foto: REUTERS/Phil Noble
annonse
annonse

Ole Gunnar Solskjærs «sjokolademetode» ble hyllet av norske ledelseseksperter, men teorien overlevde ikke møtet med virkeligheten. Var han for norsk til å lykkes i knallhard internasjonal konkurranse?

Søndag formiddag fikk Ole Gunnar Solskjær sparken som manager for Manchester United etter at mannskapet hans hadde desintegrert like fullstendig som Napoleons Grande Armée i retretten fra Moskva. At nådestøtet ble levert av bunnlaget Watford, understreket hvor dypt de røde djevlene har falt.

Det vil sikkert skrives bøker om hvordan det gikk fra eufori til miseré i de tre årene Solskjær satt ved roret i Manchester, ettersom flere detaljer i hendelsesforløpet fra innsiden av Old Trafford vil komme for en dag. Imidlertid, til tross for å ha sendt et kobbel av journalister til Manchester, har den norske pressen lite å melde om Solskjærs undergang, og var søndag mer opptatt av at nordmannen ble sparket med en hjerte-emoji og fikk følelsesladde avskjedshilsener fra Cristiano Ronaldo og andre store stjerner, enn å analysere hvorfor det gikk som det gikk.

annonse

Undertegnede skal ikke påberope seg noen fotballekspertise og skal overlate det fotballfaglige til fotballekspertene, (som Norge ikke later til å ha noen mangel på). Men, et spørsmål som meldte seg for min del, og som kan ha bredere interesse, er om Solskjær simpelthen var for norsk til å lykkes i utlandet?

Ved siden av NATO-sjef Jens Stoltenberg var Ole Gunnar Solskjær omtrent den eneste nordmannen i en profilert internasjonal lederrolle, og er som sådan et interessant case-studie utover det sportslige.

Det store paradokset med Solskjær som leder, er at han nærmest perfekt oppfylte prototypen på hvordan moderne norsk ledelsesteori sier at en god leder skal være. Men det har vitterlig ikke gitt resultater.

annonse

Helt til det siste har det ikke manglet på hyllester av Solskærs lederstil fra det norske professoriatet så vel som kommentariatet. Nå med fasit i hånd, ser mange av disse hyllestene ganske dumme og i noen tilfeller regelrett latterlige ut – og viser kanskje mest av alt hvor mye av det som passerer som “vitenskap” innen ledelsesfaget som er rent pølsevev.

For eksempel, 9. januar januar 2019 skrev Dag Vidar Hanstad, leder for seksjon for kultur og samfunn ved Norges idrettshøgskole, et blogginnlegg der han argumenterte for at det er mye å lære av Solskjærs «sjokolademetode» for lederskap. En referanse til melkesjokoladen Solskjær gav til resepsjonisten Kath Pipps på sin første arbeidsdag i Manchester. Vipps, så enkelt forvandlet han kulturen og fellesskapet i klubben, som hadde blitt forgiftet av den “farlige karismatikeren” José Mourinho, som ifølge Hanstad var “ufølsom for medarbeidernes behov” og mer opptatt av seg selv enn kollektivet.

I Aftenposten dagen etter kunne Stig Berge Matthiesen, professor i ledelse ved Handelshøyskolen BI, supplere at «Manchester United ønsket en ledelse som sammenfaller mye med den norske ledelsesmodellen, som kjennetegnes av dialog, mye frihet eller autonomi, og det å skape selvtillit hos medarbeiderne.»

– Solskjær er tydeligvis flink på dialog med spillerne. Noen kan tro at demokratisk og dialogbasert ledelse gjør ham mild eller svak. Det stemmer ikke. Ledelse «på norsk» handler om at man ikke skal sjefe bare for å sjefe. Samtidig må man sette skapet på plass og være prestasjonsorientert, kunne Matthiesen melde. Mon det.

Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum skrev den 7. mars 2019 en ode til Solskjærs ledelsesfilosofi som var like klisjefylt som den var substansløs, med tittelen 11 ting vi alle kan lære av Ole Gunnar Solskjær. Vær sympatisk og empatisk. Vær ærlig og direkte. Og med en tvist av Stordalen; selg de jordbærene du har, var noen av lærdommene toppledere kunne ta med seg.

Anne-Kari Bratten, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter, fulgte opp sjokoladeanekdoten i et innlegg i Dagens Næringsliv 7. November 2019, med tittelen «Når Kath Pipps er like viktig som Paul Pogba»  Basert på denne gesten til resepsjonisten erklærte Bratten at: «Jeg kan ikke tenke meg et større forbilde i ledelse enn Ole Gunnar Solskjær».

Flate hierarkier appellerer til egalitære nordmenn. Vi liker å innbille oss at resepsjonisten er like viktig som superstjernen. Men det ubehagelige faktum er at denne romantiske forestillingen ikke rimer med virkeligheten.

Den sagnomsuste melkesjokoladen er nå alt som står igjen av Solskjærs ledelsesfilosofi. Han gjorde alt det “riktige”, ifølge norske ledelseseksperter. Men resultatene uteble. Han fikk resepsjonisten til å smile, men han fikk ikke Paul Pogba til å prestere. Det ble hans bane.

annonse

Jeg har ikke fasit på hva Solskjær gjorde feil og hvorfor han mislyktes. Det er etter alt å dømme sammensatt og ingen enkel jobb. Ei heller noen av hans tre forgjengere har klart å fylle Sir Alex Fergusons store sko. Men de ukritiske hyllestene fra media og akademia fremstår i ettertid både premature og navlebeskuende norske. Kanskje har det til og med gjort Solskjær en bjørnetjeneste. Istedenfor konstruktiv kritikk, har han bare fått naiv ros og beundring fra sine landsmenn.

Av kritikken Solskjær har fått i internasjonal presse er den som slår meg som mest fordømmende, beskyldningen om at andre lag har ansett Manchester United under hans ledelse som det mest under-trente og under-drillede laget i Premier League.

I intervjuer har Solskjær snakket mye om at United skal være laget som løper mest og jobber hardest, men det har ikke gjenspeilet seg i kampstatistikken. Romelu Lukaku forlot Manchester lubben og underpresterende, men ble en topptrent og dødelig effektiv målmaskin under Antonio Conte i Inter Milan, og uttalte selv at treningen i Italia var mye hardere. Cristiano Ronaldo skal visstnok ha vært alarmert av fallet i standarder siden hans første opphold i Manchester. De røde djevlene har utvilsomt hatt langt høyere insidens av organsieringsfeil som har ledet til enkle baklengsmål, sammenlignet med Manchester City, Liverpool og Chelsea. Det maler seg et bilde av soft norsk lederskap, med litt for mye gulrot og litt for lite pisk.

På tross av Solskjærs gjentagelser om å «start on the front foot», har laget hans ofte sett ut som de ikke har våknet før i andre omgang. Likeså for Solskjær selv. Et typisk skue har vært av ham sittende dypt i stolen og klø seg på nesen over iPaden sin hele førsteomgangen, i motsetning til Jürgen Klopp og Pep Guardiola som sedvanlig er å se i full gestikulasjon på sidelinjen fra straks dommeren blåser for avspark. For eksempel var kontrasten slående i Manchester-derbyet som ble Solskjærs nest siste kamp. Selv med tidlig ledelse og total dominans for City, kunne man se Guardiola piske opp stjerneskuddet Phil Foden i en intens pep-talk, mens Solskjær og co satt passive og lange i masken ved siden av.

Kanskje hadde Solskjær innsett hvor det bar hen og resignert etter det forsmedelige nederlaget mot City. Isåfall burde han tatt sin hatt der og da. Så store deler av sitt liv som han har tilbragt på fotballøya, har Solskjær nesten blitt mer engelsk norsk. Men det var noe utpreget norsk over beslutningen hans om å gi en hel uke fri til alle spillerne som ikke var kalt opp til landslagssamling, mens han selv som kaptein på skuta reiste hjem til Norge i denne mørkeste timen, istedenfor å bli i Manchester for å snu hver sten. When the going gets tough, the tough get going; nordmenn drar på hytta.

Når Solskjærs tid i United nå er nådd veis ende, er det vanskelig å unngå inntrykket av en stereotypisk sympatisk, snill og velmenende, men naiv nordmann på dypt vann i det store utland, som blir lett match for mer skruppelløse og sofistikerte utlendinger. Der du kan gi bort melkesjokolade, men ikke få noe tilbake. Manchester United har under Solskjær brukt mer penger på spillerkjøp enn noen andre lag i ligaen, men har ikke fylt på skapet med ett eneste trofé siden Mourinho forlot Old Trafford.

Solskjær har hatt enorme ressurser til rådighet, og han har fått enormt lite ut av det. Parallellen til det norske statsbudsjettet er påfallende. Vi tror at våre norske metoder er best. Men sannheten er nok nærmere at vi har vært velsignet med mer penger enn vett, og at resultatene ikke står i stil til ressursbruken.

Når det sitter en nordmann ved roret – om hen heter Solskjær, Solberg, eller Støre – er det fritt frem for utlendinger til å plyndre. Manchester United har nå innsett at det har de ikke råd til, og var villige til å betale 80 millioner kroner for å kvitte seg med Solskjær og den norske sjokolademetoden. Hvilke lærdommer kan norske toppledere trekke? Er det sjokolademetoden vi skal sverge vår lit til?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Setter du pris på denne artikkelen og slike perspektiver? Resett trenger din støtte.

Vi har Vipps nr 124526, bank 1503.94.12826 eller dere kan sende SMSResett” (200,- en gang) eller SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474.

Tegn abonnement her

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon