Vegard Vinge utøver sin statsstøttede kunst. Skjermdump video
annonse
annonse

Det greske ordet techne betyr kunst/håndverk/dyktighet. Man utfører en teknikk som ikke er åpenbar eller enkel. Hvis du står foran noe, og du vet at du ikke kunne klart det samme selv, først da er det sannsynligvis kunst.

En slik opplevelse av kunst gir håndverket magi og storhet. Om en forsto kunst som noe som krevde dyktighet og avansert tilegnede teknikker, vil jeg tro at folk flest også ville sett på kunstnere med respekt og sympati. Selv når man ikke selv liker kunsten hun skaper.

Men slik er det ikke nødvendigvis i dag. Det er for mange kunstnere. Og man kan saktens spørre seg hvilken kunnskap og teknikk som mestres ved utøvelsen av mye av dagens såkalt avantgarde kunst.

annonse

Kunst eller religion?

Hvis et lukket selskap eller lite samfunn av mennesker vil drive med noe som gir dem en opplevelse som for dem er viktig, står de fritt til å gjøre det. Et samfunn av malingdritere må gjerne leie lokaler og donere kollekt til den opphøyde malingdriteren, i Norge Vegard Vinge. Eller de kan, som Mette Edvardsen, stå i et rom og gjenta på engelsk hva de forskjellige tingene i rommet heter. Floor, floor, floor, floor, floor, floor, floor, floor, floor – door, door, door, door, door, door, door, door, door – chair, chair, chair, chair, chair, chair, chair, chair, chair.

Her satte jeg bevisst chair etter floor. Ikke floor etter chair, slik at kunsten ikke kan løfte seg fra gulvplan til den stengte himmelen i det av staten leide lokalet. Jeg vil gi human, human, human, human, human, human, human, human, human som jeg plasserer på chair x 9 muligheten til å rømme ut door x 9 før han detter av stolen i kjedsomhet. Men – om du skulle finne på å gå ut av lokalet foran menigheten, midt i seansen, så er du neppe velkommen tilbake.

annonse

Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg tenker at det der kunne jeg også gjort! Det hadde passet bra som et prosjekt for en 5. klasse på barneskolen. Slik kunne alle i klassen lært seg hva ting man ser og bruker hver dag heter på engelsk. Å pugge er jo også bra! Hvis teknikken som mestres også kan mestres av 11-åringer flest – er det da kunst? Eller ser vi ikke det geniale i Mette Edvardsens kunst?

Edvardsen mener hun mobbes og at kunsten hennes tas ut av sammenheng. Klippet Week-end Performances er på nesten 25 minutter. Prøv å underholde noen i 25 minutter. Hvis folk ikke liker det kan du jo argumentere med at det bare var en opptakt til det store som skal skje i neste bolk.

Selvbildet til kunstneren

Kunststykket er å få penger ut av staten for kunst som ikke krever en avansert innlært teknikk. Dernest er det en slags kunst å stå på en scene og gjenta ord eller drite maling uten å svette og skamme seg så mye at man løper ut door x 9 med malingskosten i stjerten.

Så det er ikke bare når en «gud» kommer med i bildet at staten støtter absurd bruk av menneskers fritid. Jeg tenker at dette er noe for psykiatere og profesjonelle. Kanskje gir det en indre ro og balanse i et spesielt miljø at man får holde på, på denne måten? Kanskje skal vi andre unne dem litt av skattepengene våre slik at det ikke klikker for dem? Det kan tross alt bli dyrere for samfunnet om mange kunstnere må legges inn for avvenning av malingsdriting og oppramsing av det de ser rett foran seg, om de ikke får støtte til å drive med det.

Les også: Sløseriombudsmannen om hissige kunstnere: – De kommer med krasse, ubegrunnede merkelapper

Det vanskeligste kan nok bli å venne seg av tanken på at man er en viktig kunstner. For hvis du ikke tjener penger på det selv, settes mekanismer i hjerne og kropp i gang. Det handler om selvfølelse og egen nytteverdi. Men slike tanker kan fortrenges om man jobber med å søke staten om penger til kunst. Her må riktige ord og riktige kontakter brukes. Samtidig må det lokkes med at man har noe nytt. Noe som ikke er gjort før. Og det skal sies: Jeg hadde ikke trodd at å drite maling og ramse opp engelske gloser var kunst.

Stat og privat

annonse

Det norske sosialdemokratiet er ikke så verst. For meg må det gjerne være både statlige og private skoler, barnehager og helsetjenester. Den ene fløyen holder den andre i sjakk. Hindrer i noen grad total ensretting fra venstresiden, og umenneskelig profittering fra høyresiden. Problemet på den ene siden er at staten bygger seg selv opp med unødige stillinger. Som for eksempel å administrere søknader til kunst. Problemet på den andre siden er at det private skjærer til benet med effektivitet og heller nyter mer profitt til færre.

Å ha et godt budsjett til kunst og kultur mener jeg en velferdsstat som Norge skal ha. Men kameraderi og politisk styring har laget en klikk av kunstnere som spiller på lag med staten. Det ligner media. Staten gir store midler til mangfold. Liten protest. Men når staten går inn og støtter eliteskoleprosjekter, (eller tenketanken HRS) blir det ramaskrik. Fordi media er 70/30 venstrevridd. Og fordi veldig rike personer oftest er mer opptatt av penger enn samfunn og kunst. Noen er personlig opptatt av det. Da må kunstneren flørte og fraternisere. Lure dem til å tro at de får det de bestilte. Litt som alle de som jobber med å sende søknader, ofte lurer staten til å tro at den får det den bestilte.

Bare noen få kunstnere er så store at de kan drite (uten maling) i alt det der. De har et stort, ofte globalt publikum. De kan oppføre seg som drittsekker eller engler, være anonyme eller PR-kåte. Det har ikke noe å si – det de skaper lever uansett.

Gigantene er ofte bare geniale på sitt felt. Idioter når det kommer til politikk, samfunnsforståelse, filosofi og empati. Men mange snakker likevel mye om det. De store og mellomstore vet at særlig Norge er så lite at de ikke kan risikere å miste en eneste publikummer om de leverer kunst som staten i liten eller ingen grad garanterer for.

Forfatterforeningen ble forsøkt kuppet

Forfatterforeningen ble nesten kuppet av unge ukjente forfattere som tok drittjobben med å sitte i styre og stell, mens de erfarne og skrivedyktige var fornøyd med å skrive bøker og jobbe med faget. At de kjente forfatterne kom på banen da det skled helt ut med ytringsfrihetsoppropet var for lite og for sent. De bruker fantasien og alter ego når de levendegjør kritikk av samfunnet.

annonse

Karakteren Elling sier mye som er fornuftig. Han er Ambjørnsens alter ego i mange politiske saker. Men en normal karakter kan ikke si slike ting som Elling sier. Ikke i dag. Enda det langt fra er kontroversielt. Den prisbelønte Tollak til Ingeborg, forfattet av Tore Renberg, bæres av en stemme som hater sin woke samtid, Acer, effektivisering og religioner av alle slag. Han banker opp bøllefrø og hasjlangere, og han mener menn skal være menn og kvinner, kvinner.

De kan skrive slik. Dramatisere virkeligheten, slik Aristoteles formante. Men kjente norske forfattere skriver med løs penn når det er snakk om kronikker i media. Unntaket er alle de mindre kjente som kan hamre løs med identitetspolitikk. Som vet at det blir high fivet på Twitter og stilltiende akseptert av de erfarne og kjente. De virkelig godt leste forfatterne.

Når flere av de etablerte stemmene endelig sier Forfatterforeningen såpass imot at de på egen hjemmeside innrømmer at de – en forening av forfattere – ikke kan skrive og kommunisere så de blir forstått, har det da endelig blitt litt bris i punsjbollen på hagefesten Norge. Men det er en flau bris. Og den kommer altfor sent. Norges forfattere og intellektuelle er i alt for liten grad involvert i debatten om hva som skjer i samtiden. Så når Roy Jacobsen melder seg ut er det en snill og ubetydelig protest. Han har solgt så mye, og har en så stor leserskare at han kunne satt en virkelig agenda.

Les også: Melder seg ut av Norske Billedkunstnere i protest

Æresretten og Kvalitetsråd. Det er noe av innholdet i en forening som gir priser i ytringsfrihet til forfattere som bærer hijab – et plagg som står for det absolutt motsatte av frie ytringer for mennesker som lider, voldtas fysisk og psykisk og blir drept i «ære» i store deler av verden. Dette er en forening som har slukket lyset og gått inn i aftenen med et stort glass cognac. Der sitter de gamle mennene og mimrer om da de satte agenda, smugtitter på de frekkere yngre stemmene som har forstått å suge til seg innholdet i dagens outrerte samfunn, der revolusjon skal gjennomføres, uansett, midt i arbeidet som gagner de aller fleste.

annonse

Mediers rolle

Det som skjer da er at vanlige journalister, noen av dem ganske uerfarne, holder debatten på armlengdes avstand. De samarbeider bevisst og ubevisst med næringslivet, staten, Bigtech og Faktisk.no. De advarer mot de som våger å ta debatten: De alternative mediene. Jeg observerer gang på gang at argumenter de alternative mediene hadde for en god stund siden, blir løftet frem i hovedstrømmediene etterpå, når de har blitt mer stuerene. MSM tar da eierskap til den nye terskelen i debatten. Kaller seg modige og avantgarde. Dette kan minne om hvordan Carl I. Hagen ble demonisert. Siden har så og si alt han advarte mot slått til. I dag er det en selvfølge at innvandrere skal lære seg norsk. Tenk at det var en debatt en gang!

Resett har vært banebrytende på flere saker, for eksempel om COVID-19. Både at det kom til å bli en pandemi som kom til Norge og at viruset kunne være skapt i et laboratorium. Dette blir ikke anerkjent. Det må oppleves frustrerende for redaksjonen. Men vi føler alle på det, vi som leser og tenker i Norge. Vi lever midt i et slags tidsskifte. Det er steilt, hardt og umenneskelig.

Et iscenesatt drama

Det må skapes konflikt der det knapt er en. Og i dag er knepet enkelt: Si at du er fornærmet og krenket. Gjør det med bilde av deg selv i en av de etablerte og kjente mediene. De følger deg på Facebook, så du kan gjerne skrive innlegget ditt der først. Når du får en unnskyldning, det får du, ingen vil ha det på seg å fornærme noen i dag, kanskje med forbehold eller noe kritikk; ikke svar. Ikke snakk. Ikke kommuniser. Ikke forstå. Ikke skriv. Ikke les. Ikke tenk. Ikke vis yrkeskvalitetene dine. Bli en østers uten perle i. Et lukket mysterium på utsiden. Ikke vis at du muligens er nokså tanketom om du må tenke og våge noe selv uten å vite hvordan responsen i media og publikum blir.

Til slutt: Hvem skal betale for kunsten? Hva er kunst verdt. Og hvem skal bestemme hva som er kunst? Personlig respekterer jeg enhver kunstner som jobber deltid på Rema og bor på hybel for å ha tid til å lage sin kunst. Uansett om ingen i hele verden vil ha kunsten. En slik kunstner hadde jeg kjøpt noe av, selv om jeg ikke likte kunsten. Kan du forstå det?

Hva har skjedd med våre kunstnere – har de blitt statsansatte?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon