Stortingspolitikere forteller ikke alltid sannheten. Illustrasjonsbilde: y karosieben from Pixabay
annonse
annonse

Vi har sett det før, og vi vil se det igjen. Og igjen og igjen.

Politikere som nettopp har forlatt en regjeringsposisjon og som der har forsvart sine egne og partiets avgjørelser på en lidenskapelig måte. Så fort de kommer i opposisjon, så kritiserer de regjeringen like lidenskapelig, gjerne for ting som de selv var med på å innføre.

Alle gjør det, fra alle partier og fra alle politiske fargeskalaer. Et sirkus fullt av klovner i manesjen.

annonse

Stortingspolitikere undrer seg over hvorfor politikerforakten bare øker, mens de jukser med pendlerboliger, reiseregninger og andre goder. Nå er det lønnsøkning de tenker på. Arbeiderpartiet løser dette ved å si at økningen av gasjen må utsettes akkurat nå, nettopp på grunn av den mistilliten politikerne har skapt i folket mot dem selv.

Men det hele er selvsagt bare nok et spill for galleriet. Ap vet utmerket godt at folks hukommelse er svært kort, og at om en liten stund, etter at regler for godtgjørelse har blitt justert en smule, så kan de med god samvittighet gi seg selv mer lønn igjen.

For stortingspolitikere er ikke folkets tjenere. Hvis noen hadde trodd det, kanskje sågar i demokratiets ånd, så trengs en realitetsorientering. En stortingspolitiker er en karrierejeger som er ute etter mest mulig makt, fordeler for seg selv og sine, samt sikre egen fremtid via en toppjobb i det statlige eller private næringslivet, ja kanskje sågar en flott jobb ute i Europa etter endt «karriere» i politikken.

annonse

Er så alt rent løgn og bedrag fra stortingspolitikernes side?

Arkivfoto: Stian Lysberg Solum / NTB

Nei, selvsagt ikke. De fleste av dem startet nok med et reelt initiativ da de valgte å gå inn i politikken. Problemet er bare at så fort man kommer inn på Stortinget, så er man plutselig en del av gutte-, jente- eller henklubben. Engasjementet er nok fortsatt der, men nå dukker også makt og posisjonsinteressen opp.

Noen tjenere for folket er stortingspolitikere så definitivt ikke. Selv om mange av dem føler at de bør oppfattes som det. Hvor mange politikere som har hatt en topposisjon i regjering kjenner du til som ikke har skrevet en bok om sine opplevelser? Hvor mange av dem har donert overskuddet av salget til det de «brant» så inderlig for politisk?

Svaret på dette er like innlysende som det er avslørende.

Engasjementet må nok vike for egen profitt.

Nå har vi etter åtte år med en borgerlig regjering, fått en sosialistisk. De borgerlige gikk til valg for såkalte vanlige folk, noe sosialistene også gjorde, selvsagt.

FrP liker å kalle seg partiet for vanlige folk, hva nå det er. Men da de satt i regjering, så var mange av disse vanlige folkene misfornøyde med hva de gjorde for dem. Opposisjonspartiene gjorde ikke annet enn å kritisere, selvsagt. Nå er det Aps tur. De har vært høyrøstede i opposisjon, selvsagt, og nå skulle endelig vanlige folk stå for tur når de kom i regjering igjen.

Men hva skjedde? Det samme, selvsagt. Nå er det FrP som står i opposisjon og hyler, mens Ap forsvarer sine løftebrudd så godt de kan, selvsagt.

annonse

Det hele er en uendelig sirkel som aldri vil, eller kan avsluttes.

https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=10159501906571832&id=56800396831

Erna Solberg sier: «Det handler om å skape nye jobber til folk over hele landet, inkludere flere i arbeidslivet, gi bedre og raskere helsehjelp, kutte klimagassutslippene, og om å gjøre skolen enda bedre for barna våre. Bli medlem i Høyre du også!»

Men er det egentlig det dette handler om, eller er det å få flere medlemmer slik at toppene på Stortinget kan få flere år med goder, bedre snitter og dyr champagne?

Det er åpenbart en god grunn til å se på det parlamentariske systemet i Norge. Kunne vi ha klart oss uten stortingspolitikere?

Det er all grunn til å tro at vi kan klare oss veldig godt uten stortingspolitikere. Mange peker på Sveits og deres politiske system som et godt eksempel, men i dagens samfunn, hvor teknologien er så avansert som den er, så finnes det helt sikkert måter Norge kunne ha utformet sitt eget politiske system på.

annonse

Et system som innebar en form for direktedemokrati, hvor folket kunne bestemme uten å måtte gå via en stortingspolitiker. Dette ville spare Norge for milliarder av kroner, men også gi et langt mer rettferdig demokrati.

Trenger Norge egentlig stortingspolitikere som Støre og Co? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Slik det er i dag, så styrer embetsverket langt på vei allikevel, så hvorfor ha en stortingspolitiker som sjef? Hvorfor ikke la fagfolk komme opp med noen alternative løsninger som så folk kunne ha stemt over ved å trykke på en knapp via sin mobil, PC eller nettbrett?

Problemet er at de fleste politiske partier vil være mot dette, fordi de selv har en drøm om å kunne gjøre karriere som politiker. Selv de som påstår at de er mot at politikere skal tjene penger, slik som Rødt eller SV. SV gjemmer seg for eksempel under det faktum at alle stortingspolitikere fra deres parti blir trukket en prosentsats fra sin lønn. Men hvor går den prosentsatsen? Til fattighuset i Oslo, Frelsesarmeen eller kanskje til syke som ikke har råd til dyre medisiner, slik som SV alltid går ut i media og sier de vil ha mer til?

SV-leder Audun Lysbakken, ett av dobbeltmoralismens ansikter. Foto: Annika Byrde / NTB

Nei, pengene går selvsagt til deres egen partikasse, slik at de kan kjøpe fine snitter og dyr champagne til selskaper i partiregi.

Dobbeltmoralisme er også en form for moralisme, men den stinker.

Eiendom, dagligvare og Klassekampen: Dette eier de nye stortings-representantene (+) | Resett

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon