Medlemmer av US Navy Honor Guard fjerner kisten til Navy Corpsman Maxton Soviak ved Morman-Hinman-Tanner Funeral Home, onsdag 8. september 2021, i Berlin Heights, Ohio. Soviak var en av 13 amerikanske soldater som ble drept i en selvmordsbombing på Afghanistans flyplass i Kabul 26. august. Foto: AP /David Dermer.
annonse
annonse

Etter USAs ydmykende nederlag i Afghanistan, må det globalistiske prosjektet skrotes en gang for alle og amerikansk utenrikspolitikk må vende tilbake til politisk realisme. 

Andrew A. Michta, dekanus på College of International and Security Studies på George C. Marshall European Center for Security Studies, har skrevet en kronikk om lærdommen fra Afghanistan-fiaskoen i publikasjonen 1945.

Han innleder teksten ved å fastslå at USA endelig har forlatt Afghanistan – tjue år etter at det opprinnelige mislykkede oppdraget om å stille Osama Bin Laden og hans kriminelle gjeng for retten ble forvandlet til et nasjonsbyggende prosjekt, enestående i omfang og ambisjoner.

annonse

Den nasjonale ydmykelsen over kaoset som fant sted under selve tilbaketrekningen vil utvilsomt dvele en stund, men det større spørsmålet er om denne tilbaketrekningen vil føre til noe mer enn endeløse ekspertanalyser om hva som gikk galt og når. USA trenger heller en genuin selvransakelse på hvorfor dette storslagne landet befinner seg i denne situasjonen på dette tidspunktet, og hva som må gjøres for å gjenreise seg og fortsette fremover.

Tilbaketrekningen fra Afghanistan og Biden-administrasjonens tilsynelatende vilje til å avslutte USAs endeløse kriger utgjør den siste erkjennelsen av at tiden etter Den kalde krigen er over. Beslutningen om å trekke USA ut av Afghanistan vitner derfor om en ny overordnet strategi om å bevare og beskytte de vitale nasjonale interessene til USA og dets allierte, og gjøre det til en akseptabel pris.

Denne strategiske redefinisjonen bør ta utgangspunkt i den entydige innrømmelsen om at det eksisterende globalistiske prosjektet, med sin systemtransformerende agenda for demokratibygging og nasjonsbygging, har mislyktes. Vi er igjen i en verden hvor stormaktskonkurranse og maktbalanse vil avgjøre vinnere og tapere i all overskuelig fremtid.

annonse

Ny geopolitisk æra

Michta fortsetter kronikken med å fastslå at USA er en global supermakt, med interesser i sentrale regioner fra Indo-Stillehavet til Europa. Men i den nye verdensordenen – med unntak av krig – vil det sannsynlige utfallet være noe som ligner på Wienkongressen fra 1848 – med strategisk konkurranse på statlig og understatlig nivå, som erstatter Washingtons ideologisk-drevne tilnærming som har preget tiden etter Den kalde krigen. Amerikanerne må erkjenne at USAs tjue år lange krig mot terror har endret den globale maktfordelingen, med landets ressurser utarmet og en isolasjonistisk impuls i medvind. Det nyliberale utenrikspolitiske prosjektet har også endret landet internt, ofte på måter som fremdeles er vanskelig å fatte fullt ut.

Les også: Den sterkestes rett – tilbake til normalen

Den amerikanske posisjonen når det gjelder global maktfordeling er i dag uten tvil vanskeligere enn noen gang siden USA først dukket opp på den globale scenen etter å ha gått inn i Første verdenskrig. I motsetning til under Den kalde krigen, blir USA ikke konfrontert med én, men to nesten likeverdige militære konkurrenter. Med Russland som er i stand til å stille med en rekke moderne våpen, og det kommunistiske Kina – selv om de fortsatt henger etter innen en rekke viktige områder – gjør en gjennomgripende innsats for å lukke det kvalitative gapet i våpensystemene sine.

Presset fra to kanter

Michta konstaterer deretter med at USA må balansere sine begrensede ressurser mellom to kritiske regioner på den eurasiske landmassen, som kompliserer saken ytterligere. Landets europeiske NATO-allierte er stort sett ikke i stand eller villige til å bære hovedbyrden for å opprettholde en konvensjonell militær avskrekkelse på kontinentet. I Indo-Stillehavet må USA projisere makt over Stillehavets enorme avstander, mens geografien favoriserer Kinas marine, ettersom den opererer nær hjembasen. Sist, men ikke minst, har flere tiår med nyliberal globalistisk ideologi forlatt USA farlig avhengig av Kinas innen forsyningskjedenettverk, som også har bidratt til å eliminere landets tradisjonelle redundanser når det gjelder industriell kapasitet.

Les også: Resett intervjuer sikkerhetspolitisk ekspert: – «Dragebjørnen» rotter seg sammen mot Ørnen

Disse viktige utviklingene krever en målrettet reinvestering i det amerikanske militæret for å sikre at det er parat for operasjoner over hele spekteret og på tvers av domener – en innsats som allerede er i gang. Deretter vil dyktig diplomati være en topprioritet for å skape bred enighet på tvers av USAs allianser om hvordan trusselen som demokratiene står overfor i dag ser ut. USA må også forsikre at landets europeiske allierte gjenoppbygger forsvarene sine, med et NATO med reelle kapasiteter for kollektivt forsvar som står i forhold til kontinentets rikdom. Og viktigst av alt, må nasjonal sikkerhet prioriteres høyt når det gjelder forretningsbeslutninger, med tanke på nødvendigheten av å koble amerikanske forsyningskjeder fra Kina, og sette en strek på den eksisterende blødningen av teknologi til USAs rivaler en gang for alle.

annonse

Lærdom?

Avslutningsvis skriver Michta at hvis det skal komme noe godt ut av de to tiårene med amerikansk utenrikspolitikk etter 9/11, bør det være en tilbakevending til grunnleggende realisme i utenriks- og sikkerhetspolitikken, som prioriterer nasjonale interesser og fremmer amerikansk makt, spesielt i det militære domenet. USA må lære den bitre leksen fra landets nyliberale ideologiske overmot som i to tiår førte amerikanerne til å forfølge et globalistisk prosjekt bygget rundt en feilaktig ideologi som var gjennomsyret av triumfalisme etter Den kalde krigen. Spørsmålet er ikke hvorfor USA dro til Afghanistan i slutten av 2001, for svaret var åpenbart da og er åpenbart nå: USA ble angrepet og tusenvis av amerikanske borgere ble myrdet. Hvis det noen gang var en krig hvor det kunne argumenteres for rettferdig gjengjeldelse, var det den gangen.

Les også: Den permanente sikkerhetspolitiske arven etter Trump og implikasjoner for Europa

Men det er det som skjedde etterpå som vil få historikere til å gruble i forbauselse i årene som kommer. De vil spørre seg hvorfor amerikanerne kastet seg inn i to tiår med åpen krigføring i områder av sekundær betydning, mens de ignorerte Russlands militære modernisering og lot Kina bli rikt av uhindret tilgang til amerikansk teknologi og penger.

Den mest sannsynlige forklaringen er at traumet etter 11. september avsporet USAs tenkning om grunnlaget for amerikansk makt, og lanserte nasjonen på et ideologisk prosjekt i et enestående omfang. Den første gjengjeldelsesimpulsen ble skjøvet til side, og satte landet på en rekke slingrende strategiske omveier, basert på den feilaktige antagelsen om at en bestemt terrorhandling hadde ugyldiggjort to århundrer med amerikansk statsmannskap. «Afghanistan har vært en bitter lekse, men det er ikke for sent å lære av det og korrigere kursen. USA burde gjøre det snarest,» konkluderer Michta.

Fremover vil relasjoner mellom verdens stater defineres av politisk realisme – uavhengig av hva norske politikere ønsker

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon