Førstesideoppslaget i Aftenposten lørdag 9.oktober 1937
annonse
annonse

Breene på 30-tallet.

Dette var førstesideoppslaget i Aftenposten lørdag 9.oktober 1937. Det er professor Werner Werenskiold som er forfatter, og han starter slik: «Enhver som har ferdes i høyfjellet i de senere år vil ha lagt merke til at det blir mindre og mindre sne i de siste somrer. Fonnene blir borte, i stedet griner hvite urer og berg, ganske nakne, fri for enhver vegetasjon – det er ikke videre vakkert. Forandringene er påfallende.»

Og slik fortsetter Werenskiold, som var utdannet geolog og geograf, beskrivelsen av isbreene og fonnene som smelter og blir borte.

annonse
Glittertind

Dette er ikke overraskende lesing for oss som studerte naturvitenskap på 70-tallet, da dette var allmennkunnskap. Men en av beskrivelser fanger oppmerksomheten mer enn de andre, og det er omtalen av Glittertind. Den «hadde mistet sin snekappe og så ut som et grått spøkelse da jeg kom over ryggen fra Blåtjønnholet», skriver ham. Hvorfor er nettopp dette overraskende? Jo, fordi Aftenposten hadde for et år siden en reportasje om Glittertind med bilde av fjellet i 1910 og 2020. Bildene skulle illustrere hvor mye snø som hadde smeltet fra toppen. Men hvor er det blitt av 30-årene da toppen «hadde mistet sin snekappe»? Hvorfor var ikke det med? Og hva med økningen på 70- og 80-tallet?

Podkast: Siv.ing Geir Hasnes spår at klimahysteriet går over i klimapsykose

Hva styrer klimaet?

annonse

I artikkelen fra 1937 bruker Aftenposten over halve førstesiden på å beskrive snøsmeltingen i fjellet, men ikke nok med det. På side to fortsetter artikkelen, og her tar Werenskiold for seg endringer i klimaet.

«Klimaet skulde være konstant, i motsetning til været», skriver han, og fortsetter: «Men så forandrer klimaet sig også, en rekke år er tørrere enn sedvanlig, andre våtere; og nogen år er varmere, andre kjøligere, så man får inntrykk av at der må finnes perioder i klimaet. En periode synes å følge solflekkene, på 11 år, en annen som har navn efter opdageren Brückner, er omtrent 35 år. Men så ser det også ut som om der er meget lange, sekundære forandringer, med perioder på mangfoldige år, kanskje flere århundrer. –  […] I tidens løp har der jo været meget store klimaforandringer, vi behøver bare å tenke på istiden. Men her kan nevnes, at våre nuværende breer ingenlunde er levninger efter istidens bredekket. Det har været så varmt i visse perioder efter istiden – senest i bronsealderen – at det ikke kan ha eksistert overliggende snefonner (“evig sne”) i Syd-Norge ialfall. […] I denne varmetid, gullalderen, vokste storskogen over Hardangervidda og Dovrefjell. Men i eldre jernalder blev det efter den alminnelige antagelse både koldt og vått, og breene kom igjen.»

«Hvad kan grunnen være til denne forbedring av klimaet?», skriver han, og nevner Golfstrømmen og sola. Men Golfstrømmen kan det ikke være på grunn av at Alaska har de samme endringene. Det kan være sola, men det finnes ingen beviser. Alt er uvisst, og en må trolig leve med naturlige svingninger.

Podkast: Klimacaset: Slik diskrediterer NRK folk og synspunkter de ikke liker (+)

Den lille istid og tiden etter

«Da [ca år 1700] begynte de å grassere, flere breer vokste så voldsomt at de skred frem og ødela dyrket mark. […] Siden dette store fremstøt er breene gått tilbake alle sammen, men ikke jevnt», skriver han. Vi kaller denne perioden i dag for den lille istid.

Forfatteren beskriver så tilbaketrekking av breer i mange fjellområder i Norge etter den lille istid, men han ser også ut over Norges grenser: «den samme tilbakegang merkes på Spitsbergen, Grønland og Alaska.» I Alaska hadde endringene vært størst, men også store på Svalbard. «I 1870 kartla von Heuglin landet rundt Storfjorden på Spitsbergen, og han døpte en fjord for Mohn Bay. Da en russisk ekspedisjon kartla landet 30 år senere, fantes der ingen Mohn Bay, men en svær istunge som gikk mange kilometer ut i havet. Men enda 30 år senere er Mohn Bay kommet frem igjen!» Da hadde forfatteren kommet frem til de varme 1930-årene som han selv befant seg i. Direktør Hesselberg for meteorologisk institutt hadde i et foredrag opplyst at temperaturen om vinteren på Svalbard hadde steget med 7 grader sidene 1918. Han hadde også gått gjennom temperaturobservasjonene på fastlandet, og funnet at det også her var vintertemperaturen som hadde steget, med 3-4 grader, mens sommertemperaturene «har holdt sig næsten uforandret; men i de siste år er disse begynt å bli varmere også».

Fordel med varmere klima?

annonse

Forfatteren avslutter sin beskriver med alle fordelene ved et varmere klima: snøgrensen blir høyere, kornet kan dyrkes høyere oppe i liene og folk kan bosette seg der. Kort sagt: Landet blir “mer brukbart”. Og «Kanskje våre efterkommere vil opleve samme klima som i bronsealderen, korndyrkning op til 1000 meter, skog over alle fjellvidder, det er slett ikke umulig at gullalderen kommer tilbake».

Setter du pris på denne artikkelen og slike perspektiver? Resett trenger din støtte.

Vi har Vipps nr 124526, bank 1503.94.12826 eller dere kan sende SMSResett” (200,- en gang) eller SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474.

Tegn abonnement her

Stor økning i klimarelaterte miljøkatastrofer, sier FN og NTB. Men stemmer det? (+)

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon