Mimir Kristjánsson holder apell under støttemarkering for Julian Assange utenfor den britiske ambassaden tirsdag ettermiddag. Foto: Berit Roald / NTB
annonse
annonse

Rødts stortingskandidat Mimir Kristjansson tar i siste utgave av magasinet Plot et kraftig oppgjør med det han ser på som stempling av folk flest utført av folk som tilhører venstresiden.

– Jeg synes også at det på venstresiden, som jeg tilhører, er kommet en form for ny-elitisme etter Trump og Brexit. Siden noen valg og folkeavstemninger ikke gikk i den retningen man ville, kom en oppblomstring av idiotforklaringer. Vissse typer folk ble sett på som dumme, slår Stavanger-politikeren fast.

Det er et viktig og betimelig oppgjør. Det skal sies at de samme holdningene finnes også på høyresiden i norsk politikk. Og mange som er motstandere av sosialisme og kommunisme kan nok også tenke gjennom hvilke merkelapper de bruker for å karakterisere sine meningsmotstandere.

Generelt trenger vi flere politikere som forsøker å forstå, i stedet for å forklare hvorfor alle andre tar feil. 

Finner sammen

annonse

I hans bok «Mamma er trygda» viser også den tidligere Klassekampen-journalisten at snakkeklassen og høyresidemiljøer finner sammen i nedlatenheten mot samfunnets underklasse. 

Den velskrevne og lettleste boken fikk mye og velfortjent ros da boken kom i 2019.  Boken er gripende fordi den skildrer sønnens ambivalens i forhold til sin kreftsyke mor og hennes mangeårige kamp både mot sykdommen, men også for sin egen verdighet mot papirmøllene i Nav-systemet. 

Det er denne tankegangen Kristjansson tar et oppgjør med, samtidig som han viser godt hvordan frykten for at uproduktive mennesker snylter til seg goder fra velferdsstaten de ikke har rett på virker sterkt overdrevet.

Det kanskje mest treffende øyeblikket i boken er når Kristjansson sitter på et standupshow og hører komikeren lire av seg morsomheter om mennesker som har gått på «livets harde skole». Kristjansson ler sammen med de andre. Men etterpå slår det ham at det er moren hans mannen på scenen harselerer med. En kvinne som hadde livet foran seg, helt til hun fikk kreftdiagnosen som snudde hennes liv og livet til familien opp ned. 

annonse

Se ned på

Kristjansson viser godt hvordan aktører særlig på høyresiden, men også blant hans egne, har en tendens til å omtale og se ned på mennesker som i mange år har vært hardtarbeidende og uforskyldt eller som følge av jobben har blitt syke. Denne felles nedlatenheten fra både høyre- og venstresiden overfor de nederst på rangstigen er interessant, også av grunner Kristjansson kanskje er mindre motivert for å gå inn på. For kanskje viser disse holdningene at den såkalte snakkeklassen, de meningsbærende gruppene i Oslogryta og medieeliten tross alt egentlig har mer til felles med «rikingene» og «de borgerlige» enn de vanlige menneskene, til tross for mange proklamasjoner om det motsatte.

Boken til Kristjansson fikk gode omtaler, både fordi den er velskrevet og tar opp et viktig budskap, til tross for enkelte punkter man kan være politisk uenig med forfatteren i. Men den kan også leses som et norsk supplement til andre bøker som tar opp samme problematikk. Mest nærliggende er det å lese boken som en miniutgave av den amerikanske ny-klassikeren «Hillbilllyens klagesang» som viser hvordan det rurale USA har blitt fullstendig akterutseilt og overlatt til seg selv etter at industri og arbeidsplasser forsvant. 

Pariakaste

Det mest interessante i boken er hvordan Kristjansson viser tydelig at de såkalte «Naverne» blir hengt ut som en pariakaste, som blir sett på med mistro fordi de «ikke bidrar til fellesskapet». Samtidig preges den radikale venstresiden Kristjansson selv tilhører av en forakt for disse menneskene, som Karl Marx i sin tid kalte «filleproletariatet». Dette var mennesker Marx mente hadde sunket ned i en håpløs fattigdom og ikke lot seg redde, til tross for at han mente deres ulykke var et produkt av kapitalismens herjinger. 

Begrepet «filleproletariat» sender et signal om de som er utenfor og uproduktive. Marx beskrev dem som utrangert avfallsstoff, skjøvet ut av arbeiderklassen.

Om de som i dag flokker seg rundt politikere som Jan Bøhler ikke er skjøvet ut av arbeiderklassen, er de likevel ekskludert fra det politisk gode selskap. Der er det ikke rom for barnefamilier med dieselbil eller godt voksne nordmenn som føler seg redde og utrygge i sin egen by. 

Det var i stor grad dette «rustbeltet» som brakte Donald Trump til makten. Samtidig har de samme menneskene foraktfullt blitt stemplet som «deplorables», forkastelige mennesker, av hans motkandidat i 2016, Hillary Clinton. 

Som Kristjansson selv var inne på i forbindelse med lanseringen av sin egen bok: 

annonse

– De tror det holder å kalle de som stemmer på Trump for dumme, og at Trump lyver – og sier de det høyt nok, så vil de forstå det. Hvis du ikke skjønner at ytre høyre spiller på faktiske sosiale problemer, vil du tape.

Og selv om det ikke på samme måte eksisterer et rustbelte i geografisk forstand i Norge, finnes det åpenbart mange mennesker som ikke på samme måte som flertallet i vår oljesmurte økonomi har kunnet ta del i den generelle velstandsøkningen. Her ligger det åpenbart viktige lærdommer for alle som ønsker politiske endringer i det norske samfunnet. 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon