Blomster og lys til minne om Nils Kurt Erik Einár Grönberg. Foto: Jeppe Gustafsson/Shutterstock
annonse

Den svenske rapperen, Nils Kurt Erik Einár Grönberg, ble, etter å ha blitt likvidert, hyllet i svenske medier som en stor artist. Av statsminister Stefan Löfven ble han holdt fram som en ungdom med stor betydning for mange andre unge i Sverige. 

Det er ingen tvil om at Einár var populær, og populariteten ser ut til å ha vokst til nye høyder etter han ble drept i det som fortoner seg som en «krig» mellom  kriminelle innvandrer-ungdommer i Stockholm. Einár prøvde å leve opp til sitt «image» som gangster-rapper og praktiserende kriminell med ran og drapstrusler på sin meritt-liste, før hans liv som «autentisk gangster» i en alder av 19 år kostet ham 10 kuler gjennom kropp og hode i den fasjonable bydelen Hammarby Sjø.

Einár var født i det svenske kulturborgerskapet, sønn av den kjente skuespilleren Lena Nilsson og restauranteieren Erik Grönberg. Hans bakgrunn, både geografisk og sosialt, var avgjort ikke en del av det «gangsterlandskapet» som ligger i Stockholm nord, og der forstaden Rinkeby er sentral. Det er et sted med en opparbeidet tradisjon for at kriminelle innvandrer-ungdommer og deres artistiske og rappende talsmenn raner og skyter hverandre til døde, noe som får oppmerksomhet i mediene, i hvert fall etter at Einár ble drept. Rappernes voldelige erfaringer i kunstnerisk form sendes ut på musikkmarkedet og formidles av mediene til begeistring hos svenske middelklasseungdommer som savner autentisitet og global rettferdighet. Lengselen etter et liv i såkalt autentisitet hos etnisk, svenske middelklasseungdommer er også med på å holde i gang voldsspiralen i Rinkeby, har journalisten Diamant Salihu påpekt. Han har skrevet bok om gangstermiljøet i Rinkeby, og fikk nylig «Stora Journalistpriset» for å gjøre det «ubegripelige begripelig».

annonse

 Til nå har det i de siste årene i Järva-området nordvest i Stockholm, der også Rinkeby ligger, blitt skutt ni personer (ungdommer?) i denne «gangsterkrigen». Men ingen av disse døde har fått så mye oppmerksomhet som Einár, mener Diamant Salihu. Drapet på Einár kan være en øyeåpner for folk som ikke bor i Rinkeby og som ikke bryr seg om drapene i denne delen av det svenske «folkhemmet», mener han. Da danske Weekendavisen nylig var på besøk i Rinkeby, med Salihu som omviser, var det folk i miljøet, for eksempel gangster-rapperen Jaffar Byn, som helt utvetydig sa at boka hans ikke er velkommen. Det er ikke akkurat dialog og åpenhet som rår i disse miljøene. De fleste ser seg tjent med å holde kjeft, og de som åpner kjeften, står i fare for å dele skjebne med Einár.

 Etter drapet på Einár har flere kjente artister snakket om gangster-rappens betydning for den svenske musikkbransjen og omvendt, musikkbransjens rolle i utviklingen av gjengkriminaliteten. Rapperen Alex Ceesay, som har en fortid som kriminell og straffedømt, mener at rappen kan fungere som et springbrett for grov kriminalitet. Til Dagens Nyheter sa han at rap-bransjen omsetter for mange millioner kroner, og at historier om vold selger.

Les også: Rapper i Sverige oppfordrer til drap på hvite: – Skyt dem

annonse

Prisdryss til gangsterrappere

 – Der det er penger, kommer kriminelle til å blande seg inn. Selv om man vil bruke musikken som en vei ut av kriminaliteten, er det nesten umulig i dagens situasjon, sier Ceesay. Nyansatt finans- og tidligere svensk innenriksminister, Mikael Damberg, vil også ha et ord med i laget og tror at rapmiljøet kan være farlig fordi det fungerer som en pådriver for nyrekruttering til gjengene.  

Einárs popularitet vises blant annet gjennom avspillinger på musikknettstedet Spotify. Etter å ha slått skikkelig gjennom med låten «Katten i Trakten» i 2019, ble den i løpet av april samme år avspilt 11 millioner ganger på Spotify og 2,5 millioner ganger på Youtube.  Under den svenske «Grammisgallaen» i 2020 vant Einár kategoriene «Årets Hiphop» og «Årets Nykomling»

Det virker som om den svenske kultureliten nærmest drysser priser og utmerkelser over svenske gangster-rappere. I november, under musikkforleggernes galla, fikk Salah Abdulle, aka Dree Low, prisen for «Årets sang» i 2020. På grunn av corona-pandemien ble prisene både for 2020 og 2021 delt ut ved denne anledningen. Rapperen Yasin (Abdullahi Mahamoud) ble tidligere i år kåret til «Beste Artist» og «Beste Hip Hop» av Sveriges Radios P3. Det skjedde for øvrig mens han satt i fengsel for å ha vært med på å bortføre, banke opp og fornedre sin rapperkollega Einár. Yasins mest populære innspillinger har 30 millioner avspillinger på Spotify, ifølge Wikipedia.

Også prisvinner Salah «Dree Low» Abdulle er blant de mest spilte musikkartistene i Sverige. Det er ikke bare populariteten han deler med sine kolleger. Abdulle er også høyst aktiv i Stockholm og omegns kriminelle miljøer. Den 1. november ble han i Solna tingrett dømt til ett års fengsel for å ha ranet en butikk. Politiet setter Abdulle i forbindelse med det kriminelle nettverket «Husby hyener», et nettverk med stor voldskapital, noe som tellet med og forsterket dommen da den falt. Dette nettverket tar blant annet beskyttelsespenger fra butikk-eiere og handelsfolk som de skremmer til taushet ved hjelp av vold og trusler.    

annonse

Les også: Rapperen «Kamelen» varetektsfengslet i fire uker for ran       

Raneren Einár

 Einár var, i likhet med sine rapperkolleger, ikke noe «gudsord fra landet». Han var aktiv kriminell, om enn i mindre målestokk enn andre, men likevel part i «krigen» som føres mellom kriminelle gjenger i Rinkeby. Han var dømt for mindre narkotikalovbrudd, ran, legemsfornærmelse og ulovlig bilkjøring. Tidligere i år ble Einár, sammen med noen innvandrerkamerater, arrestert etter at en mann ble knivstukket på en restaurant i Stockholm, men de ble etterpå løslatt av politiet. I 2018 ble Einár dømt for væpnet ran mot tre gutter ved bruk av pistol og kniv. Han gjennomførte ranet sammen med to kamerater med innvandrerbakgrunn. De tilranet seg blant annet en merkevarejakke til 10.000 kroner. Det å rane «rike», etnisk, svenske ungdommer er en yndet beskjeftigelse blant innvandrerungdommer i Sverige, og er langt fra noe ukjent «fenomen» i Norge heller.

Som ledd i gangsterkrigen mellom ulike gjenger skal det ha vært satt en pris på hodet til Einár. I fjor ble han bortført, holdt innesperret i en leilighet av en fiendegjeng og utsatt for vold, truet med pistol og ydmyket ved å måtte iføre seg kvinneklær og deretter bli urinert på. Han skal også ha blitt presset for tre millioner kroner, frastjålet et Rolex-ut og gull-lenker med en samlet verdi på flere hundretusen kroner. To andre kjente rappere, den prisbelønnede Yasin (Abdullahi Mahamoud) og Haval (Khalil) ble dømt til fengsel for å ha deltatt i bortføringen og volden mot Einár, henholdsvis 10 måneder og 2,5 år. Lederen av det såkalte Västeråsnätverket, Chihab Lamour, ble dømt til 17 års fengsel i samme rettssak. Einár ville ikke samarbeide med politiet og vitne i denne saken. Han hevdet at bortføringen og ydmykelsen var et pr-stunt.

Einár ser ut til å ha hatt kontakt med flere av de kriminelle gjengene i Rinkeby, uten å være fast tilknyttet noen av dem. Som etnisk svenske manglet han den sterke støtten som innvandrerungdom har i sine gjengmiljøer. Og som «hvit» middelklassesvenske var han en hjemløs «svenne» i drift på «havet» av det nye multikulturelle Sverige som er vokst fram, et Sverige tilstrebet og oppmuntret av statsledere som Fredrik Reinfeldt og Stefan Lövfen og med overveldende støtte i folkevalgte organer.

Les også: Rapperen Kaveh tiltalt for vold mot NRK-journalist – VG kaller ham «norsk»

Rapperen som Kristus-figur

Om sine kunstneriske prestasjoner og pretensjoner har Einár ikke sagt så mye, i hvert fall ikke som kan finnes på nettet og i mediene. Rap-tekstene til Einár handler mye om våpen, knark og kriminalitet, noe som Einár har uttalt bør komme i offentlighetens søkelys.

 – Jeg står ikke akkurat med en Glock (pistol) og skyter folk, men det finnes andre 16-åringer som gjør det i vårt samfunn, og det er der vi er, sa han i et intervju med Aftonbladet for et par år siden. Einár fortalte at han ville rette søkelyset mot problemene som ungdommen i svenske forsteder sliter med. Kanskje ville tekstene og musikken hans skape en forandring?  

annonse

 – Først og fremst rapper jeg om det jeg ser, og det er dette som virker tillokkende på publikumet mitt. Så er det også en tanke bak om at dette blir hørt, og at folk innser at det er et problem og tar tak i det, sa han i intervjuet med Aftonbladet.

Om ikke man finner så mye om Einárs kunstneriske ambisjoner og intensjoner i mediene, så har mediene ikke vært snaue etter drapet på ham med å framsnakke det som kalles den kunstneriske og kulturelt viktige svenske gangster-rappen. Og ikke minst, hvor talentfulle og sårbare (sic) kriminelle rappere er. Mediene har stått fram nærmest som reklameplakater for kriminelle rappere og gjengledere. Avisa Expressen la for en tid siden ut på nettet et intervju med rapperen Mehdi «Dumle» Sachit, medlem i en av gjengene i Rinkeby, den såkalte Dødspatruljen. Den kvinnelige intervjueren nevnte så vidt at Sachit er dømt for vold og narkotikaforbrytelser, men ikke at han har vært med på og er dømt for en gjengvoldtekt av ei 15 år gammel jente, en voldtekt som var så brutal at jenta nesten holdt på dø av blodtap. Om det var både intervjueren og den intervjuede tause. I tillegg til lydintervjuet fikk Sachit seks sider i avisens papirutgave. 

 Ut fra medienes framstilling av Einár er det nærliggende å tolke skikkelsen hans som en bildegjøring av og uttrykk for den kristne Kristus-myten, Gud, som steg ned til folket, til de fattige og utstøtte og som delte liv og skjebne med dem og påtok seg deres skyld og synder. Det er en myte som i sin opprinnelige form kan ses på som en vakker og dypt moralsk beretning, men som i sin moderne og sekulære utgave blir en blanding av tåpelighet, absurd teater og ynkelighet. Denne myten ligger som en grunnstein i det tankemønsteret som dominerer den kristne, europeiske og politisk korrekte middelklassekulturen, og den har i sin moderne utgave fått en selvdestruktiv form, der den legger seg flat for fremmede og importerte kulturer. Og det skjer fordi Europa, ifølge denne tankegangen, har sviktet seg selv og sine egne idealer.

Les også: Fransk rapper skaper kontrovers etter rasistisk låt: – Heng hvite mennesker

Rap – synd og skyld

Rapping og gangsterkultur, en kunstform som somalisk og annen innvandrerungdom i svenske forsteder driver med, har svært lite med deres egen kulturelle bakgrunn å gjøre. Det er en kunstform som ble utviklet av svarte ungdommer i storbyer som Los Angeles og New York, der folk som poeten og jazzmannen Gil Scott-Heron og Grandmaster Flash, aka Joseph Saddler, var sentrale. Amerikansk rap er blitt adoptert av afrikanske ungdommer i Sverige, et land der myndighetene nå i en mannsalder har lagt opp til en politikk som har ført til at hundretusener av asylsøkere og andre immigranter har strømmet til Sverige og svenske forsteder. I det kulturelle vakuumet som preger disse forstedene, har ungdommer tatt til seg og framdyrket kunstneriske uttrykksformer med opphav i amerikanske storbyer. Det er en form for kulturell appropriering som har fått oppslutning om og selskap av «hvite» rappere, som Einár, fra den svenske kultureliten. Kunstnerisk står den svenske gangster-rappen langt tilbake for den amerikanske rappen. De eksemplene undertegnede har sett og hørt av svensk gangster-rap, er så dårlige at man ikke kan annet enn å undre seg over alle de prisene som er drysset ut over de «svarte» utøverne de siste årene av det «hvite» Sverige. 

Synden – skylden – den dårlige samvittigheten og syndens transcendering gjennom solidaritet med de fattige og fordømte ligger som en dyp grunnstruktur hos menneskene i de kristne, europeiske samfunnene og styrer tanke og virke hos både leg og lærd. Dette tankemønsteret inneholder selvdestruktive elementer, noe som blant annet anskueliggjøres av Bibelens oppfordring om å vende det andre kinnet til. Og som hos Fjodor Dostojevskij er det bare gjennom innrømmelse av skyld med påfølgende soning at synderen (forbryteren) kan møte frelsen. Også Friedrich Nietzsche var klar over det selvdestruktive elementet i kristendommen, en religion han mente gjorde mennesket til ikke-autonome individer, til slaver.

Les også: Rapperen Kamelen dømt for kokainbruk og «fuck the police»-utsagn

Merkevarejakke og rettferdighet

Men vi trenger ikke å gå til Dostojevskij og Nietzsche for å forstå betydningen av den kristne skyldfølelsen og soningen i europeisk kultur, og hvordan disse begrepene og den ledsagende praksis lever sitt liv i den politiske korrekthetens forvridde og selvdestruktive form. Dette ser man tydelig blant annet i Vestens forsøk på å berge verden ved hjelp av humane intervensjoner, som skal skape demokrati, rettferdighet og balanse i fordelingen av  «verdens» materielle goder uten å bry seg særlig om hvor nødvendig det er å investere tungt i den materielle produksjonen. Ifølge kristendommen og den kantianske moralen, som dominerer etikken i Vesten, holder det med god vilje, almisser, bistand og u-hjelp, samtidig som man importerer folk fra gammelmodige, tradisjonsbundne kulturer og skakk-kjørte samfunn med helt andre kulturelle forutsetninger og betingelser enn den vestlige, kristendomsbaserte og kapitalistiske sivilisasjonen.

Tidligere bistandstopp: – Bistand virker ikke – Dokumentar (nrk.no) Og følgen ser ut til å være at den vestlige verden i ferd med å utrydde seg selv i den politisk korrekte godhetens navn. 

Et lite, men talende eksempel på det naive og selvdestruktive elementet som driver de vestlige elitenes ønske om å sone for sine synder og erkjenne skyld gjennom solidaritet med «ofrene» for den europeiske sivilisasjonen, er historien om da Einár og to innvandrerkamerater ranet tre etnisk svenske ungdommer fra Nacka i Stockholm og blant annet tok med seg en merkevarejakke til 10.000 kroner. I den politisk korrekte ”religionen» som dominerer i Vesten krever man ikke å ofre mennesker til «guddommen”. Denne «religionen» er heldigvis så sivilisert at man kan nøye seg med en merkevarejakke til 10.000 svenske kroner og ikke menneskeliv som offer i forsøket på å blidgjøre «gudene». Det holder med en merkevarejakke for å bøte på økonomisk urettferdighet og skape balanse i rettferdighetsregnskapet til den hvite middelklasse-europeeren med sin kronisk, dårlige samvittighet.  

Hele den vestlige diskursen om forholdet mellom Vesten og resten av verden er altså dypt preget av den kristne tankegangen om synd-skyld og soning-rettferdighet, ja så preget er diskursen av denne tankegangen at dens selvdestruktive elementer mer eller mindre har fått overtaket. De som reiser kritikk mot denne tankegangen, blir utdefinert som moralsk forkvaklede mennesker, de stemples som fascister, rasister og fremmedfiendtlige som ikke har noen rett til å delta i det offentlige ordskiftet. Når de en sjelden gang, ved en inkurie, får slippe til i mediene, møter de en skur av skjellsord og med påfølgende utfrysing og kan hende sparken fra jobben. For dette er «onde mennesker» som, ifølge den politiske korrektheten, ikke har livets og moralens rett. De er derfor henvist til det politisk korrekte samfunnets menings-gulaget på «obscure» nettsider som etablissementet igjen legger sin sjel og økonomiske tyngde bak for å tilintetgjøre.

Les også: Amerikansk rapper drept i kjeksbutikk

Pizza-ran på La Rambla

Den forvridde solidaritetstankegangen som ser ut til å ligge på bunnen av rapperen Einárs kunstneriske og politiske engasjement, gjenspeiles, med jevne mellomrom, også i norske medier med norske godhetsaktører. I 2013 kom boka «Ubudne gjester» ut i Norge, skrevet av NRK-journalistene Arild Opheim og Elin Ruhlin Gjuvsland. Det er en fortelling om da de våknet midt på natta ved at to asylsøkere brøt seg inn i leiligheten og holdt dem nakne, bakbundet og fanget i to timer og truet med å drepe dem hvis de ikke fikk vertskapets bankkort med tilhørende koder. Konklusjonen til journalistene var helt i samsvar med den politisk korrekte ideologiens grunnleggende doktrine om skyld og soning: De fikk som fortjent. Det var norsk asylpolitikk og de, som norske statsborgere, som var ansvarlige for at de to asylsøkerne ikke fikk oppfylt det som de så på som helt legitime og rettferdige krav, å få bo og leve i Norge. Hus-inntrengningen skjedde i en tid da Oslo (også den gangen) var preget av en ransbølge – ran midt i gata, ran i parker, ran av barn, ran på søndags formiddag og ran midt på natta hos to politisk korrekte journalister som mente at de fortjente å bli ranet av asylsøkere som trengte penger for å komme seg til hjemlandet.

I 2005 satt en norsk bistandsforsker, Erling Holden, den gang gjesteforsker ved Oxford Institute for Sustainable Development, på en uterestaurant i handlegaten La Rambla i Barcelona og spiste pizza sammen med bistandskolleger, mens de betraktet menneskemylderet som passerte. Plutselig stod de tre ikke-spanske kvinner foran bordet deres, alle med barn i favnen og ba om et stykke av pizzaen. Kravet ble for mye for den norske bistandsforskeren, som nølende sa nei, men det hindret ikke ei av kvinnene i et forsøk på å tilrive seg et stykke av pizzaen. Kvinnen oppfattet raskt den norske bistandsforskerens nøling og svakhet. Hun tok likså godt hele pizzaen og gikk rolig videre med fangsten, mens nordmannen ble sittende handlingslammet med sin protestantiske, dårlige samvittighet. Tanken på å slåss om maten med tre kvinner og barn var ikke noe som tiltalte Holden. Det ville vekke for mye oppstuss for en nordmann, kanskje med sceneskrekk. Han slo seg til ro med at kvinnene og barna trengte maten mer enn ham, og at han derfor måtte godta den heller uortodokse framgangsmåten deres. Og det må sies, det var sannelig ingen dårlig analyse av en bistandsforsker ved Oxford-universitetet.

Etter å ha opplevd denne uvanlige måten å gi bistand på, penset tanken til Holden inn på Romerrikets fall, som han hadde lest skyldtes at romerne ikke ville dele goder som vann- og kloakknett med persere og germanere. Den gode forsker kom samtidig fram til at å bekjempe fattigdom henger nøye sammen med en mer rettferdig fordeling av goder i verden. Det var også noe som Verdenskommisjonen 18 år tidligere hadde påpekt, og som Verdensbanken nylig hadde sluttet seg til. Ikke ett ord verken fra forskeren, Verdenskommisjonen eller Verdensbanken om at velstand først og fremst avhenger av økt materiell produksjon, av en fornuftig og effektiv organisering og kapitalistisk strukturering av økonomien. Man kjenner virkemidlene for økonomisk vekst fra europeisk økonomisk teori og politikk. Spørsmålet er hvorfor ikke alle tar virkemidlene i bruk, særlig etter at land som for eksempel Japan på slutten av 1800-tallet bestemte seg for å bli en teknologisk moderne stat, etter at Sør-Korea, ifølge statlig vedtak, skulle bli en moderne økonomi for 60 år siden, og Kina ditto for 30-40 år siden, mens for eksempel Afrika, både nord og sør for Sahara, ikke har ser ut til å ha noe ønske eller evne om å ta de nødvendige virkemidlene i bruk.

Å overse betydningen av et lands materielle produksjon og organisering som grunnlag for økonomisk vekst, er noe som peger mye av bistandsforståelsen i opinionen i den vestlige verden. Det er en opinion som gjennom hele etterkrigstiden har fått gnidd inn budskapet om at rettferdig global fordeling av godene er essensen i økonomisk vekst og ikke produksjon av «godene»

Les også: Straffedømt flere ganger fra 2012 til 2020 – får plateutgivelse av Sony Music

Ble voldtatt- følte skyld

Toleransen som de to NRK-journalistene og bistandsforskeren utviste overfor selvtekten de ble utsatt for, favner vidt, men det spørs om de ikke deres solidaritet overfor kriminelle asylsøkere stilles i skyggen av det en SVer kan mobilisere. I 2009 ble SVeren, antirasisten og feministen Karsten Nordal Hauken voldtatt av en somalisk asylsøker. Nordal Hauken forsvarte overgrepet med at voldtekt brukes i somalisk kultur når menn skal statuere makt, og det kan ikke anses som en homofil handling. SVeren fikk i ettertid store psykiske problemer, ja så store problemer at han deltok i en tv-serie i NRK om psykisk mistilpasning. Der ga han til kjenne en sterk følelse av skyld og ansvar. Det var han som var årsaken til at somalieren ble sendt til en usikker framtid i sitt hjemland etter å ha blitt dømt for voldtekten. Den tolerante SVeren så på somalierens opptreden som et produkt av en urettferdig verden, en verden som Nordal Hauken føler seg som en del av, og som han derfor har skyld og ansvar for.

De tre eksemplene gir inntrykk av at rettferdighet og god økonomi er noe tilfeldig, at disse godene skyldes tilfeldige privilegier for folk i den vestlige verden, som de norske oljeforekomstene for eksempel. Ut fra en slik forståelse kan det virke som økonomiske goder er noe som er delt ut av en usynlig hånd, at god økonomi og velstand er et resultat av mystiske krefter. Velferdsstaten fremstår som noe som er kommet i stand på slump, noe som tilfeldigvis vederfarer dem som er så heldige og privilegerte at de for eksempel er født i Norge. Økonomiforståelsen blir på et vis lagt til eventyrenes og mystikkens verden, der ukjente krefter eller velgjørere (konger og trollmenn) sørger for at man har sjansen til å leve i en form for økonomisk og samfunnsetisk anstendighet. På den andre siden er denne lykken og anstendigheten noe som bringer ulykke og fattigdom over den øvrige verden. Og der ligger også grunnen til den dårlige samvittigheten som plager elitene i Vesten.

Overgriper-offer-forsoning

Grovt skissert er dette økonomiforståelsen til de kulturelle og politiske elitene i Norge. Dypest sett henter de begreper om økonomi og rettferdighet fra Bibelen og folke-eventyrene og lar disse begrepene danne modell for den moderne verden, mens produksjonens nødvendighet er glemt. Produsér eller dø, var et av Vladimir Lenins slagord. 

Det er gode grunner til å konkludere med at det kun i Europa er oppstått en ideologi der man, for å være god og snill og hjelpe andre, driver med en form for selvutslettelse: Ja, det spørs om det er mulig å finne lignende historiske eksempler på den selvplagingen og flagellantismen de vestlige elitene driver med, og som rapartisten Einár drev med, da han i et forsøk på å «være svart», som solidarisk ytring, bokstavelig gikk i svart. Mens nordmennene, i det tre eksemplene foran, i en form for solidaritet tolererte og forsvarte overgrep mot seg selv, gikk Einár et steg videre på denne solidaritetsveien. Ikke bare lot han seg utsette for overgrep og bortforklarte det med at det var et pr-stunt. I den einárske logikken blir overgriper offer og offeret overgriper i en slags dialektisk forsoning. Slik skaffet han seg «sårene til Kristus på korset», men fikk, i motsetning til Kristus, leve en stakket stund lenger inntil den endelige dommen ble fullbrakt med 10 skudd i kropp og hode.

Godtar man å bli frastjålet en pizza på en fortauskafé i Barcelona, godtar man også og synes endog at man fortjener å bli kneblet og bundet og truet på livet av folk som ønsker seg lommeboka og bankkontoen din. Da godtar man til og med å bli voldtatt og nedverdiget og føle skyld fordi en person, som har begått overgrepet, blir utvist fra landet. Det siste leddet i denne prosessen er at man selv blir overgriper for å fullbyrde kravet om rettferdighet for dem man ser på som ofre. Man blir ett med ofrene i den «gode saks tjeneste». Men spørsmålet, som da kan reises, er; i hvis tjeneste opptrer man da?

 Kilder:

Aftonbladet, Dagbladet, Document.no, Expressen, Samhällsnytt, NRK, NTB, TT, Weekendavisen, Wikipedia.

Svensk gangsterapper skutt og drept 

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse