Masud Gharahkhani (Ap) er valgt inn som ny Stortingspresident. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
annonse
annonse

Jeg kjenner ikke bakgrunnen til den nyoppnevnte stortingspresidenten Masud Gharahkhani, og skal ikke uttale meg spesifikt om den. Det vil si, jeg husker den ikke. Det er mange år siden jeg var stasjonert ved Den norske ambassaden i Teheran, og det var mange iranere som i 1987 – i likhet med Gharahkhanis foreldre – søkte visum til Norge.

Men det jeg kan si, er at 99% av de iranerne som søkte visum i perioden og senere fikk opphold i Norge, var rene velferdsimmigranter slik tilfellet var med så mange andre immigranter f.eks. fra nabolandene Pakistan og Afghanistan. De kvalifiserte ikke til asyl verken på politisk eller på humanitært grunnlag.

Mange av disse reiser nå stadig på feriereiser tilbake til hjemlandene sine, noe som understreker at behovet for asyl i hvert fall ikke var politisk begrunnet. At det heller ikke var humanitært begrunnet skyldes det enkle faktum at det kun var de velformuende som hadde penger nok til å skaffe seg falske reisedokumenter og flybilletter til Europa.

annonse

Fra ambassadens side gjorde vi UD og UDI oppmerksom på dette flere ganger, men den politiske og administrative ledelsen i departementet vendte stadig det døve øret til. Stortingspolitikerne fra alle partier unntatt FrP, ønsket økt innvandring og misbrukte i realiteten asylinstituttet for å få det gjennomført. Eller mer korrekt, de lukket øynene for det misbruket som alle som satt i førstelinjen ute på ambassadene visste fant sted.

En gang rapporterte jeg om en gruppe på 70 iranere som hadde chartret et fly som mellomlandet i Larnaca på Kypros på vei til Norge. Dette var organisert reisebyråvirksomhet/menneskesmugling. I stedet for å nekte flyet landingstillatelse i Norge fikk jeg en irettesettelse fra administrativ ledelse i departementet om at Kypros lå utenfor Teheran-ambassadens akkrediteringsområde og at det var noe jeg ikke skulle legge meg borti.

Om Gharahkhani og hans familie har kommet til Norge på riktig eller falskt grunnlag, skal forbli usagt. At han representerer en åpenbar sikkerhetstrussel i den grad han har slektninger i et land som driver aktiv etterretning mot Norge, er imidlertid åpenbart. Flere ansatte i UD samt sivilt ansatte i sikkerhetsmessig utsatte stillinger, som for eksempel tidligere visesentralbanksjef Jon Nicolaisen i Norges Bank, har mistet sikkerhetsklareringen eller måtte fratre sine stillinger som en følge av at de har hatt ektefeller fra land som Kina og Russland, dvs. land som driver aktiv og målrettet etterretning mot Norge og som kan sette dem selv, deres ektefeller eller ektefellenes slektninger under press.

annonse

Artikkelen fortsetter.

Stortingspresidenten har bakgrunn fra et land med aktiv etterretning mot Norge, sier PST (+)

Det samme gjelder ikke minst også Iran. Jfr. sikkerhetsskandalen, knyttet til to brødre med iransk bakgrunn, som nå er under oppseiling i Sverige. Og noen husker kanskje at Per Sandberg fikk sparken som fiskeriminister i 2018 for å ha misbrukt tjenestetelefonen under en reise til Iran. At Iran ikke er til å spøke med understrekes av attentatet mot William Nygaard i 1989 og gjenopptakelsen av saken mot mistenkte med tilknytning til den iranske ambassaden.

Gharahkhani er en sentral og viktig politiker i Arbeiderpartiet. Det er partiledelsen i Arbeiderpartiet som har nominert ham til vervet som stortingspresident. Det er PST som har ansvaret for å gi beskjed om de mener noen utgjør en trussel mot rikets sikkerhet uavhengig av om stortingsrepresentanter formelt er unntatt for sikkerhetsklareringer, men det er Statsministerens kontor og i siste instans Jonas Gahr Støre som har ansvaret for å vurdere om Gharahkhani er egnet/skikket sikkerhetsmessig til å tre inn i stillingen som Stortingspresident.

Spørsmål rundt tilgang til gradert informasjon for Gharahkhani har en parallell til to andre sentrale arbeiderpartipolitikere med nettverk i Midtøsten, ekteparet Terje Rød Larsen og Mona Juul.

DN avslørte i 2020 at Terje Rød Larsen, som fikk sparken som planleggingsminister i Torbjørn Jaglands regjering pga. økonomiske misligheter og siden i International Peace Institute i New York pga. hans nære relasjoner til finansmannen og overgriperen Jeffrey Epstein, bl.a. mottok et privat lån fra Epstein på 133.000 dollar i 2013.

Epstein drev med menneskehandel og systematiske overgrep mot mindreårige og ble dømt for sin kriminelle virksomhet. Det ryktes til og med at han brukte sin virksomhet som en honningfelle for å kompromittere sentrale politikere og andre viktige beslutningstakere med sikte på å skaffe tilgang til etterretning og sensitiv informasjon.

Riktig eller galt. Faren for at det kan være hold i dette, eller alene det forhold at Rød-Larsen har vært involvert i kriminelle miljøer, innebærer at det er skjellig grunn til mistanke om at han er blitt kompromittert og dermed utgjør en mulig sikkerhetsrisiko. Det innebærer i så fall også at det er skjellig grunn til mistanke om at Rød-Larsens nærstående, først og fremst hans ektefelle og Norges FN-ambassadør, Mona Juul, er blitt kompromittert.

annonse

Sikkerhetsloven er ganske klar både når det gjelder nærstående og hvilke forhold som fører til tap av sikkerhetsklarering. Sikkerhetslovens §8.4 litra c) viser bl.a. til «forhold som kan føre til at personen selv, eller personens nærstående, utsettes for trusler mot liv, helse, frihet eller ære, slik at personen kan bli presset til å handle i strid med nasjonale sikkerhetsinteresser.» §8.4 litra k) viser særskilt til «økonomiske forhold som kan friste ham eller henne til å handle i strid med nasjonale sikkerhetsinteresser.»

Terje Rød-Larsen har ikke villet redegjøre for det private lånet fra Epstein. Mona Juul har uttalt at hun ikke kjente til lånet, noe som er lite troverdig og uansett ikke kan tillegges vekt. Jeg har reist spørsmålet flere ganger bl.a. i Klassekampen, men verken Utenriksdepartementet, Statsministerens kontor eller PST har villet uttale seg i saken. Det synes åpenbart at den forsøkes tiet i hjel. Det er påfallende og det er urovekkende.

For det kan jo ikke være slik at vi har en FN-ambassadør med høyeste sikkerhetsklarering (NATO COSMIC TOP SECRET), men som det må være skjellig grunn til å tro har utgjort en mulig sikkerhetsrisiko helt siden 2013. Dette er et problem, ikke bare i forhold til nasjonale sikkerhetsinteresser, men også i forhold til våre alliertes sikkerhetsinteresser.

På samme måte kan vi ikke ha en stortingspresident – landets øverst rangerte etter Kongen – som utgjør en mulig sikkerhetsrisiko.

Så en kan spørre seg. Hva pokker er det PST og SMK driver med? Det kan ikke være slik at sikkerhetsbestemmelsene forvaltes ut ifra forgodtbefinnende eller politiske bekvemmelighetshensyn. Det undergraver i så fall ikke bare sikkerheten og tilliten til våre sikkerhetstjenester, men alt som kan forbindes med god statsskikk og god rettspleie.

Det er opplagt at det ikke kan gjelde lavere krav til en stortingspresident enn for andre norske borgere. Og de minimumskrav som sikkerhetsloven stiller vil i praksis også måtte stilles til stortingspresidenten. Mange vil tvert imot mene at det bør stilles strengere krav til en stortingspresident enn til andre.

annonse

Og det kan vel ikke være slik at vi skal ha en sikkerhetslov for arbeiderpartipolitikere og en annen sikkerhetslov for andre borgere?

Setter du pris på denne artikkelen og slike perspektiver? Resett trenger din støtte.

Vi har Vipps nr 124526, bank 1503.94.12826 eller dere kan sende SMSResett” (200,- en gang) eller SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474.

Tegn abonnement her

Politikerne må holdes i ørene

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon