Klaus Schwab i WEF med Angela Merkel. Foto: Salvatore Di Nolfi/Keystone via AP
annonse
annonse

Huntington fikk rett.

Samuel P. Huntingtons essay fra 2004, ‘The Denationalization of the American Elite,’ var et forvarsel om den dype splittelsen vi nå ser utspille seg i amerikansk politikk. Det var også et varsel om den stadig dypere krisen i det vestlige demokratiet og forklarer mye av utviklingen i norsk politikk de siste årene.

Som Huntington skrev:

annonse

«Offentligheten er generelt opptatt av fysisk sikkerhet, men også av samfunnsmessig kontinuitet – innen akseptable grenser for utvikling – av eksisterende mønstre for språk, kultur, tilhørighet, religion og nasjonal identitet. For mange eliter er disse bekymringene underordnet å delta i den globale økonomien, støtte internasjonal handel og migrasjon, styrke internasjonale institusjoner, fremme amerikanske verdier i utlandet og oppmuntre minoritetsidentiteter og minoritetskulturer hjemme.»

Splittelsen mellom de kosmopolitiske urbane elitene som prioriterer globale markeder, migrasjon, vestlig intervensjonisme, minoriteter og identitetspolitikk på den ene siden, og på den andre siden, en befolkning med tradisjonelle verdier og sterk nasjonal identitet, er bare blitt enda dypere siden årtusenskiftet. Dette gjelder ikke bare USA. Splittelsen mellom eliten og flertallsbefolkningen utspiller seg på forskjellig vis i ulike land i Vesten, også i Norge. Og det er ikke noe vakkert syn.

Mens den neoliberale eliten har kunnet reise på første klasse godt skjermet fra økt jobbusikkerhet, redusert reallønnsvekst, innvandrerrelatert kriminalitet og økt press mot etablerte verdier og kultur, har de brede lag av befolkningen måtte tåle ulempene og betale kostnadene for globaliseringspolitikken, innvandringen, den feilslåtte integreringspolitikken, klimahysteriet, woke-kulturen, identitetspolitikken og prioritering av minoriteter på bekostning av flertallsbefolkningen.

annonse

Overnasjonalisme som fanesak

Etter at Sovjetstatens sammenbrudd ga sosialismen banesår og velferdsstatens fremvekst strippet venstresiden for fanesaker, og etter frihandelen og markedsliberalismens gjennombrudd i stor grad har overflødiggjort den tradisjonelle høyresiden, har elitene på begge sider av den tradisjonelle høyre/venstre-aksen funnet nytt felles tankesett i globalismen. Det er som en ideologi å regne. De nye fanesakene er alle globale enten det dreier seg om global oppvarming, fortreffeligheten til overnasjonale konføderasjoner som EU og FN eller utvisking av nasjonalstaten og nasjonal identitet gjennom migrasjon og fri bevegelse av personer over landegrensene.

Donald Trump og koronapandemien har riktig nok virket som katalysatorer i denne prosessen i USA og Europa, men det er de etablerte elitene med deres globalistiske agenda som er hovedårsaken til den voksende splittelsen i det vestlige demokratiet.

Trump utfordret elitene både på venstre- og på høyresiden og fremprovoserte en motreaksjon som ved hjelp av falske narrativ, ensrettet kampanjejournalistikk, akademias henfallenhet til wokekultur og identitetspolitikk samt myndighetene og Big Techs tiltak for å innskrenke ytringsfriheten bare har gjort spliden større.

Koronapandemien har, på sin side, tydeliggjort for de brede lag av befolkningen hvem som er henvist til å betale regninga for globaliseringen i så vel Europa som i USA. Vaksinetvang og nedstengninger har vært en utløsende faktor for den senere tids demonstrasjonene i Syd- og Mellom-Europa, men det er dypereliggende strukturelle faktorer som en følge av globaliseringspolitikken som ligger under den økende misnøyen i store deler av elektoratet.

Universalistisk globalisme

Forestillingen om det overnasjonales fortrinn fremfor det nasjonale er et elitefenomen og går i stor grad på tvers av tradisjonelle parti- og ideologiske skillelinjer og har, ifølge Huntington, sitt utgangspunkt primært i tre ulike tenkesett: universalistisk, økonomisk og moralistisk globalisme.

Den universalistiske tilnærmingen kommer, i norsk sammenheng, klarest til uttrykk i bistands- og utenrikspolitikken. Den tradisjonelle bistandspolitikken, med sitt etnosentriske utgangspunkt om å spre modernisering og bidra til statsbygging i u-land etter vestlig mønster, representerer dypest sett egentlig ikke noe annet enn en sekularisert forlengelse av misjonsbevegelsens ambisjon om å spre evangeliet og gjøre ‘alle folkeslag til mine disipler’. Forskjellen er bare at ‘frelsen’ nå ligger i det moderne vestlige forbrukersamfunnet som har erstattet himmelriket som målet for utviklingsprosjektet, og at det er staten og skattebetalerne som betaler gildet og ikke misjonsorganisasjonenes medlemmer gjennom kollekten.

annonse

Likedan er ambisjonen for norsk utenrikspolitikk om Norge som ‘humanitær stormakt’ egentlig ikke uttrykk for noe annet enn intervensjonisme og norsk eksepsjonalisme og nasjonalisme i ekstrem form. Norge skal, med sine 5,5 millioner innbyggere, spille en rolle som global filantrop og fredsmegler ‘over sin vektklasse’ og spre demokrati og menneskerettigheter på vegne av det internasjonale samfunn. Denne intervensjonismen deler norske politikere med amerikanske administrasjoner fra de neokonservative haukene under George Bush Jr. til de neoliberale haukene under Obama. Hvor galt det kan gå ser vi nå utspille seg for åpen scene i Afghanistan.

Her finner vi Arbeiderpartiet, Kristelig folkeparti, Venstre, og SV samt de mange tusen ansatte i det stadig voksende statlig finansierte humanitær-politiske kompleks av NGOer samt langt inn i partiledelsen i Høyre.

Økonomisk globalisme

Den økonomiske tilnærmingen har sin bakgrunn i klassisk økonomisk teori om komparative fortrinn og et mer effektivt internasjonalt varebytte gjennom å slå sammen nasjonale økonomier i et enkelt globalt marked fritt for handelshindringer.

Det er i utgangspunktet en god tanke om det ikke hadde vært for det faktum at arbeidsspesialisering og eksport av industri og arbeidsplasser til lavkostland medfører omfattende negative omfordelingseffekter for de brede lag av befolkningen i konkurranseutsatt sektor. Dessuten, og enda viktigere, underminerer konføderative ordninger, som EUs indre marked, demokratiet som bygger på nasjonalstaten som enhet. Nasjonal selvråderett og lokalt selvstyre avvikles til fordel for overnasjonale beslutningsprosesser i store sentraliserte byråkratier langt borte, som EU i Brussel og FN i New York og som bare i begrenset grad er underlagt demokratisk kontroll.

Tilhengerne av føderalismen som EUs indre marked representerer, finner vi i så vel i Høyre og i NHO og deres tenketank Civita som i den neoliberale partiledelsen i Frp, de markedsliberale delene av sosialdemokratiet inklusive hele ledelsen i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen og deres tenketank Agenda og faktisk langt inn i deler av Sp som ønsker å fly inn billige jordbærplukkere fra Vietnam og utnytte billig arbeidskraft fra Baltikum i fiskeriindustrien.

Dette er et tankegods de deler med de multinasjonale selskapene, Big Tech og de globale NGOene. The Davos Man kan like gjerne hete Espen Barth Eide og komme fra Arbeiderpartiet som Børge Brende fra Høyre.

Moralistisk globalisme

Den moralistiske tilnærmingen brunbeiser patriotisme og nasjonalisme som onde krefter og påstår at internasjonal lov moralsk sett er av en høyere orden enn nasjonale rettsregler og internasjonalt samarbeid mellom uavhengige og suverene nasjoner. Hensynet til menneskeheten og de globale utfordringene jordkloden står overfor må gå foran hensynet til individuelle nasjoner, vil de hevde. Demokrati og lokalt selvstyre kommer i andre rekke.

Dette synet finner vi først og fremst representert på venstresiden og i akademiske og såkalt intellektuelle miljøer, i kommentariatet i etablerte media, i partier som Venstre, SV, Rødt og MDG og blant woke-generasjonen i skjermede og trygge jobber i offentlig forvaltning. En finner elementer av den samme moralismen hos ledelsen både i Høyre og i Arbeiderpartiet.

De viser til viktigheten av å opprettholde internasjonal rettsorden, men kvier seg ikke for å bombe land i Midtøsten tilbake til steinalderen. De viser til at globale utfordringer som klimaendringer krever globale løsninger, uten å erkjenne at suverene nasjonalstater også kan samarbeide vel så effektivt internasjonalt. De skjønner åpenbart lite av at utviklingen av det vestlige demokratiet er et resultat av flere hundre år lange og dyptgripende historiske prosesser og at det vestlige demokratiet henger uløselig sammen med fremveksten av nasjonalstaten.

annonse

Globalistene er grunnleggende autoritære og demokratifiendtlige, og mener at de i kraft av å være eliter er bedre egnet til å ivareta fellesskapets interesser enn fellesskapet er det selv. Globalismen er et elitefenomen og formidler som sådan en autoritær og destruktiv ideologi som splitter samfunnet, underminerer demokratiet og reverserer sivilisasjonsutviklingen i Vesten.

Stem, men vær klar over hvem du egentlig stemmer på!

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon