En hverdag med palmesus er helt vanlig for den etniske nordmann bosatt på Filippinene. Foto: Privat.
annonse
annonse

Salum Ageze Kashafali tok sitt andre gull i OL og satte ny verdensrekord i samme sleng på 100 meter med den fantastiske tiden 10.43 under de Paralympiske sommerleker 2020 i Tokyo.

OL går jo som kjent egentlig i 2021, men så mye har jo blitt satt på hodet nå under denne pandemien.

Kashafali er en friidrettsutøver det står respekt av. Med bare noen få prosent skarp syn er hans prestasjoner helt utrolige.

annonse

Men er han «norsk»?

Salum Kashafali er en fantastisk idrettsutøver, men er han egentlig norsk? Foto: Marit Hommedal / NTB

Salum Kashafali flyttet med familien til Norge i 2003, som kvoteflyktning fra Kongo. Han var da 9 år gammel.

Definisjonen på hva det vil si å være norsk, oppfattes forskjellig. Her er hvordan Christian Tybring-Gjedde beskriver det i et intervju med Aftenposten i 2012.

annonse

«Man er norsk når man selv opplever seg som en fullverdig borger av den norske nasjonalstaten og det brede folkelige fellesskapet. Altså er personens egen opplevelse av tilhørighet og som fullverdig borger av nasjonalstaten sentralt. Kall det gjerne også lojalitet og fedrelandskjærlighet, og følelse av å tilhøre det norske folket.- Man kan ha innvandret til Norge og på et tidspunkt oppleve seg som norsk, samtidig som man også har en opplevelse av identitet i kulturen man ble født i og den folkegruppen man tilhører der. Noe som ikke trenger å være en ulempe, men tvert om være en styrke for det norske samfunnet ved personens doble kulturkjennskap.»

Det er en interessant uttalelse, ikke ulik den kongen kom med. Man er altså norsk når man føler seg norsk.

Det vil med andre ord si at jeg har vært thai i 20 år og nå filippiner i 10 år.

Jeg oppfyller alle kriteriene, så hvorfor blir jeg da beskrevet som en nordmann i utlandet, mens Kashafali er norsk? Jeg har riktignok ikke statsborgerskap i noen av disse landene, men kunne ha fått det i Thailand i sin tid. Ville jeg da ha blitt oppfattet som thailandsk eller fortsatt som nordmann i utlandet?

Svaret på det er enkelt.

Så lenge man er etnisk nordmann, så forblir man alltid etnisk nordmann både i norske myndigheters øyne og i det landet man måtte få statsborgerskap i.

For å bli norsk, så holder det altså bare å føle seg norsk, mens for å bli thai for eksempel, så må man være født av to etniske thaiere.

Merkelige greier egentlig, som kanskje skulle få oss som ikke lenger bor i Norge til å føle oss både krenket og vonbrotne.

annonse
Sol, sommer, sjø og palmer. Livet på Filippinene. Foto: Privat.

Det er nemlig slik at her i Asia, så vil en hvit mann aldri bli sett på som noe annet enn det han faktisk er. En utlending. Det er vel helt ok for norske myndigheter går jeg ut ifra.

Men det skulle tatt seg ut å hevde noe tilsvarende i Norge eller et annet land i Europa i disse dager. Den logiske slutningen her må bli at alle asiatere er rasister, mens norske og europeiske myndigheter kommer med krenkende benevnelser overfor nordmenn bosatt i Asia som føler seg asiatiske.

I en tid hvor alle som føler seg som noe automatisk blir dette, hvorfor kan ikke jeg da få være filippiner?

Jeg tror nok det er få, om noen filippinere i det hele tatt, som ville ha vært stolte hvis jeg representerte Filippinene i OL for eksempel.

Landet vant nylig sin første gullmedalje i et OL ved Hidilyn Diaz (30) i vektløfting. Hun ble overøst med penger fra alle mulige firmaer og offentlige instanser i Filippinene og er nå multimillionær.

Hadde jeg fått det samme mon tro om det var jeg som hadde vunnet og representert Filippinene?

Svaret på det får vi aldri, siden jeg ikke ville ha kvalifisert til å kunne delta for Filippinene selv om jeg på en eller annen mirakuløs måte skulle ha klart å skaffe meg filippinsk statsborgerskap. Det gis nemlig ikke ut på billigsalg her for å si det sånn.

Landet ville nok ikke ha sett på meg som filippiner, selv med filippinsk pass. Hvis jeg hadde vist det frem til innfødte, så ville de jo bare ha trodd at det var en spøk eller forfalskning. Enkelt og greit fordi jeg er hvit. Jeg er ikke, og kan aldri bli filippiner på grunn av det.

Hudfargen min er avgjørende i dette landet, slik den er det i de fleste andre asiatiske land. Er Filippinene dermed rasister?

Nei, selvsagt ikke. De er et varmt folkeslag som ikke har noen problemer med alle utlendingene som kommer til landet. Du føler deg velkommen på Filippinene og anses som en av innbyggerne når du bor her fast.

Men du er en utlending. Du kan ikke stemme, ikke eie land og må ha visum og penger for å greie deg selv. Staten gir deg ingenting.

annonse

Filippinene åpnet med sitt sedvanlige hjertelag for syriske flyktninger under krigen i Syria. De var velkomne uten vanlige visumkrav. Ulempen var at de måtte klare seg selv økonomisk. Men det å leve i et tropisk paradis hvor alt er rimelig, skulle vel veie opp for dette, skulle man tro.

Filippinere er både stolte av landet sitt og seg selv. Foto: Skjermdump fra Facebook.

Ikke en eneste syrer kom.

De ville heller dra til Norge og Europa de, føle seg norske og dermed få både pass og penger.

I en fotnote her bør det vel nevnes at det dreier seg om de som kunne betale menneskesmuglere for å ta seg ut av Syria. De svakeste, sykeste, fattigste og eldste ble selvsagt igjen i Syria.

Ikke greit å skjønne.

Men pytt pytt. Hva gjør vel noe sånt?

Jeg føler meg som en utflyttet etnisk nordmann bosatt på Filippinene. Der er jeg ihvertfall på linje med den nye tiden vi ser i industrielle land og slik jeg blir oppfattet i Asia.

Sjømannskirken – en viktig organisasjon for nordmenn i utlandet (+)

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon