Masud Gharahkhani Foto: Heiko Junge / NTB
annonse
annonse

Masud Gharahkhani sier han skal rydde opp på Stortinget etter en rekke saker hvor stortingspolitikere har utnyttet systemet. At han ikke vil svare på konkrete spørsmål rundt sin egen reisevirksomhet til Iran, virker ikke tillitvekkende.

Per Sandberg måtte gå som fiskeriminister etter at han dro på ferietur til Iran med sin kjæreste og hadde med tjenestetelefon. Det ble oppgitt mulig overvåkningsfare fra Iran som årsak til at dette var et sikkerhetsbrudd.

Visesentralbanksjefen måtte gå fordi hans kone er kinesisk. Flere UD-diplomater har mistet sikkerhetsklarering fordi deres ektefeller er utenlandske statsborgere.

annonse

Masud Gharahkhani kan ikke noe for at iranske myndigheter har bestemt seg for at alle som er født i Iran for resten av livet er iranske statsborgere. At han som parallell norsk statsborger dermed har dobbelt statsborgerskap, er ikke noe han kan lastes for. Men i den grad han ønsker å besøke Iran setter det ham i et avhengighetsforhold til iranske myndigheter. For det er bare de, gjennom sin ambassade i Oslo, som kan gi ham iranske reisedokumenter.

Derfor er det i høyeste grad relevant hvor mange reiser Gharahkhani har gjort til Iran siden han traff sin nåværende kone der på ferietur i 2002. Kanskje han ikke har vært der siden, men hvorfor ikke svare Resett på spørsmålene om dette? Ved å sitte taus, reiser stortingspresidenten bare unødig spekulasjon.

Les også: Stortingspresidenten vil ikke svare på om han dro på ferie til Iran med iransk pass

annonse

I 2011 ble Gharahkhani intervjuet av Drammens Tidende i, forbindelse med spekulasjon lokalt om at han, som da var Aps ordførerkandidat, hadde giftet seg med sin egen kusine og «hentet» henne til Norge. Dette benektet han og han bekreftet at det var et kjærlighetsforhold. Men han sa samtidig til avisen at han ville «skjerme privatlivet» og ikke «vekke oppmerksomhet av hensyn til de politiske forholdene i hennes hjemland.»

I dette ligger en erkjennelse på hans side om at han er i en sårbar situasjon i og med at hans kone er fra og fortsatt har familie i Iran. Det vil naturlig være slik at en norsk-iraner dermed er forsiktig for eksempel med å kritisere iranske myndigheter. Dette kan være kloke og forståelige forholdsregler mot et brutalt og hensynsløst regime som heller ikke går av veien for å likvidere dissidenter i utlandet. Men offentligheten i Norge bør vite om at disse hensynene blir tatt av en person i en så fremtredende rolle som stortingspresidenten for å ikke provosere det som politisk og etterretningsmessig sett er en av de mest antagonistiske landene til Norge, nemlig Iran.

Jeg har selv skrevet at Masud Gharahkhani virker som hel ved og at Norge bør åpne opp for folk med bakgrunn i utlandet også i betrodde posisjoner. Men det må vises årvåkenhet og vurderes risiko. Og heller ikke spørsmål om han tar sine forholdsregler og erkjenner problematikken i samråd med norske sikkerhetsmyndigheter (PST og NSM), har stortingspresidenten villet svare oss på. Svart oss har heller ikke Arbeiderpartiet, som angivelig foretok bakgrunnssjekk og nominerte Gharahkhani til posisjonen. Vi har stilt Aps generalsekretær Kjersti Stenseng flere konkrete spørsmål, men uten å få svar.

Fordi stortingspolitikerne gjennom Sikkerhetsloven har fritatt seg selv fra å måtte sikkerhetsklareres, slik «vanlige folk» må, har ikke PST og NSM noen mulighet til å gripe inn dersom det skulle være hensyn som tilsier at de utgjør en sikkerhetsrisiko. Dermed står vi igjen med at pressen og det politiske apparat selv må sørge for at riktige vurderinger og tiltak blir gjort for å minimere trusler mot rikets sikkerhet.

Og det vil ikke fungere å bare ignorere problemstillingen slik Gharahkhani og Ap her prøver seg på. For det finnes en god del andre norsk-iranere som får avslag på sine sikkerhetsklareringer av den årsak at de kan kan utsettes for press gjennom familiemedlemmer i Iran. Resett kjenner til flere slike tilfeller. Disse personene må se på utnevnelsen av Masud Gharahkhani til en av de høyeste og mest betrodde posisjonene i Norge med noe undring når de sammenlikner med sin egen skjebne der de ikke får de stillingene de har søkt på grunn av avslag på sikkerhetsklarering.

Det virker å være en ganske stor forskjell mellom politikere og Aps slagord om «vanlige folks tur».

Resett kan ikke tvinge noen til å svare, men stort sett får vi svar fra folk som sitter i posisjoner. De er forpliktet til det. Og i dette tilfellet virker det åpenbart at Gharahkhani og Ap unnlater å svare fordi de er bekymret for hvordan sannheten vil slå ut i offentligheten. De håper at det bare vil være Resett som skrive om det, og at de kan sitte stille i båten og håpe at spørsmålene som er reist går i glemmeboken.

Men dermed er dette også en sak hvor resten av pressen må være sitt ansvar bevisst og dra lasset sammen med Resett for å få fram de svarene offentligheten har krav på.

annonse

For det at Resett skriver om Gharahkhanis reise til Iran og beskriver reglene som gjør at han må ha gjort det på iransk pass, er slett ikke det samme som et krav om at han må fratre stillingen som stortingspresident. Men det vi som offentlighet må kunne forvente, er at sannheten kommer fram, at det klargjøres hvilken reisevirksomhet som er gjort og at det blir kommunisert at Gharahkhani, Ap og Stortinget tar etterretningstrussel som PST beskriver på alvor.

Setter du pris på denne artikkelen og slike perspektiver? Resett trenger din støtte.

Vi har Vipps nr 124526, bank 1503.94.12826 eller dere kan sende SMSResett” (200,- en gang) eller SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474.

Tegn abonnement her

Kanskje det er bedre med en initiativrik norsk-iraner enn en selvhøytidelig, helnorsk karrierepolitiker

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon