SP-leder Trygve Slagsvold Vedum under et pressetreff etter sentralstyremøtet i Senterpartiet. Foto: Heiko Junge / NTB
annonse
annonse

Valget er holdt og resultatet ble omtrent som forventet. Folket har talt. I hvilken grad velgerne er blitt ført bak lyset denne gang, vil vise seg i løpet av de neste fire årene. Narrespillet er allerede i full gang. Ikke alt er slik det søkes fremstilt. Det etablerte kommentariatet skjønner like lite av de langsiktige politiske trendene i Norge som i Vesten for øvrig.

Barn av regnbuen

Jonas Gahr Støre og Ap utropes til seierherre. Realiteten er imidlertid at Ap har gjort ett av sine dårligste valg noensinne. Årets valgresultat på 25,6 % av stemmene, er riktignok så vidt over Jens Stoltenbergs katastrofevalg i 2001, men hele 11,3 % lavere enn Torbjørn Jaglands «ultimatum» til velgerne i 1993 på 36,9%.

annonse

Erna Solbergs Høyre er valgets taper. Høyre mistet 4,6 % av velgerne i forhold til forrige valg. Men Erna ser ingen grunn til å la det gå innpå seg og fortsetter som partileder, i alle fall for en stund inntil hun tiltrer som Visegeneralsekretær i FN eller noe tilsvarende. Hun var ikke alene om å ta en støyt, og tok med seg sine partnere KrF og V i fallet. Det er knapt noe stort tap for norsk politikk.

Rødt er ikke stort, 4,7%, men kommer inn i Stortingets havnehage med en større flokk. Det er neppe mange som egentlig tror på revolusjonen, ei heller i Rødt. Men tidens apokalyptiske hysteri har dype røtter i 68-generasjonens tvilsomme intellektuelle jordsmonn. Mye av dagens universelle «woke-kultur» stammer fra Rødts forløpere på 70- og 80-tallet. Som deres foreldre står de på for «saka» og er mot «forverringa». Ytre venstre er blitt språkets herrer i stedet for Mållaget og Riksmålsforbundet. Deres ordforråd er som hentet rett fra Faglig førstemaifronts «breie parolegrunnlag».

SV har havnet på vippen og Lysbakken og Kaski sikler etter statsrådsposter. Partiet går trolig samme skjebne i møte som da Frp gikk til sengs med Høyre. SV er ikke veldig revolusjonært. Partiet ble gjort «regierungsfähig» av opportunisten Erik Solheim sammen med Kristin Halvorsen, tidligere finansminister med grunnfag i kriminologi, og Audun Lysbakken som fikk sparken som barne- og likestillingsminister. Trolig er Rødts fremgang et svar på at SV omsider ble husrent. SV og Rødt fikk til sammen 12,3%.  Men samlet får AP, SV og Rødt «bare» 37,9 %.

annonse

Følg med på Senterpartiet

Senterpartiet er det mest interessante partiet i norsk politikk i dag. SP sitter med det parlamentariske trumfkortet. Det blir ingen regjering uten SP. Forventningene før valget var store, men 13,5 % er ikke noe dårlig valgresultat. SP er alene større enn hele «den radikale venstresida». Det er likevel bare halvparten av et svekket AP. Partiet har imidlertid fanget tidsånden og har en dynamikk som AP mangler.

SP er imidlertid en mer sammensatt allianse enn de fleste er oppmerksomme på. Det er «distriktenes parti», ja vel. Men Norge er et langstrakt land og har mange og forskjellige distrikter. Det er landbrukets og bøndenes parti, ja vel. Men brukene har ulike driftsformer og er av ulik størrelse. SP er forskjellige ting avhengig av hvor du er i landet.

I Trøndelag konkurrerer SP først og fremst med Høyre, i Drammensregionen med AP. I Nord-Norge har SP med sin forsvarspolitikk spist opp AP og store deler av Høyre. På Sør- og Vestlandet deler SP beitemarker med KrF og til dels Venstre. Siden EEC-striden på 70-tallet har partiet forsøkt å spise seg inn på Aps velgere i byene. Dette skulle bli enda enklere etter Jaglands og Stoltenbergs «tyveri av Høyres klær».

I år var forventningene ekstra store etter Jan Bøhlers overgang fra AP til SP. Forventningene ble ikke oppfylt. Trolig fordi Groruddalen har en helt annen befolkning enn i Bøhlers ungdom. Standard Telefon og Kabel er blitt hotell. «Gutta på gølvet», SPs allierte i alle runder av EU-striden, er flyttet fra byen. I Jan Bøhlers ungdom var Groruddøler første generasjons byboere og hadde nær familie på landet. I dagens multietniske drabantbyer er det flere og tettere familiebånd til Lahore enn til Alstahaug.

SP lyktes bedre i mer «tradisjonelle valgkretser», som langs Drammensvassdraget og i Sogn. SP spiser trolig AP-velgere på Modum og i Nedre Eiker. Det samme skjer trolig i Årdal. I alle disse kretsene gikk SP frem. I Øvre Eiker fikk partiet 20,1 % av stemmene og AP 25,8%. Årdal i Sogn er den siste bastion AP har igjen. Her økte SP til 19,3%, men AP er fortsatt klart størst med sine 58,1 %.

Er SP så farlig som mange i AP og H frykter?

SP er noe annet enn det radikale venstres tomme ordgyteri. Partiet representerer mer enn ideer og ideal. Det har siden den første folkeavstemningen om EEC i 1973, vist at det kan flytte «reell politisk masse» og slik sett virkelig skape og ikke bare prate om å lage historie.

annonse

Bitterheten var stor i Høyre over SPs «desertering» fra den borgerlige familie alt under den første EEC-striden. På den annen side skapte den samme striden uformelle, men enda tettere bånd mellom H og AP. Jonas Gahr Støre er kanskje den fremste personifisering av HøyreAP som Norges statsbærende parti. Han er det fremste symbol på en allianse SP skyr som pesten. Skulle H og AP en gang virkelig amalgamere, går trolig også landbrukspolitikken og fiskeriene ad undas. Sentraliseringen vil fortsette med uforminsket styrke og Norge blir i så fall kanskje også medlem av EU? Det ultimate skremmescenario for alle SP-velgere.

Samarbeid med AP er SPs fremste garanti mot slike scenarier. Det er ikke like forstått i AP, fordi SP er blitt dørvokteren til Statsministerens kontor. Etter valget er Høyre dessuten også like svekket som AP. Det kan veie opp for SPs ellers noe mer beskjedne fremgang enn forventet. SP vil fortsette å vokse og sitter med tungen på vektskålen og kan like gjerne hoppe til høyre ved neste korsvei om fire år.

Men SP har ingen utenrikspolitikk

SPs største svakhet og partiets største styrke henger sammen. SP er distriktenes parti og partiet for lokalt selvstyre, men bortsett fra en grunnleggende motstand mot EU som representerer det motsatte av dette, og et kompromissløst veto mot ethvert tiltak som måtte true importvernet på landbruksprodukter, har partiet ingen utenrikspolitikk.

SP har ikke egentlig forstått at dets fremgang de siste årene henger sammen med og er en del av den brede folkelige protestbevegelsen i de vestlige demokratiene mot de sentrale elitenes sentraliserings- og globaliseringspolitikk og deres hang til overnasjonale ordninger, og konføderasjoner som EU.

Partiet er forblitt et like ivrig talerør for det bistands- og humanitærpolitiske kompleks som KrF, APs venstreside og SV. Det er like angstfylt som de andre partiene, konfrontert med de voksende problemene massemigrasjonen og innvandring skaper, og er slik sett en like iherdig forsvarer av «verden av i går», som Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. Dette er i dag partiets største utfordring.

SP har potensial til å bli noe mer enn et 10-15 prosents parti. Det kan blir et 20-30 prosents parti og det ledende statsbærende partiet i Norge om det kjenner sin besøkelsestid. Men skal SP styrke sin posisjon, må det «frigjøre seg fra AP» ikke bare mht. EU, men bryte allment med globaliseringspolitikken og woke-hysteriet og sørge for at landet får en fornuftig befolkningspolitikk. I så fall vil det kannibalisere hele Frp og store deler av AP og H. Det er her muligheten ligger for SP i å bli det fremtidige statsbærende partiet i Norge.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon