God stemning mellom Trygve Slagsvold Vedum (SP) t.h. og Jonas Gahr Støre (AP) under regjeringsforhandlingene mellom Ap og Sp om mulig Ap-Sp-regjering på Hurdalsjøen hotell torsdag. Foto: Terje Pedersen / NTB
annonse
annonse

Dagene etter et valg er de pompøse og selvforherligende talers tid. Politikere som så vidt har karret seg over sperregrensen fremstår som om de alene har fått flertall av velgerne til å gjennomføre sin politikk. Men i år synes jeg det har vært verre enn noensinne.

Både Rødt, MDG og SV uttaler seg med en kjepphøyhet som om de var de store valgvinnerne, og ifølge dem selv representerer de det norske folks entydige krav om at Norges politikk må ta et stort steg til venstre og at valgvinnerne nå er forpliktet til å gjennomføre et gjennomgripende grønt skifte.

Velgerne krever at Norge endres fullstendig og at alle forskjeller utryddes, ifølge venstresiden. Nå skal de rike beskattes inn til beinet, og formuene deles rundhåndet ut til «vanlige folk», hvem nå det måtte være. Moxnes har sett ut som om er skikkelig høy på seg selv, og innbiller seg visst at han nå har fått makt til å gjennomføre hele Rødt’s partiprogram. 

annonse

MDG, som egentlig har gjort et helt elendig valg og blitt fullstendig sviktet av velgerne, snakker seg også varme og våte om venstresidens enorme makt til å gjennomføre det grønne skiftet. Nå skal oljekranene stenges, og de enorme inntektene som har skapt velferdssamfunnet Norge skal frivillig oppgis, samtidig som vi alle skal jobbe mindre, ha mer fritid, ligge i parkene våre og drikke billigere øl (ifølge Lan Marie Berg) samtidig som alle fattige skal heves opp til å bli velstående, og alt av velferd, barnehager, SFO, tannlege og alle andre gode ting skal bli gratis.

Alt dette skal venstresiden nå gjennomføre fordi de har «vunnet» valget. Eller, har de egentlig det?

SV’s Audun Lysbakken har også snakket pompøst og selvsikkert om et SV som nå virkelig skal utnytte sin makt, og har lovet å være skikkelig vanskelig og kravstor når forhandlingene skulle starte. Ja, ja, har uttrykket «opp som en bjørn og ned som en skinnfell» passet bedre på en politiker enn da Lysbakken slukøret måtte forlate sonderingene før selve forhandlingene i det hele tatt hadde kommet i gang? 

annonse

For når det kom til stykket, viste det seg ganske fort at verken Støre eller Vedum hadde den minste interesse av å komme SV i møte for å få dem inkludert i regjeringen. Ja, skal vi tro Lysbakken, hadde de stort sett ingenting å gi. Og kanskje kom det overraskende på han at Ap likevel ikke syntes å være særlig interessert i et samarbeid?

Noen av oss andre har egentlig aldri hatt noen tro på at det virkelig skulle være mulig å få til et samarbeid mellom SV og SP. Hva har de egentlig til felles av politiske saker? Svaret er vel omtrent ingenting. For min del har jeg alltid ansett et slikt samarbeid for å være nærmest naturstridig. Avstandene er så store, at eventuelle kompromisser måtte komme til å ligge så langt unne begge partienes standpunkter, at det virket meningsløst å overhodet tenke på.

Dette er jeg helt sikker på at også Støre har vært klar over hele veien. Og ulikt de aller fleste politiske kommentarer, regner jeg med at Støre har innsett under hele valgkampen at «forhandlingene» mellom Ap, SP og SV ganske snart ville vise at partiene på ingen måte er i stand til å fremforhandle en felles plattform. 

Men hvorfor har da Støre sagt hele veien at hans førstevalg ville være en regjering bestående av de tre partiene? I mine øyne dreier det seg om en ren valgkampstrategi. Og hensikten har vært å berolige Aps venstreside og forhindre alt for stor lekkasje til den ytre venstresiden. Planen synes å ha vært at velgere som har vippet mellom Ap og Rødt/SV/MDG, ville la seg berolige av at Ap ville samarbeide til venstre, og regnet med at AP/SP ville bli presset av SV til å gå langt i det såkalte «grønne skiftet», som vi alle vet stort sett går ut på å stanse våre viktigste inntektskilder og bruke massevis av penger på symbolske handlinger som betyr null og niks i global sammenheng. Venstresidens svar på «klimakrisen», er at Norge må løse den alene, som om det overhode er mulig.

Da SV-delegasjonen temmelig slukøret måtte forlate sonderingene med Ap og SP, syntes mange politiske analytikere at Støre hadde vist en oppsiktsvekkende svakhet og mange spurte hvem det egentlig var som var lederen av disse regjeringsforhandlingene. -Er det egentlig Støre som er statsministerkandidaten, eller er det Vedum? Og så skjønte visst nesten ingen at det var akkurat dette utfallet Støre hadde ønsket hele tiden. Og nå fikk han viljen sin nærmest uten å løfte en finger, fordi Vedum gjorde grovjobben for ham.

Ap-leder Jonas Gahr Støre i samtale med SV-leder Audun Lysbakken i forbindelse med Stortingets formelle sammentreden etter valget. SV valgte denne uken å trekke seg fra sonderingene om en ny regjering, men tonen mellom de to er fortsatt hjertelig. Foto: Ole Berg Rusten / NTB

SV ble skviset ut, og alle trodde det var et krav fra SP som utløste bruddet. Men i virkeligheten var det Støre som var regissøren, men han kunne bare toe sine hender og spørre «hva kunne jeg gjøre, avstanden mellom SV og SP var for stor». 

«Støre sin drøm ble knust», mente mange journalister. «Kjempenederlag for Støre», meldte andre. Men var det noen skuffelse eller tristhet å spore hos Støre etter at SV proklamerte at de trakk seg? Overhodet ikke. Sjelden har jeg sett Støre så utrolig blid og kjekk som etter at det ble klart at regjeringen kun kommer til å bestå av Ap og SP. Se på ansiktet hans! Hele mannen formelig stråler av optimisme og stå på vilje. Det virker som om en tung bør er løftet av skuldrene hans.

For dem som husker tilbake til de to foregående valgene, så har Støre ved begge anledningene forsøkt å søke alliansepartnere i sentrum av norsk politikk. Han har beilet til både KrF og Venstre, og selv om han begge gangene har blitt avvist, har Støre tydelig vist at hans ønskepartnere ligge i sentrum og ikke til venstre for Ap. 

Og nå har Støre kommet i sin drømmeposisjon. Sammen med Sp står han fullstendig fritt til å samarbeide med akkurat de partiene han måtte finne støtte hos. Han kan få flertall sammen med KrF og V, han kan få flertall med H og han kan få flertall sammen med FrP om nødvendig. Det samme gjelder SV, men jeg har ærlig talt mine store tvil om det egentlig er det partiet Støre innerst inne føler seg mest tiltrukket av. Jeg tror ikke det.

annonse

Inntil den politiske hverdagen setter inn, og regjeringen Støre skal begynne å utmeisle sin politikk og søke støtte for sine saker, kan jo SV/Rødt/MDG fritt fortsette å innbille seg at de har fått en enorm makt i det nye Stortinget. De kan bare drømme om hvordan de skal presse Støre til å gjennomføre deres politikk i stedet for sin egen. Men faktum er at dersom ikke Støre tillater det, så har venstresiden på Stortinget absolutt null makt. De har overhodet ikke noe pressmiddel og de kan komme til å måtte se helt hjelpeløst på at regjeringen Støre søker støtte fra sentrum og/eller fra høyresiden.

Da vil de være tvunget ut på sidelinjen, og vil ha null og niks å si. Annet enn å «motta hundretusener av skuffede Ap-velgere ved neste valg» som Moxnes sa i et intervju.

Hovmod står for fall, sier et uttrykk. Det er et ordtak Rødt/SV/MDG bør merke seg. Når de opptrer med en arroganse og pompøsitet som grenser til det litt komiske, så blir fallet tilsvarende stort og pinlig, når den politiske hverdagen kommer. Den eneste mulige måten for et lite parti å oppnå makt, er ved å komme alene på vippen og dermed kunne presse de store partiene til å ta hensyn til deres politikk.

Men i det kommende stortinget, er det mange partier som er på vippen. Og Rødt og MDG kan i hvert fall være sikre på at de er de aller, aller mest uaktuelle alliansepartnerne for regjeringen Støre, og de har således null makt. Og SV må finne seg i å bare være ett av flere andre alternativer. Om Støre velger det, vil de bli helt marginalisert som maktfaktor i norsk politikk. Hva med å «injisere» en ørliten dose ydmykhet? Det ville vært kledelig, spør du meg.

Støre lot Vedum få viljen sin – da dro SV

 

 

 

 

 

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

annonse

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon