av å konfrontere og debattere med deg enn å stille deg spørsmål.

I sosiale medier forekommer også aktiv sensurering av meninger som ikke er «korrekte». De som for eksempel våger å stille spørsmål ved smittevernstiltak, vaksine eller pandemien generelt, blir kalt for konspirasjonsteoretikere. Våger du samtidig å nevne konsekvensene ved høy innvandring kan du risikere å bli arbeidsledig i samme slengen. Ytringsfriheten gjelder kun for de politisk korrekte.

Helseminister Bent Høie (H). Foto: Lise Åserud / NTB

En annen ting jeg har reagert svært sterkt på, er at flere har måttet opprette «Spleis» for å finansiere sin egen helsebehandling. Vi må altså være vitner til at barn blir blinde og at unge nordmenn venter på å dø av kreft fordi AS Norge ikke har råd til å stille opp. Samtidig pøser vi ut flere milliarder kroner til utlandet, deriblant Kina, som ikke kunne brydd seg mindre om verken menneskerettigheter eller demokrati.

Det er i det minste godt å se at dugnadsånden lever videre, og at når velferdsstaten svikter totalt så stiller vi opp for hverandre. For vi kan ikke sitte å se på at våre landsmenns liv blir ødelagt fordi vi ikke har råd, for det har vi. Vi bruker bare pengene helt feil.

annonse

Samtidig sitter det en gjeng i regjeringskontorene som ikke kunne brydd seg mindre. For noen er det viktigere å drikke «champis» og å knipse selfies i fancy designerdress, fremfor å faktisk gjøre jobben sin. Avstanden mellom vanlige folk og politikerne på tinget har etter min mening aldri vært større.

Det er vanskelig å si hva fremtiden vil bringe. Jeg mener konsekvent at en eventuell rødgrønn regjering til høsten ikke er det Norge trenger, samtidig som alternativet med Høyre ikke er så mye bedre. Begge partiene er kjent for å avstå suverenitet til utenlandske organer samtidig som de forfekter politisk korrekthet.

Senterpartiet har prøvd å fremstå som et alternativ der de har fremmet populistiske saker den siste tiden. Samtidig vet vi hvem de blir nødt til å samarbeide med, og vi vet også at sosialismen fortsatt står sterkt innad i partiet.

For meg havnet derfor valget på Demokratene. Et relativt lite parti, men et parti med hjertet på rette stedet, som nå er i sterk vekst. Norge trenger et antiglobalistisk alternativ som setter Norges interesser først, et parti som prioriterer nordmenn og norske statsborgere og et parti som sier klart NEI til at Norge skal fungere som verdens sosialkontor.

Sammen skal vi bevare, bygge og styrke Norge.

Ja, jeg vil avskaffe retten til å søke asyl i Norge

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon