Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
annonse
annonse

Dette er velgerforakt.

De avviser all kritikk med å kalle det politikerforakt. Men dette er det motsatte. Det er politikerne som viser forakt for oss velgere.

Det er ikke bare det at de til stadighet bryter sine valgløfter. Notorisk mislighold av valgløfter, spinndoktormanipulerte bortforklaringer og noen ganger direkte løgn, er blitt regelen snarere enn unntaket i norsk politikk.

annonse

I tillegg jukser de med reiseregninger, tusker urettmessig til seg pendlerboliger, snyter på skatten, tildeler seg selv millionlønninger, lukrative pensjons- og etterlønnsordninger og skviser skattebetalerne for det de kan av frynsegoder og fordeler. Som om det ikke er nok, er viktige dokumenter plutselig bare «blitt borte»!? Det er kanskje menneskelig, men det er ikke slik våre fremste tillitsvalgte skal opptre.

At omfanget av snusk i lokalpolitikken i de mange kommune- og fylkesstyrer over det ganske land, er noe mindre utbredt enn i rikspolitikken, tror jeg ikke vi skal ha noen illusjoner om.

Mange av oss har opplevd hvordan gamle bånd og bygdelojaliteter trumfer meritter og objektive kriterier ved fordeling av betalte styre- eller komitéverv og ved ansettelser i attraktive stillinger i kommuneadministrasjonen, i byggesaker og når kulturhus til flere hundre millioner kroner prioriteres fremfor sykehjemsplasser og skikkelig mat til de eldre.

annonse

Og de driver på slik, hele gjengen, uansett partifarge. Om de er sosialister og kommer fra SV, eller er liberalister og kommer fra Frp, spiller ingen rolle. Om de er kristne hjelper heller ikke noe på moralen. De gjør det i KrF, i Høyre og ikke minst i Arbeiderpartiet. De gjør det over hele linjen fra menig stortingspolitiker, til ansvarlige statsråder og til Stortingspresidenten selv.

Og de gjør det uten skam og med den største selvfølge. De unnskylder seg med at de ikke forstår reglene selv om reglene er enkle og ikke til å misforstå. De har til og med laget reglene selv!?

Les også: Kjemper desperat for å overleve: Stakkars, stakkars meg

Deres frekkhet og arroganse vitner om utstrakt velgerforakt. De må åpenbart tro at velgerne er til for dem og ikke omvendt? Skjønner de ikke at de sitter på vår nåde? Skjønner de ikke at de skal tjene folket? Tror de at vi er idioter alle sammen?

Og mens andre må i fengsel om de har misforstått et komplisert NAV-regelverk eller ført feil i selvangivelsen, skal det svært mye til at en politiker som har gjort noe tilsvarende blir dømt. Det skjer bare unntaksvis. Foreløpig er det vel bare Mazyar Keshvari fra FrP som er blitt buret inne for å ha trikset med reiseregningene. Det er åpenbart en lov for politikere og en annen lov for folk flest?

Og de har en lønn som er mer enn det dobbelte av gjennomsnittslønna i Norge, antakelig nærmere det tredobbelte, om alle betalte tilleggsverv og frynsegoder medregnes. Mange av dem er halvstuderte røvere med begrenset eller ingen yrkeserfaring utenfor politikken. De fleste av dem tjener langt mer på Stortinget enn de noensinne kan håpe på utenfor politikken.

Det er ikke noe galt i at en stortingspolitiker tjener godt, om vedkommende lojalt tjener fellesskapet, følger lover og regler og opptrer med ydmykhet og respekt overfor velgerne.

Men når politikken blir yrkesvei og deres private økonomiske interesser blir hoveddriveren for deres engasjement og respekten for at det er våre fellesmidler de disponerer forsvinner, fører det galt av sted.

annonse

Partibroilere og partipamper

Det stigende antallet gamle partipamper og unge partibroilere, alle med snakketøyet i orden, men som regel uten særlig yrkeserfaring utenfor møterommene og partikontorene, representerer et åpenbart demokratiproblem.

For vi ønsker at de mest kvalifiserte, de dyktigste, mest erfarne og klokeste blant oss skal være våre tillitsvalgte slik at de kan ta gode beslutninger på våre vegne. Talegaver er viktig for en politiker, men det bør ikke være slik at veltalenhet og medietrening samt kameraderi og nettverk skal det som er avgjørende for å bli nominert.

Når Erna Solberg utnevnte et snakkehode av en partibroiler som Tina Bru fra Høyre uten annen yrkeserfaring enn tre ukers sommerjobb hos Carlings, til å lede vår viktigste eksportnæring som Olje- og energiminister, er det ikke rart at mange betrakter det som et direkte hån mot den jevne hardtarbeidende skattebetaler og velger. Hva vet vel Tina Bru om å lede en organisasjon som OED, bidra til hensiktsmessige rammebetingelser for petroleumsnæringen og å ivareta nasjonale langsiktige energiinteresser?

Når Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum utnevnte 28 år gamle Emilie Enger Mehl fra Sp, som så vidt er ferdig med jusstudiene, til Justis- og beredskapsminister og øverste leder for et departement med 400 ansatte, for politi, påtalemyndigheter, domstoler og sivil beredskap er det vanskelig å se det som noe annet enn en fullstendig underminering av de meritokratiske prinsipper som god statsskikk hviler på i et demokrati. Den unge damen er sikkert flink, men kan knapt nok være tørr bak øra. Det er vanskelig å se denne formen for manglende politisk gehør som noe annet enn et uttrykk for utstrakt arroganse og manglende respekt for velgerne.

For få ting er farligere i politikken enn veltalende retorikere uten substans, uten kunnskap, erfaring og dømmekraft til å kunne ta gode beslutninger som står seg over tid, enten det dreier seg om forsvars- og sikkerhetspolitikk, industri- og energipolitikk, befolkningspolitikk eller helsepolitikk. Uansvarlige politikere kan på kort tid utrette stor skade. Det har vi sett mange eksempler på opp gjennom historien.

Og dårlige beslutninger er det mange eksempler på i norsk politikk de siste årene; et nasjonalt forsvar som siden årtusenskiftet er tilnærmet avviklet til tross for at sikkerhetsbildet i våre nærområder i samme periode er blitt sterkt forverret; et totalt knefall for EU som har undergravd vår selvråderett og overført våre naturgitte fortrinn til våre konkurrenter stikk i strid med folkeviljen slik den er kommet til uttrykk ved to folkeavstemninger; en klima- og energipolitikk som raserer norsk natur og fører til dramatisk økte strømpriser for norske forbrukere og norsk industri; en ikke-bærekraftig befolkningspolitikk som kommer til å undergrave velferdsstaten om den ikke reverseres og en katastrofalt svak medisinsk beredskap med en intensivkapasitet som er blant de dårligste i Europa og som det ikke er gjort noe for å forbedre til tross for at pandemien nå har rast i snart to år. For bare å nevne noe.

Politikk som yrke

Når politikerne gjør politikken til levevei og blir sittede for lenge, kan det over tid bygges omfattende nettverk. Det er ikke noe galt i seg selv. Det blir først galt når disse nettverkene utnyttes til å oppnå personlige fordeler. Når politikken blir et middel for personlig vinning som å bli renominert eller å oppnå personlige goder snarere enn for å realisere politiske mål på velgernes vegne, korrumperes demokratiet.

Det skjer i stadig stigende grad. I løpet av de siste ti-årene er politikk blitt en karrierevei for stadig flere av våre folkevalgte. Å være politiker er blitt et yrke på linje med andre yrker. Et flertall av stortingspolitikerne har antakelig knapt nok gjort noe annet enn å være politiker.

Erna Solberg fra Høyre er et godt eksempel. Hun har vært på Stortinget i 33 år siden 1989. SVs Karin Andersen møtte første gang i 1985 og har på nytt tatt gjenvalg. Martin Kolberg fra Arbeiderpartiet, ga seg nå nettopp etter å ha vært i politikken i over 50 år. Hva vet disse partipampene om livet utenfor partikontoret og Stortingets fire vegger?

annonse

Fremveksten av såkalte nettverkspartier og yrkespolitikere har gitt gammelt kameraderi en helt ny dimensjon. I disse nettverkene hestehandles og byttehandles det over en lav sko ikke bare i politiske saker, men også når det gjelder fordeling av attraktive styre- og komitéverv, stillinger i offentlige og halvoffentlige organisasjoner og bedrifter og når det gjelder fordelingen av andre goder både innad i partiene og på tvers av partiskillene, lokalt som sentralt.

Denne utviklingen er særdeles uheldig. Politikere uten yrkeserfaring, enten det dreier seg om unge partibroilere eller gamle partipamper, mangler kjennskap til og kunnskap om det virkelige livet utenfor partikontorene og møterommene og får et tilsvarende begrenset perspektiv på de sakene de skal fatte beslutninger om. Og det korrumperer politikken og undergraver de meritokratiske prinsipper som gir legitimitet til demokratiet.

Bukken og havresekken

Det er fullstendig latterlig og skremmende umusikalsk når Stortingets presidentskap tidligere har nektet Riksrevisjonen innsyn i og å revidere forvaltningen av de ordninger politikerne har bevilget seg selv.

Å sette Stortingets administrasjon til å forvalte regelverket og stortingets presidentskap til å overse forvaltningen, er som å sette bukken til å passe på havresekken. Både når det gjelder reiseregningssakene og når det gjelder svindelen med pendlerboliger og skatteunndragelsene, er det åpenbart at verken administrasjonen eller presidentskapet har gjort jobben sin. Ikke så rart når politikerne selv sitter på begge sider av gjerdet.

Her må uavhengig tredjepart inn. For å sikre kontroll og håndheving av regelverket må Riksrevisjonen, Økokrim og Skattemyndighetene overvåke politikernes gjøren og laden slik de overvåker andre. Politikerne kan ikke få gjøre som de vil. Rutinene må endres etter den oppvasken som nå forhåpentligvis venter.

Stortingspresident Eva Kristin Hansen fra Arbeiderpartiet har fått sparken slik tidligere stortingspresident Olemic Thommessen fra Høyre fikk sparken før henne pga. de enorme overskridelsene og alt rotet i forbindelse med byggingen av nye stortingsgarasje. Det er en god start.

Resten av det sittende presidentskapet bør vurdere sin stilling. De er åpenbart medskyldige. Stortingets direktør bør få sparken. Økokrim og skattemyndighetene bør snarest komme på banen. Riksrevisjonen må for fremtiden sørge for jevnlige revisjoner og kontrollere og overvåke at stortingspolitikerne følger regelverket. Politikerne må holdes i ørene.

Tiden er overmoden for omfattende demokratireform

Økt kontroll og overvåking av uavhengig tredjepart vil forhåpentligvis kunne bidra til å gjenopprette tilliten til politikerne og redusere den økt politikerforakten som politikerne har bidratt til å skape selv. Men vil det bidra til å redusere politikernes forakt for velgerne? Neppe!

Da må vi gå grundigere til verks og ikke bare fjerne symptomene, men de underliggende årsakene til at politikken er korrumpert og demokratiet forvitrer. Da må vi kameraderiet og nettverkene til livs. Vi må bli kvitt partipampene som blir sittende alt for lenge og får bygge seg sine egne imperier. Vi må bli kvitt partibroilerne uten yrkeserfaring og som ikke forstår deres egne begrensninger. Erfaring, kunnskap og meritter må veie tyngre en talegaver og spisse albuer i rekrutteringen til sentrale verv og posisjoner.

Og først og fremst må valgordningen og partisystemet og særlig nominasjonsprosessen revideres. Norge har en av de mest lukkede nominasjonsordningene i hele Europa. Det er i realiteten partiledelsen som nominerer seg selv. Det betyr at det er politikerne og ikke velgerne som bestemmer hvem som skal bli valgt.

Nominasjonen kan i dag gjøres elektronisk og med enkle midler demokratiseres slik at alle partiets medlemmer kan delta. Men det motsetter partiledelsen seg i alle partier unntatt Rødt, fordi de selv i så fall vil miste kontrollen over hvem som blir nominert. Det er ikke veldig demokratisk.

Det er også et sterkt argument for å innføre personvalg. Da vil vi også kunne holde politikerne i større grad personlig ansvarlig for de beslutninger de fatter, gode som dårlige. I dag slipper de til stadighet unna ved å skylde på andre eller ved den kunstferdige og merkverdige retoriske særnorske vrien om «å ta ansvar ved å bli sittende».

Politikerne må stilles til ansvar for sine beslutninger og handlinger. Noen ganger må de rett og slett få sparken for sin udugelighet eller misbruk av velgernes tillit.

Dernest må de ikke få bli sittende for lenge. Jo lenger de blir sittende, jo lenger kommer de bort fra den virkeligheten som velgerne de er valgt til å representere befinner seg i, og jo mer blir de opptatt av eget ve og vel og politikeryrket som levevei.

To perioder bør være det maksimale før de må vende tilbake til det virkelige livet utenfor Stortinget. Så får vi heller kompensere med generøse overgangsordninger og tilskudd til repatriering tilbake til tidligere yrke eller studier.

Og sist, men ikke minst, bør vi la direktedemokratiet virke der det er mulig og gjennomføre folkeavstemninger i alle store og viktige saker som angår oss som nasjon. Det er for eksempel ingen grunn til at vi ikke skal gjennomføre folkeavstemninger når det gjelder noe så vesentlig som befolknings- og innvandringspolitikken.

Endringene som følge av innvandringen er gradvise, men de samfunnsmessige konsekvensene av denne politikken kommer til å bli enorme og langt mer omfattende enn for eksempel konsekvensene av EØS-avtalen og vårt forhold til EU som ble gjenstand for folkeavstemning to ganger. Den eneste grunner til at politikerne ikke vil la folket bestemme direkte er at de vil bestemme selv.

Offentlighetsloven må styrkes og ikke svekkes slik Høyre og Arbeiderpartiet har foreslått. Det må sikres full transparens når det gjelder politikernes bruk og forvaltning av fellesskapets midler. Og det må utvikles regelverk og bedre kontroll- og overvåkingsmekanismer for å forhindre habilitetsbrudd og korrupsjon. Politikerne bør stilles personlig til ansvar slik som tilfellet er i privat sektor.

Dette kan rett og slett ikke fortsette. Politikerne må holdes i ørene ellers tar de seg til rette. Demokratiet må reformeres slik at vi får bukt med eliteveldet. Bare slik kan vi gjenopprette tilliten til politikken og politikerne. Ellers er veien kort til politiske system i land vi ikke liker å sammenlikne oss med. Den senere tids avsløringer viser at vi allerede er på god vei.

Setter du pris på denne artikkelen og slike perspektiver? Resett trenger din støtte.

Vi har Vipps nr 124526, bank 1503.94.12826 eller dere kan sende SMSResett” (200,- en gang) eller SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474.

Tegn abonnement her

Politikerstanden blir stadig mer innavlet, ensartet og elitistisk

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon