Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre. Foto: Berit Roald / NTB
annonse
annonse

Jens Stoltenbergs kandidatur for å overta som ny sentralbanksjef har skapt stor ståhei. Den gordiske knuten kan kuttes ved å dele jobben i to. 

Det sentrale problemet er at sentralbanken skal være politisk uavhengig og utføre sitt oppdrag uten innblanding fra politikere. Kun i ekstraordinære situasjoner kan Norges Bank instrueres i sin virksomhet av regjeringen, sier sentralbankloven.

Dette uavhengighetsprinsippet, som Norges Bank deler med sentralbanker i sammenlignbare land, er fundert på en oppfatning av at det kan være lettere for en uavhengig sentralbank enn for en regjering å fatte beslutninger som kan være viktige på lang sikt, men ha kostnader på kort sikt. 

annonse

Presumsjonen om uavhengighet vil selvsagt bli hardt prøvet hvis Jens Stoltenberg, tidligere statsminister og læremester for landets nåværende statsminister, inntar embetet som sentralbanksjef. 

Optikk trumfer substans

De fleste er enige om at Stoltenberg er kompetent og kapabel til å fylle stillingen. Det handler mer om å opprettholde en fasade om at sentralbanken er uavhengig. Slik Fremskrittspartiets næringspolitiske talsperson Sivert Bjørnstad formulerte det:

annonse

– En ansettelse av Stoltenberg rokker ikke nødvendigvis ved uavhengigheten til banken, men når spørsmålet kan stilles, kan det svekke bankens integritet og om banken er så uavhengig som den trenger å være. Særlig relevant blir det når det er en Ap-ledet regjering som gjør det.

Støres erindringsforskyvninger om hva han har diskutert med Stoltenberg når, og om det har kvalifisert som en «samtale» eller ikke, har ikke vært betryggende. Det har tvert imot gitt en pekepinn på hvilke kommunikasjonsutfordringer som kan komme hvis de to turkameratene samtidig skal tjene som statsminister og sentralbanksjef. Det er lite substansiell frykt for at samrøre mellom Støre og Stoltenberg ville føre til vanstyre av sentralbanken. Likevel ser ikke optikken bra ut. 

Altså, det er ikke nødvendigvis så avgjørende at sentralbanken faktisk er uavhengig, som at vi opprettholder  illusjonen om at den er det. Slike illusjoner, som at utøvende makt er hos kongen, har en viss verdi og smører tannhjulene i statsmaskineriet, selv om de ikke er sanne.

Uavhengighet viktigere i møte med inflasjon

For hvor uavhengig er sentralbanken egentlig? Og bør den være det? 

Som Ben Bernanke, tidligere amerikansk sentralbanksjef, har skrevet, oppstod doktrinen om en uavhengig sentralbank fra inflasjonserfaringen på 1960- og 70-tallet, som ble skyldt på utilbørlig politisk innflytelse på pengepolitiske beslutningstakere. Konvensjonell visdom ble derfor at for å unngå overoppheting av økonomien og løpsk inflasjon, trengte sentralbanken større uavhengighet fra politikk. 

Dette endret seg derimot under finanskrisen i 2007-2009, da risikoen ikke lenger var inflasjon men deflasjon. Da ble det ansett som nødvendig for sentralbankene å samarbeide tett med regjering og finansministrerier for å stabilisere den finansielle situasjonen og forhindre et stup ned i økonomisk depresjon. Rentene ble senket til null, og da de ikke kunne senkes lavere ble enorme fiskale tiltakspakker kombinert med enorme monetære stimulanser. 

Paradigmeskifte

annonse

Det er egentlig dette paradigmet vi fortsatt befinner oss i – med stor grad av koordinasjon mellom pengepolitikk og fiskal politikk – selv om situasjonen har snudd igjen, til at risikoen nå heller er inflasjon enn deflasjon. 

Eller med andre ord, ettersom interessene til regjering og sentralbank var likestilte under og i kjølvannet av finanskrisen, da deflasjon truet, var ikke sentralbankens uavhengighet  av så essensiell betydning. Derimot, i et inflasjonsscenario som vi befinner oss i nå, kan det oppstå mer motstridende interesser mellom sentralbanken og politikerne.

Sentralbanken vil kjøle ned økonomien på kort sikt for å sikre prisstabilitet på lengre sikt. Men politikere som kjemper om gjenvalg på kort sikt, er mer tilbøyelig til å gi blaffen i økonomiske konsekvenser av sin politikk på lang sikt, så lenge de kan få høy økonomisk økonomisk vekst her og nå. 

En slik situasjon kaller kanskje for mer vanntette skott mellom sentralbank og statsminister, enn det er nærliggende å forvente at tilfellet vil bli med Stoltenberg og Støre ved hvert sitt ror. 

Ridderne rundt Knuts bord

La oss si at de to går tur rundt Sognsvann i dag. Sentralbanksjefens primære bekymring vil være at inflasjonen har akselerert til 5,3 prosent, som taler for tilstramming av pengepolitikken. Men vanlige folk klager til statsministeren på skyhøye strømregninger, og vil nødig betale mer renter på boligånet i tillegg. Vil statsministeren legge press på sentralbanksjefen? Eller vil Knut invitere til middag der Nicolai kan briljere med kokkeferdighetene sine mens gutta krutt blir enige om hva styringsrentens ekvilibriumspunkt er? 

Det er enkelt å argumentere for at et slikt elitistisk samrøre i praksis ville fungert vel og bra. Kanskje det er best at viktige nasjonale beslutninger fattes rundt middagsbordet til landsmoderens sønn på Oslos beste vestkant, uten innblanding fra vanlige folk ute i distriktene, eller brysomme, karriereklatrende kvinner uten elitistisk ballast i sentralbanken? Men det vil neppe se veldig bra ut, og ruinere forestillingen om at Norge er et egalitært samfunn med like muligheter for alle. 

Rolledeling

Kommentatorene som argumenterer for Stoltenbergs kandidatur – med Dagsavisens Hege Ulstein i spissen – legger ikke så mye vekt på Stoltenbergs kvalifikasjoner for den tradisjonelle sentralbankjobben. De trekker primært frem at han med sin internasjonale ledererfaring og pondus er perfekt for den andre delen av jobben, som styreleder av oljefondet. 

Det er ikke urimelig argument. Så kanskje det kunne være et påskudd for å følge Gjedrem-utvalgets anbefaling om at oljefondet flyttes ut av Norges Bank og forvaltes av et eget selskap. Eller en enklere og raskere løsning: At rollen som styreleder for oljefondet skilles fra den tradisjonelle sentralbanksjefsrollen. Så kan Stoltenberg bli oljefondets nye styreleder, og Ida Wolden Bache ny sentralbanksjef. Det er kan hende en løsning alle kan være halvveis fornøyd med, og som kan la oss holde liv i illusjonene om at sentralbanken er uavhengig og at Norge ikke bare ledes av en liten elite?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

annonse

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon