Shurika Hansen holder apell der flere hundre mennesker samlet seg søndag ettermiddag foran Stortinget i en demonstrasjon til støtte for justisminister Sylvi Listhaug (Frp). Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
annonse
annonse

Onsdag 25. september 1996 landet jeg på Gardermoen etter å ha mellomlandet i det jeg tror var Frankrike. I dag er det altså 25 år siden jeg kom til Norge!

Reisen fra Nairobi flyplass til Frankrike og derfra videre til Gardermoen var veldig spennende, men også skummel og ukjent. Da jeg landet i Frankrike, fikk jeg festet et stort skilt på brystet. Selv den dag i dag aner jeg ikke hva som sto på skiltet, men jeg forestiller meg at det var navnet mitt og hvilket land jeg skulle til. I det jeg går ut av flyet på det som kanskje var Charles de Gaulle-flyplassen ser jeg meg forvirret rundt og observerer det jeg husker som et nesten homogent hvitt samfunn. Men før jeg vet ordet av det, røsker en ung, vakker kvinne meg i armen og babler i vei på et språk jeg ikke forstår. Hun smiler, prater og småløper med meg.

Jeg forsøker ved flere anledninger å si at jeg må hente tingene mine, men hun fortsetter å haste av gårde med meg. Jeg gir opp håpet om å finne kofferten min og småløper sammen med kvinnen, spent på hvor hun fører meg.

annonse

Hun fører meg til et fly og guider meg til mitt sete. Jeg har en mann på hver side av meg. Rett bak meg sitter det en mørk mann. Denne mannen er somalisk og har fått beskjed av faren min om å passe på meg. Jeg kjenner ingen på flyet, men jeg glemmer aldri lukten av han som satt til høyre for meg. Han luktet stramt og søtt samtidig. En kombinasjon jeg nå vet er svette og alkohol.

Da jeg landet på Gardermoen må jeg gjennom en god del sjekker, men på magisk vis finner jeg til slutt kofferten min. Der hadde jeg hatten min og gaver til mine søsken. Pluss noen klær jeg aldri skulle bruke igjen. Vi går enten opp eller ned en rulletrapp, og i det jeg er i riktig etasje ser jeg en lang, hengslete mann med grått afrohår. Han er i kledd grå dressjakke og skjorte.

Mannen vinker febrilsk og går fort mot meg. Jeg vet hvem mannen er og løper mot ham. Han stopper meg før jeg klemmer ham og setter seg ned på kne. Jeg er tynn og lav. Mindre enn mine jevnaldrende. Han sier at jeg nå har kommet til et fantastisk land med mange muligheter. Han forventer at jeg blir en kvinne som utdanner seg og som klarer seg selv. Han gir meg altså krav og forventninger før en klem. Jeg nikker anerkjennende og sier meg enig. Så gir jeg ham en stor klem og han holder meg hardt i hånda og introduserer meg til dette fantastiske landet han snakket om.

annonse

Norge – landet med frihet, demokrati og likestilling.

Landet min familie søkte opphold i fordi det var fritt. Landet jeg har vært veldig takknemlig overfor, ikke bare for å ha gitt meg opphold og trygghet, men også utdannelse, arbeidserfaring og bistand. Landet som gav meg gratis helsehjelp da jeg fikk kritisk svangerskapsforgiftning og som reddet mitt ufødte barn. Landet som sikret meg beskyttelse mot det muslimske miljøet da jeg trengte det som mest, og som har satt inn så vel politi som andre ressurser for å beskytte min ytringsfrihet.

Kontrastene er store når man tenker på at i Norge får jeg uttale meg kritisk om islam samtidig som jeg får veiledning fra politiet og andre etater, mens jeg i Somalia hadde blitt steinet til døde før jeg fikk sagt ferdig ordet «islam». Det er de kontrastene som gjør meg så takknemlig og overveldet av inspirasjon til å fortsette.

Det har alltid vært negative reaksjoner når jeg offentlig har uttrykt min takknemlighet overfor Norge. Enkelte har ment at den hjelpen har vi krav på.

De har nærmest stemplet meg som en «Wannabe-nordmann» og beskyldt meg for å smiske. Det er ikke tilfelle. Men jeg er takknemlig av natur. Det mener jeg alle andre innvandrere skal være også. Det er ingen selvfølge å få verken opphold eller en trygg fremtid. Tvert imot, nordmenn var  veldig sjenerøse med å gi opphold til oss somaliere som rømte fra borgerkrigen. De ante ikke hva slags traumatiserte individer som slapp inn i landet.

«Å være norsk er ikke noe særlig å være stolt av», sa en etnisk norsk kvinne til meg en gang. Hun ramset opp alt hun selv mente var ille med Norge. Hun mente at vi innvandrere måtte være langt mer kritiske til det norske samfunnet, og at vi ikke hadde mye å være takknemlige for. Vi opplevde jo så mye forskjellsbehandling og rasisme, mente hun.

Men vi har alle valg. Vi kan velge å utdanne oss og bli en del av storsamfunnet. Eller velge å segregere oss og leve parallelt med de innfødte. Ingen tvil om hvilket alternativ undertegnede har valgt. For integrering er faktisk et valg. Ja, jeg vil gå så langt og påstå at feilet integrering er innvandrerens egen skyld. Ikke storsamfunnets. Storsamfunnet har utstyrt oss med like muligheter og likestilling. Min beskjed til alle innvandrere er enkel: «Take it or leave it!»

Derfor elsker jeg Norge

annonse

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg elsker Norge. Og jeg kan aldri gjenta disse kjærlighetserklæringene for ofte. Det er noe samlende og inspirerende med å lese gode ord om landet og nasjonen du er en del av. Norge har ikke bare gitt meg trygghet, men også gitt meg min ukrenkelige rett til å være det min slekt og kultur kaller vantro. En kafir uten gudstro. En som elsker rødvin, ribbe og norske menn. Stolt har jeg det norske flagget hengende på soverommet og det har jeg hatt i mange år, til tross mye kritikk for akkurat det valget.

Når jeg ser på det norske flagget, blir jeg minnet om tre ting. Frihet, likhet og muligheter.

Så takk, Norge. For alt jeg har, alt jeg er og alt jeg har fått.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon