illustrasjonsbilde. Foto: Berit Keilen / NTB scanpix
annonse
annonse

Jeg husker da jeg første gang hørte uttrykket «fiendebilder». Det var på 1980-tallet da venstresiden begynte å bruke dette uttrykket som beskrivelse av årsaken til at folk kunne være motstandere av stor innvandring.

Venstresiden kunne på den tiden ikke se noen andre grunner til å være motstander av fri innvandring enn rasisme, fordommer, nedlatende syn på annerledeshet, intoleranse fremmedfiendtlighet osv. Og slik er det visst fremdeles for en god del mennesker.

Man var sikre på at innvandringsmotstanderne hadde laget seg et fiendebilde som bygde på fordommer og uvitenhet, og det var også svært mye snakk om «menneskesyn». Alltid når innvandring var debatt-tema, trakk de innvandringsliberale frem meningsmotstandernes menneskesyn. Og når debattene først tok den retningen skulle du ha takk.

annonse

Hvordan i all verden skal man forsvare seg når det er ens menneskesyn som til syvende og sist blir tema for diskusjonen og ikke de reelle faktaene som knytter seg til innvandring? Du blir nærmest hjelpeløs. Når ditt menneskesyn er dømt nord og ned, nytter det overhodet ikke hva du sier. Du er stemplet og stigmatisert en gang for alle som et dårlig menneske.

Jeg var en ganske ung, venstreorientert mann på den tiden, og var i utgangspunktet svært positivt innstilt til alle mennesker, uansett hudfarge og hva som var deres opprinnelse. Det er jeg faktisk fremdeles. Jeg møter alle mennesker på min vei med vennlighet, imøtekommenhet og interesse. Om det er noe som betyr null og niks for meg, så er det hudfarge, religion, seksuell legning, klesdrakt, opprinnelsesland osv.

Snille mennesker er snille mennesker uansett. Og er du et vennlig, hyggelig og ansvarlig menneske, vil jeg regne deg som en venn uansett. Og det er sikkert grunnen til at jeg går så godt overens med alle de innvandrerne jeg har undervist opp gjennom årene.

annonse

Jeg har jobbet som lærer i Oslos mest innvandringstette områder, og jeg har undervist voksne flyktninger fra hele verden i norsk. Jeg fikk meget gode venner blant dem, og jeg gleder meg fremdeles utrolig mye hver gang jeg møter dem f eks i butikker, der de har fått seg arbeid.

Men tilbake til 1980-tallet, da flyktningestrømmen til Norge for alvor begynte å ta av. Jeg husker godt da vi fikk de første pakistanske elevene som var barn av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne. Så kom båtflyktningene fra Vietnam, kurdere, østeuropeere, afghanere, irakere og nord-afrikanere.

Les også: Oslopolitiet kurses i «flerkulturell kompetansebygging», foreløpig uklart om islam og klankultur står på pensum (+)

På den tiden var den utbredte oppfatningen av mennesker fra ulike deler av verden, at «utenpå er vi forskjellige, men inni er vi like». Som lærer som fikk nærkontakt med innvandrerfamiliene, oppdaget jeg ganske raskt at denne temmelig naive forestillingen dessverre ikke stemmer med virkeligheten.

Det er jo i og for seg en litt romantisert og vakker måte å betrakte sine medmennesker på, at alle er som meg, og for min del krevde det en ganske dramatisk nyorientering av min virkelighetsoppfatning å innse, at virkeligheten dessverre ikke er slik.

Nå forsøker jeg ikke å si at ikke alle mennesker har samme verdi, for det har de selvsagt! Ethvert menneske er hellig og ukrenkelig i mine øyne, og alle fortjener å bli møtt med toleranse, vennlighet og imøtekommenhet, om vedkommende så bruker hijab, niqab, eller er ikledd en typisk «naziuniform» med lær og tatoveringer. Man vet jo ingenting om hva slags menneske som befinner seg bak det ytre før man har tatt seg tid til å bli kjent med vedkommende.

Og for å kunne bli kjent med et menneske, nytter det ikke å møte vedkommende med skepsis, fiendtlighet og fordommer. Så det gjør jeg personlig aldri for mitt vedkommende. Og det er sikkert grunnen til at jeg går så godt overens med mennesker fra hele verden. Folk er ikke dummere enn at de oppdager fort om de står overfor et positivt innstilt menneske eller en fiendtlig innstilt skeptiker.

Det er sikkert også grunnen til at jeg ble godt kjent med og kom godt overens med en mann, som nå sitter i fengsel for å ha forsøkt å drepe datteren sin i et æresdrap fordi hun ble for norsk.

annonse

Men overfor meg var han vennlig og imøtekommende og avslørte på ingen måte noen av de svært kvinnefiendtlige holdningene ettertiden viste seg at han hadde med seg fra sitt hjemland og sin tro.

Og der kommer jeg rett inn på hvordan det ble avslørt for meg at den norske, temmelig naive oppfatningen om at «inni er vi like» faktisk er utrolig fordomsfull og bygger på en naiv forestillingsverden som intet har med virkeligheten å gjøre. Dessverre finnes det kulturer og religioner i verden som praktiserer et uhyre undertrykkende kvinnesyn, sterk sosial kontroll, intoleranse mot all annerledeshet, æresdrap, tvangsgifte, barneekteskap, kjønnslemlestelse, klankultur og alt det vi har forlatt for flere århundrer siden.

Og når jeg først erfarte dette i så mange innvandrerfamilier der jeg underviste barna deres, så var jeg simpelthen nødt til å innse at min tidligere så romantiserte forestillingsverden rett og slett var en drøm. En uvirkelig og usann drøm.

Og etter hvert ble jeg en av disse forhatte, usympatiske, slemme menneskene, som advarte mot at når vi tar imot store mengder flyktninger fra den tredje verden, så importerer vi dessverre i stor grad mennesker med holdninger som går helt på tvers av den toleransen, likestillingen mellom kjønnene, likeverd til tross for ulik legning, respekt for kvinner og barn osv. som vi i Norge har utviklet gjennom generasjoner.

Jeg ble en av disse som venstresiden mener er fordomsfull, lite opplyst, og fremfor alt: Jeg ble en mann med fiendebilder, som jeg (ifølge dem) har dannet meg som en følge av fordommer og uvitenhet.

Når jeg fortalte om fedre i familier jeg kjente godt som stengte døtrene og kona inne og nektet dem samvær med andre, når jeg fortalte om hvordan slektene utøvet sosial kontroll og hemmet døtrenes livsutfoldelse, når barna ikke fikk svømme med andre barn og ikke fikk delta i helt normalt samvær med norske barn, ikke fikk gå i bursdager osv, så avslørte jeg meg altså fordomsfull, uvitende og intolerant og rasistisk.

Og da jeg deltok i mange debatter om dette emnet både på verdidebatt.no og nyemeninger.no, så fikk jeg i tillegg vite av motdebattantene at jeg ikke bare er rasist, men jeg er sikkert også en utrolig dårlig lærer som behandler barna autoritært, nedlatende og som tvinger mitt rasistiske syn på dem. Jeg er rett og slett et skikkelig dårlig menneske, i deres syn.

Les også: Hva bunner venstresidens motstand mot lekser egentlig i?

Ja, ja, tenker jeg, det er svært mye man skal oppleve. Man er i virkeligheten en svært menneskevennlig, tolerant, snill og hyggelig mann, som regnes for å være en som skaper god stemning og glede rundt seg, men på grunn av min beskrivelse av den virkeligheten jeg opplevde, fikk jeg stempel som rasist, fordomsfull og full av fiendebilder.

Men for å snike inn litt om hvordan andre mennesker beskriver meg, kan jeg kanskje nevne at min rektor i sin attest, beskrev meg som en meget fargerik person, med det aller beste forholdet til mine elever. Og kanskje jeg kan få si for egen del, at jeg er en meget livsglad person, jeg spiller flere instrumenter, jeg elsker dans, musikk og humor, og dette preget alltid mine timer i skoleverket. Med mine voksne innvandrere sang jeg veldig ofte «Ebony and Ivory», om noen kjenner den!

Nå hadde jeg egentlig lagt det meste av disse tankene om at jeg er så rasistisk bak meg, fordi jeg ikke diskuterer så mye på nettet lenger, men så har altså disse påstandene dukket opp igjen i kommentarfeltet her på Resett etter noen av mine siste kronikker.

annonse

Det er jo ikke så kjekt å få høre at man helt sikkert har helt motsatte egenskaper enn det man faktisk har. Og da kommer jeg tilbake til overskriften på denne kronikken. «Hvor finner man de styggeste og mest fordomsfulle fiendebildene»?

En venstreorientert person påstår hardnakket at jeg fremstår som usympatisk, uintelligent og uten empati. Og det er da jeg spør: Hvordan i all verden kan han mene dette om meg som person, kun etter å lest noen få av mine kronikker?

Han vet selvsagt overhodet ikke noe om meg som menneske. Men han har åpenbart dannet seg svært fordomsfulle bilder av mennesker han er uenig med. Vi som mener noe annet enn han, er ikke bare dumme, vi er i tillegg onde mennesker uten empati.

Nå skriver jeg ikke dette for å få sympati eller medfølelse, jeg klarer meg bra, men jeg tror jeg beskriver noe som svært mange mennesker i min situasjon opplever. Av en eller annen grunn har vi blitt fritt vilt for sjikane, nedsettende kommentarer og regelrette karakterdrap i mediene.

Jeg tør påstå at det aller mest utbredte fiendebildet i norske medier og på venstresiden, er at alle de som går mot stor innvandring kun har en eneste grunn for det: De er rasistiske, uten empati, hensynsløse og har dannet seg fordomsfulle fiendebilder. Og så fatter de ikke selv at det i realiteten er de selv som har bygget opp et fiendebilde.

Jeg tør påstå at MSM og hele venstresiden har dannet seg et fiendebilde av oss som advarer mot for stor innvandring av mennesker som ikke deler våre verdier, vår respekt for kvinner og barn, vår toleranse for annerledeshet, for individets frihet og selvbestemmelsesrett, fordi de vil ha store problemer med å tilpasse seg vårt samfunn. Og deres barn vil komme i en nærmest schizofren skvis mellom hjemmets ekstremt konservative verdier og samfunnets moderne, tolerante verdier.

Les også: Politidirektoratet til Resett: – Politiet må tåle at det er oppmerksomhet om vår kontrollpraksis (+)

Å la barn vokse opp i denne skvisen, er nærmest ensbetydende med å påføre dem livsvarige traumer, og dette har flere kloke innvandrere påvist både i bøker og på film. Når foreldre nærmest hater det norske samfunnet, mens barna og ungdommene lengter etter å få leve med den samme friheten som norske barn og ungdommer, burde det ikke være vanskelig å forstå at ungdommene havner i trøbbel.

MSM og venstresiden innbiller seg altså at det er vi som mener at det beste for alle er å vokse opp i sine forfedres samfunn, er intolerante, fordomsfulle og uvitende. I virkeligheten er det motsatt. Det er VI som ønsker å kjempe for alt det Norge har oppnådd av likestilling, individets frihet, kvinner og barns rettigheter, toleransen overfor all ulikhet og annerledeshet! Mens de som åpner for stor innvandring fra den uutviklede delen av verden, setter alle våre verdier på spill for store deler av befolkningen.

Jeg tillater meg å spørre: Har vi hjulpet folk når de ender opp som arbeidsledige, deprimerte, sosialklienter med et verdisyn som går fullstendig på tvers av det norske og barna havner i utenforskap og blir medlemmer av kriminelle gjenger? Ja, se her har vi fordommene igjen, vil sikkert mange påstå.

Men nei, dette er ikke fordommer, det er realiteter som fremkommer i alt som finnes av statistikker på området. Flyktninger og deres etterkommere er på topp i alle statistikker over uønsket adferd. En del av dem klarer seg bra, og det er utrolig flott og gledelig, men de som havner i en livssituasjon som krever enorm innsats av storsamfunnet, både økonomisk og på alle andre områder, påfører samfunnet enorme problemer.

Jeg skjønner veldig godt alle dem som inderlig ønsker at det skal gå godt med innvandrerne, at de skal få seg jobb og skape seg et godt liv i Norge. Jeg deler deres håp og ønsker, særlig etter at jeg har blitt personlig kjent med mange innvandrere. Selvsagt føler man med dem når man kjenner dem personlig.

Men hva om de som har dannet seg disse stygge fiendebildene av oss som advarer og som påpeker problemene, i stedet forsøker å innse at man er ikke automatisk et rasistisk, uintelligent fordomsfullt menneske uten empati fordi man beskriver reelle problemer som man faktisk opplever gjennom sin nærkontakt med et stort antall innvandrere?

Kanskje vi faktisk kan være ganske vanlige, snille og vennlige mennesker som ønsker alt det beste for alle vi støter på gjennom livet? Kan det være at vi faktisk tenker på det beste for alle migrantene når vi mener at det på lang sikt vil være mye bedre for dem selv og for deres etterkommere at de lever i sine forfedres land, der de føler seg hjemme på alle områder, der de behersker språket, kjenner verdiene og bekjenner seg til landets religion?

Setter du pris på denne artikkelen og slike perspektiver? Resett trenger din støtte.

Vi har Vipps nr 124526, bank 1503.94.12826 eller dere kan sende SMSResett” (200,- en gang) eller SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474.

Tegn abonnement her

Samfunnets selektive «oppgjør»

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon