annonse
annonse

Farmen kjendis-deltaker Øyunn Kroghs sinnsbevegelse og gråt da den tidligere handballstjerna Kjersti Grini brukte ordet neger-ku, har i seg mye av den krenkelseskulturen som er skapt og som opprettholdes av det moderne, ”hvite” mennesket i den vestlige verden.

Spiren til det krenkelsesoptimaliserbare, vestlige mennesket ble sådd i en annen tid, men har slått ut i full blomst i våre dager. Det er nærliggende å forstå Kroghs gråt som et uttrykk for en ny mennesketype i historien, oppstått i og et resultat av den europeiske kulturtradisjonen. Det er et menneske som gjennom et dypfølt engasjement for dem som er ulik en selv, realiserer seg selv som noe annet enn seg selv og som dermed tar avstand fra sin egen berettigelse og eksistens.

Det er altså ikke noe marginalt fenomen som uttrykkes i Kroghs hyper-emosjonelle reaksjon. Den speiler en holdning og en forståelse med appell til store grupper i dagens vestlige samfunn, som gjerne rubriseres under betegnelsen woke-kultur. Særlig i USA, der denne kulturen har sin opprinnelse, har den fått stor oppslutning. I woke-bevegelsen går det en linje fra krenkelse og gråt til vold og politiske krav om endrede samfunnsforhold, noe som ble illustrert av demonstrasjonene etter drapet på George Floyd. Woke-kulturens mer voldelige side kom til syne i ”Floyd-sommeren” 2020 med opptøyer og plyndring i amerikanske storbyer, som Minneapolis i USA, der hele kvartaler ble rasert og påført materielle skader for milliarder av kroner, samt tap av menneskeliv. I Seattle i USA okkuperte BLM-aktivister sammen med Antifa deler av byens sentrum og erklærte det for et frigjort område, Capitol Hill Autonomous Zone.

annonse

I Norge forårsaket drapet på Floyd demonstrasjoner til støtte for Black Lives Matter (BLM), med største deltakelse i Oslo, der anslagsvis 15.000 møtte opp den første corona-sommeren. Ellers har BLM-reaksjonene i Norge vært begrenset til uttalelser fra krenkede mennesker i mediene, og til tårene som falt på Farmen kjendis, der norske kjendiser skulle erfare hvordan det var å bo og arbeide under forhold som ligner på en norsk gård for 100 år siden. En erfaring som kanskje er et litt tynt grunnlag for revolusjonære handlinger, men som altså greide å gestalte en krenkelse der den moderne krenkelsesideologien ble konfrontert med tradisjonell norskhet og tankegang. Episoden med “negerkua” og reaksjonene etterpå inneholder elementer som på sin måte illustrerer viktige sider ved den kulturelle og den politiske situasjonen i den vestlige verden i dag. Disse elementene er krenkelsen, ordet negerku, offeret for krenkelsen, Øyunn Krogh, fordømmelsen av krenkelsen, ved muslimen Adam Ezzari, og den skyldige i krenkelsen, en ”gammeldags”, norsk statsborger, Kjersti Grini.

Under det famøse ku-sleppet i Farmen Kjendis, sier Grini om ei av kyrne: ”Hun ser jo ut som ei neger-ku. Hun er jo helt svart i ansiktet.”

”Kjersti. Sånn snakker vi ikke”, sier Adam Ezzari i en formynderisk tone. Han høres ut som en lærer som irettesetter et barn, med en liten snev av gangsterkommando i tonefallet, kombinert med den moraliserende forargelsen man ofte hører når den politiske venstresiden klandrer sine politiske motstandere.

annonse

RASENDE REAKSJONER

I et intervju etter tv-visningen av ku-sleppet sa influenseren, Øyunn Krogh, at hun ble overrasket av at Grini brukte n-ordet. Krogh mener at bruken av akkurat det ordet var en grei anledning til å markere grensen og advare mot hva man ikke kan si. Gråten tok henne etter kusleppet da hun fortalte historien til et par andre Farmen kjendis-deltakere, samtidig som hun påpekte at n-ordet ikke er noe man bruker, fordi det vekker følelser hos andre. I samme åndedrag sa Krogh at hun følte seg kjempedum som gråt over Grinis ordbruk. Følelsen av dumhet kan tenkes å ha blitt framkalt ved tanken på at de andre Farmen-deltakerne kunne tro hun følte seg krenket på vegne av den svarte kua. Men Krogh ble ikke krenket på vegne av kua. Fra barnsben av er hun blitt lært opp til å ha null-toleranse for ordet neger, og denne null-toleransen er en hjertesak for henne.  Og at det er en hjertesak for henne, svekkes neppe av at kjæresten hennes er en såkalt melaninrik person. Paret vant i 2020 reality-serien Sommerhytta på TV 2, som også står bak Farmen kjendis-serien. Ifølge Nordic Screens som ”promoterer” henne, snakker hun målgruppens språk (unge jenter) og har på kort tid oppnådd 2 millioner ”likes” på Tik Tok.

I det norske samfunnet slipper folk ikke uten videre unna om de har trådt over de politisk korrekte grensene for ordbruk, selv om det gjelder ordbruk som ikke strider mot straffelovens paragraf 185, den såkalte rasismeparagrafen eller hatprat-paragrafen. For i full offentlighet å slå ned på en ikke straffbar, men likevel politisk ukorrekt språkbruk, er det vanlig å trekke ”delinkventene” fram for vår tids ”folkedomstol”, mediene, med NRK i spissen. Uttalelsen om neger-kua fra Kjersti Grini var også ”gefundenes fressen” for NRK, som, i sin evige kampanje mot rasisme og for politisk korrekthet, fikk brakt Grini til Dagsnytt 18 sammen med den ”melaninrike” samfunnsdebattanten Thomas Talaw Prestø. Han syntes det var merkelig at den 50-årige Grini ikke hadde fått med seg det som har skjedd i USA de siste 50-60 årene med borgerrettsbevegelsen og de svartes kamp for likhet. Hendelsene i USA, skulle tilsi at Grini og hennes generasjon burde være mer klar over implikasjonene av ordet neger enn det dagens ungdommer er. Talaw Prestø påpekte at n-ordet, med sin grove historikk, ikke bør anvendes om melaninrike mennesker. Å bruke ordet har konsekvenser for folks liv, det er å umenneskeliggjøre (sic) dem, påpekte han.

Grini ble overrasket av såvel Kroghs gråt som de rasende reaksjonene på nettet over negerkuuttalelsen, som var ment som en morsomhet. For Grini er ordet neger nøytralt, noe som betegner farge og ikke noe mer. Men i Dagsnytt 18 gjorde hun avbikt og vedgikk at hun ikke burde ha sagt ordet fordi ungene i de siste 20 årene er blitt lært opp til at det ikke er greit å bruke det.

KRØP TIL KORSET

I en lengre reportasje i Nettavisen går det fram at det hadde vært mer oppstyr blant Farmen kjendis-deltakerne om ordbruk enn det som går fram av video-opptaket av negerkuhendelsen. Det er heller lite av det som utspilte seg på Farmen-gården om saken, som er kommet fram på tv, der konflikten tilsynelatende løses og Grini og Krogh forsonende faller hverandre om halsen. Til Nettavisen har Grini sagt at hun ikke orket å være med på alle diskusjonene om krenking, enten de handlet om n-ordet eller Metoo.

-Jeg synes det ble for mye greier, og at vi hadde bedre ting å bruke tida på enn det styret der, sier hun. Men i ettertid medgir hun altså å ha fått større forståelse for hvor problematisk flere kan føle at bruk av n-ordet er, noe som også kom fram i Dagsnytt 18-innslaget.

Ifølge Nettavisen så har Grini sagt unnskyld til Krogh, og har endret holdning, noe som Krogh synes er veldig fint. I litt uklare vendinger sier Krogh til Nettavisen at situasjonen med de menneskene der (på Farmen), på mange måter løst. Men hun understreker at det som hendte på Farmen Kjendis, gir et veldig tydelig bilde av situasjonen i samfunnet og ”hvor lang vei vi har å gå”.

annonse

Grini har altså krøpet til korset og erkjent sin synd og ser således ut til å ha fått syndsforlatelse hos den politisk korrekte opinionen. Kroghs og Grinis opptreden fyller de kravene som stilles i dette kulturideologiske skuespillet. De utfører sine roller som forventet, og noen vil vel si med glans. Den ”progressive oppvåknede” (woke), Krogh, har fått det slik hun ville, og den ”reaksjonære”, Grini, har bøyd nakken og gjort avbikt. Den tredje parten, den woke-bevisste muslimen, Ezzari, kunne nøye seg med en birolle i denne teatralske ”enakteren” og begrenset seg til å uttale kommando-ordene: ”Slik snakker man ikke!”

WOKE-VITENSKAP

Farmen-historien er en anskuelsesundervisning av hvordan den dominerende politiske korrektheten ved hjelp av sine ungdommelige ”stormtropper” i allianse med Islam, får gjennomslag for sin politikk og sine holdninger på det norske samfunnets mer uformelle arenaer. Denne historien viser hvordan det tradisjonelle samfunnets språk og verdier må gi tapt for den nye tid og det ”nye, norske, globale mennesket”. Dette ”nye hyperfølsomme mennesket” har sin kulturelle og sosiale forankringer i større grad ute i verden enn nasjonalt og lokalt. Disse menneskene betrakter hele kloden som scene for realisering av sine idealer, og ikke minst, realiseringen av seg selv som en del av det globale ”fellesskapet” med den ”ikke-hvite” verdenen. ”Influenseren” Krogh er et uttrykk for den nye tid og det nye ”hvite” mennesket som går til angrep på det ”hvite patriarkatet”, som går mot den ” hvite rasismen” og den allestedsnærværende ”hvite undertrykkelsen” av folk uten vestlig avstamning.

”Bare for ett år siden, på det tidspunktet vi var på Farmen-gården, hadde det vært Black Lives Matter (BLM), der vi gikk i gatene og skrek om forandring”, sa Krogh til Nettavisen.

Den ”hvite undertrykkelsen”, ifølge woke-ideologien, omfatter så i si ethvert menneskelig virksomhetsområde og ethvert menneskelig uttrykk, kjønn, seksualitet, arbeid, økonomi, utdanning, karriere, etnisitet. Ja, endog naturvitenskap og matematikk er ”hvite, patriarkalske” virksomhetsområder som med sin forståelse virker diskriminerende på folk med en annen hudfarge. Men hvordan de nye woke-vitenskapenes metode og den nye matematikken skal utformes som alternativ forståelse og vitenskap, hører man lite eller intet om.

Woke-kulturens påstand om at vitenskap er ”hvit”, og at ”hvit viten” ikke er universell og ikke fremmer objektiv kunnskap, men kun er kulturrelativ og gyldig innenfor et ”hvitt univers”, kommer, som mye av det nye her i verden, hovedsakelig fra akademiske og kulturborgerlige miljøer i USA. Men denne kulturen og betraktningsmåten er på full fart inn i norsk akademia og det norske samfunnet for øvrig. Noen vil også si at den har fått fotfeste her i landet med sitt krav om at vestlig, ”hvit vitenskap” må dekoloniseres.

annonse

HF – EN HATPØL

For et par-tre år siden blusset det opp et ordskifte på riksmedienes debattsider om dekolonisering av norske universiteter og forskning. Det skjedde i samband med at Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) hadde fremmet krav om dekolonisering av høyere utdanning i Norge. SAIH støttet krav om at urfolks epistemologi (erkjennelsesfilosofi), pedagogikk og kunnskapssystemer må likestilles med vestlige universitetstradisjoner.  Organisasjonen ga også ut et 50 siders hefte med veiledning og instruksjoner for hvordan denne omleggingen kunne gjennomføres. Kravet møtte forståelse hos rektorene ved fire norske universiteter, Universitetet i Oslo (UiO) medregnet. Rektorene henviste til den akademiske friheten da de skulle forklare sympatien de hadde for kravet. Det førte til skarpe reaksjoner fra fire professorer og to lektorer ved Universitetet i Oslo, blant dem filosofiprofessor Jens Saugstad. De seks mente at utspillet fra de fire universitetsrektorene var oppsiktsvekkende. Det vil kanskje også andre mene når de leser hva de fire rektorene skrev i et innlegg i Aftenposten: ”Spørsmålet er om den vestlige vitenskapstradisjonen i stor nok grad tar inn over seg og er opptatt av vitenskapstradisjoner utenfor seg selv”.

Dette utsagnet mener de seks protesterende Oslo-akademikerne innebærer en aksept for andre vitenskapstradisjoner enn dem som er grunnlaget for vitenskapelig virksomhet ved all verdens universiteter. ”Protestantene” påpekte også at SAIH betegner seg som en politisk aktivistorganisasjon med klare politisk-ideologiske mål. Det er noe som SAIH, ifølge de seks kritikerstemmene, har rett til, men SAIH kan ikke kreve å ha en privilegert stilling der  organisasjonen får penger fra studentene som en del av semesteravgiften.

Noe av den samme halloien ble det da ledelsen ved Det humanistiske fakultetet (HF) ved Universitet i Oslo for noen år siden gikk ut med en ny handlingsplan for likestilling og mangfold. Flere professorer reagerte på handlingsplanen som de mente kunne skape tilstander som ligner dem som råder ved amerikanske universiteter. Der har woke-ideologien fått gjennomslag, og det er opprettet såkalte trygge soner (safe spaces) som skjermer studentene mot krenkende uttalelser. Sammen med tiltak for å sikre studentene mot provoserende utsagn i pensum og undervisning (mikroaggresjon), er det ved amerikanske universiteter innført et såkalt krenkelsesfritt miljø der alle studenter er ”likestilte” og blir ”rettferdig” behandlet. Men en slik ordning betyr forbud mot visse ord og meninger, noe som vil begrense og være en trussel mot ytrings- og forskningsfriheten ved HF i Oslo, mente de som var kritisk til handlingsplanen.

-Er Det humanistiske fakultetet en pøl av hatprat som det må handles mot, spurte biologiprofessor Kristian Gundersen i et innlegg i Aftenposten. Filosofiprofessor Jens Saugstad sa at handlingsplanen framsto som et forferdelig prosjekt som ville legge press på ytringsfriheten.

-Det er ikke bare i USA vi har sett en oppblomstring av saker der representanter for minoritetsgrupper føler seg krenket av og anmelder språkbruk som er saklig begrunnet i undervisningen. Det skjedde også nylig ved Københavns universitet. Det er bekymringsfullt at HF ikke gjør mer for å hindre en slik utvikling, men tvert om synes å åpne for den, skrev Saugstad i en høringsuttalelse til handlingsplanen.

DEKOLONISERT SYN PÅ FRILUFTSLIV

Samtidig med forsøkene på å innføre woke-prinsipper og undervisningsopplegg ved universiteter i Norge har det foregått lignende bestrebelser på andre utdanningsinstitusjoner her i landet. Det mest kjente tilfellet er fra Kunsthøgskolen i Oslo der 130 av elevene støttet et krav for å legge om undervisningen ved skolen som de mente var preget av strukturell rasisme og mangel på utenomeuropeiske perspektiver. Det utløste motstand og motkrav fra fem elever som protesterte mot at skolen skulle trekke inn sosial rettferdighet, tredje-verdens-perspektiver og antirasisme i fagutdanningen. Et lignende krav kom fra friluftsstudiet i Bø i Telemark om at ledelsen ved undervisningsinstitusjonen skulle innrømme at opplæringen der er preget av strukturell rasisme. De forlangte at pensumet ved skolen måtte revurderes, og at skolens ledelse fant fram tekster som kunne sette det hvite, vestlige og nasjonalistiske preget på undervisningen i perspektiv. Også andre forhold og områder ved institusjonen enn pensum, som er preget av rasisme, måtte problematiseres. Hvis det ikke er ansatt noen på instituttet med ikke-vestlig bakgrunn, er det ikke tilfeldig, lød det i brevet til ledelsen fra de seks.

-”Hvit viten” er ikke universell viten. Det handler ikke om kvoter eller å avskrive ”klassikere” eller litteratur av hvite menn, men om at vi forholder oss aktivt og kritisk til det læringsrom og det pensum vi arbeider med, skrev studentene til instituttledelsen.

Brevet fra de seks i Bø kan tolkes som et tegn på sviktende historiske kunnskaper hos elevene som framsatte kravet. Friluftsliv er en europeisk ”oppfinnelse”, som vokste fram blant adelen i England for et par århundrer siden og som etter hvert ble adoptert av over- og middelklassen i andre europeiske land, blant annet i Norge. Og som Arne Horgen ved universitetet i Sørøst-Norge (som friluftsstudiet i Bø sorterer under) skrev i et svar til utspillet fra elevene:

”— er det vanskelig å finne tekster skrevet av ikke-vestlige folk, med et ikke-vestlig perspektiv. Friluftsliv er per nå trolig ikke interessant nok for ikke-vestlige akademikere til at det finnes flust med vitenskapelige artikler om dette eller lignende emner. Årsaken til dette er sannsynligvis at friluftsliv og tilgrensende først og fremst har vært et euro-vestlig, kulturelt fenomen.”

Kravet fra eleven er altså at man skal bringe fremmede perspektiver inn i en veletablert europeisk tradisjon med sine nasjonale og lokale europeiske varianter. Det er i sannhet et merkelig krav, men speiler hva som er innebyrden av den dekoloniseringen og dehistorifiseringen som woke-kulturen står for og som den politisk korrekte, vestlige verden er på god vei til å få sluttført. Elevene i Bø som benekter de vestlige verdiers universelle karakter, gjør det med henvisning til at det som er vestlige kulturtrekk og verdier, egentlig er globale fenomener og verdier. Friluftsliv er noe som har eksistert og eksisterer uavhengig av vestlige tradisjoner. Det er ikke bare en tøvete påstand, men også faktisk feil. Elevene i Bø er dog ikke alene med sine villfarelser om universalitet. De fire norske universitetsrektorene som i Aftenposten spurte om den vestlige vitenskapstradisjonen i stor nok grad tar inn over seg og er opptatt av vitenskapstradisjoner utenfor seg selv, røper en kunnskapsbrist og mangel på akademisk dannelse som man kunne forsverge bare finnes i de politisk korrekte miljøene og elitene i den vestlige verden. Men elevene i Bø viser at denne intellektuelle armoden allerede har spredt seg lenger ned i ”samfunnslegemet.”

SORT MAGI

Naturvitenskap og oppdagelsen av naturlovene er en europeisk ”oppfinnelse”, utviklet i Europa etter renessansen i samband med kapitalismen og med geniale anførere som Nicolaus Kopernicus, Johannes Kepler, Galileo Galilei, Francis Bacon og Isaac Newton. Dette er store navn og pilarer i utviklingen av det som er vitenskap, den største ”oppdagelsen” i menneskets historie, som har gitt oss elektrisitet, damplokomotivet, forbrenningsmotoren og datamaskinen og gjort det mulig å reise til månen. Den europeiske vitenskapen la det teknologiske grunnlaget for den moderne, kapitalistiske verden, ja den moderne verden ville ikke ha vært mulig uten vitenskapen. Det er en suksesshistorie som også gjorde Europa til den førende delen av verden. Naturvitenskapens teknologi ga europeerne makt og førte til imperialisme og kolonisering, noe som også er et prov på den europeiske vitenskapens og teknologiens fortrinn og universalitet.

Les også: Joe Rogan velger å beklage sin bruk av N-ordet: – Det mest skammelige og beklagelige jeg noensinne har måttet snakke om

Den europeiske vitenskapens universalitet betyr at de som skal dekolonisere vitenskapen, vil få en besværlig, om ikke umulig jobb. Men det skjer hele tiden bestrebelser verden rundt for eksempelvis å få anerkjent ”urfolks” innsikter som vitenskap, som på New Zealand, der sju professorer ved Universitetet i Auckland i fjor sommer gikk ut og sa at lokale kunnskaper hos urfolket Maorier ikke kan anses som vitenskap. Utspillet utløste en storm av protester, og 1.100 personer skrev under på et opprop fra professor og covid-ekspert Shaun Hendy og assisterende professor i mikrobiologi, Siouxsie Wiles, som gikk imot uttalelsen fra de sju professorene. Striden hadde sin kilde i et forslag om å sidestille maorisk kunnskap i det maoriske skolepensumet med annen, særlig vestlig kunnskap. Hva slags kunnskap det var snakk om, blir ikke nevnt i oppslaget på nettstedet nzherald.co.nz.

I forsøkene på å dekolonisere vitenskapen finnes det også eksempler som i beste fall påkalle latteren. I Afrika, for eksempel, blir det påstått av personer med såkalt dekolonisert kunnskap, at det finnes folk som ved hjelp av sort magi kan få lynet til å slå ned i folk. Dette kan ikke vestlig vitenskap forklare, blir det hevdet fra dekolonisert ”forskerhold”. Om det er på dette nivået at dekoloniseringen av ”hvit, vestlig” vitenskap skjer, er det lite å frykte for det ”hvite, vitenskapelige patriarkatet”.

Siden det er vanskelig eller umulig å dekolonisere matematikk og naturvitenskap, stilles det i første omgang krav til vestlige universiteter om å slippe til dekoloniserte perspektiver i forskningen og undervisningen i antropologi-pregede studie-emner som kjønnsforskning, sosiologi, studier av marginale identiteter, befolkningsminoriteter og kritiske hvithetsstudier. Ved amerikanske og canadiske universiteter har dekoloniseringen av slik undervisning og forskning foregått for fullt de siste årene og er nå kommer så langt at universitetene er i full gang med å kvitte seg med professorer og forskere som ikke passer inn det politisk korrekte, dekoloniserte mønsteret. Professorer, universitetsansatte og forskere blir så å si hver dag enten sparket eller sier opp jobbene sine etter krav fra studenter og kollegaer.

6.000 KREVDE PROFESSORS AVGANG

Rett før jul ble for eksempel professor Frances Widdowson sparket fra stillingen sin ved Mount Royal University i Calgary i Canada etter å ha opponert mot universitetets holdning og saksorientering i spørsmål som har med ur-befolkningene (indianere og inuitter) å gjøre. Widdowson er statsviter og har viet hele karrieren sin til å forske på det offentliges politikk rettet mot innfødte befolkningsgrupper. Hun har skrevet to bøker om emnet, utgitt på universitetsforlag, og vært redaktør for artikkelsamlinger om ”innfødte” spørsmålsstillinger. Den umiddelbare årsaken til at 6.000 personer skrev under på et krav om at hun skulle fjernes fra jobben sin, var en uttalelse om at Black Lives Matter (BLM) ødelegger universitetene, og at det canadiske internatskolesystemet har fordelaktige sider for (urfolks-)elevene. At hun forsvarte en journalist som brukte ordet neger i en tv-sending, gjorde neppe saken hennes bedre.

Professor emeritus i antropologi ved McGill University i Montreal i Canada, Philip Carl Salzman, ble i 2020 forsøkt fratatt tittelen som professor emeritus av studenter ved universitetet som beskyldte ham for å være rasist, islamofob, og at han gjorde dem utrygge (unsafe). Salzman som er spesialist på Midt-Østen, skrev på tampen av fjoråret en artikkel der han hevder at vestlige universiteter for godt har forlatt opplysningstidens universitetsideal der lærde, med ulike stemmer og meninger, i sin søken etter sannhet bruker vitenskapelig metoder for å utfordre eller få bekreftet sine teorier.

Mange utdanningsinstitusjoner i Nord-Amerika har formelt forpliktet seg til Black Lives Matter, ”antirasisme” og omlegging av samfunnet. Dagens ”sosialrettferdige” universiteter prioriterer politiske mål for å få gjennomført sosiale, økonomiske og juridiske reformer og som søkes legitimert ved hjelp av begreper som diversitet, likhet og inkludering. Disse målene forsøker universitetene å nå gjennom spesielle opptaksordninger som favoriserer ”utgrupper” som befolknings-minoriteter og funksjonshemmede o.a. Forslag til slike opptaksordninger finnes også i den handlingsplanen som Det humanistiske fakultetet ved Universitetet i Oslo har lagt fram.

Ifølge Salzman har man ved universiteter i Nord-Amerika altså innført en politikk som begunstiger ”utsatte” personer og grupper gjennom forfremmelse, ansettelser og utmerkelser. Hele systemet gjennomsyres av woke-kulturen med mekanismer som stopp-ordre (cancelling), safe spaces (krenkefrie soner) fritak for mikro-aggresjon (fjerning av bøker og undervisning som kan være støtende for minoriteter) og aksept for at det finnes mange flere kjønn enn to. Hele denne ideologien kan summeres opp i påstanden om at alle onder i verden er et resultat av europeisk imperialisme og kolonialisme. De som stiller spørsmål ved sosial rettferdighets-tesene, blir kalt rasister, seksuelle overgripere, homofobe, transofobe, islamofobe, hvite supremasister, fascister og nazister, skriver Salzman.

WOKE-STRID I SKOLEN

Den hardeste striden om woke-ideologien i den vestlige verden blir i dag utkjempet i det høyere utdanningssystemet. Men i USA føres også denne ”krigen” i grunnskolen der det legges inn ”dekolonisert undervisning” der elevene lærer at rasisme er en iboende egenskap ved det ”hvite mennesket”, og der meningen ser ut til å skape en følelse av skyld hos landets ”hvite” elever. Dette har ført til omfattende protester fra ”hvite” foreldre og opphetede ordskifter om skolepensum i skolestyrer rundt omkring i landet.

Så langt er ikke utviklingen kommet til Norge, selv om den siste læreplanendringen i skolen nærmest avskaffer nasjonal historie som skolefag til fordel for en undervisning som ser framover og legger vekt på demokrati, menneskerettigheter, mangfold og globale perspektiver. Dette er en omlegging av skoleundervisningen som har gått igjennom uten særlig protester. Av og til høres det dog små pip av motforestillinger fra historielærere, som fra den frafalne marxist-leninisten og nå pensjonerte skole-rektoren Harald Skjønsberg. Han kom nylig med et varselrop i det tidligere liberal-konservative tidsskriftet Minerva. Et viktig begrep i de nye læreplanene er kompetansemål som er så uklart og diffust at man, ifølge Skjønsberg, kan legge nesten enhver historisk hendelse inn i historiefaget, eller hvilken som helst tekst inn i norskfaget for å nå kompetansemålet. Dermed blir det i stor grad den enkelte lærer og skole som bestemmer hva elevene skal lære.

Og man kan jo spørre seg om dette gjøres for å oppfylle skolens krav om mangfold? Det blir ikke lenger noe fellesstoff i disse fagene, og man får en utvikling der man ikke lenger legger vekt på felles og konkret kunnskap for norske barn og ungdommer, mener Skjønsberg. Men det er vel det som også er meningen, kan man si. De som vokser opp her i landet, skal ikke ha noen felles identitet, det er noe de skal velge selv. Det nasjonale er jo av den politiske korrektheten definert som rasistisk, så hvorfor i all verden skal man ha felleskunnskaper om egen, nasjonal historie? Ser man på den nye læreplanen for samfunnsfag (det er ikke noe som heter historie lenger i skolen?), så finnes det ingen historisk begivenhet i moderne tid som er så betydningsfull at elevene skal lære om den: Ikke om Grunnloven i 1814, ikke om unionsoppløsningen i 1905, ikke arbeiderbevegelsens kamp for rettferdighet og bedre levekår for folk flest, ikke om okkupasjonen under den andre verdenskrigen eller utviklingen av velferdsstaten etter krigen. Den eneste nasjonale hendelsen som nevnes, er 22. juli 2011.  Er det noen som tror at dette er tilfeldig? Heller ikke ute i den store verden er det skjedd noe som er viktig nok til at elevene i grunnskolen skal lære om det, med ett eneste unntak. Ifølge Skjønsberg er det en innskutt bisetning om Holocaust som ble tatt inn av Kunnskapsdepartementet etter at læreplanene hadde vært ute på høring.

HVITE LØGNER=RASISME?

Det er godt mulig at politikerne ikke trenger flere endringer i skoleundervisningen for å lære opp elevene i politisk korrekthet, fordi denne omleggingen nærmest skjer av seg selv via mer uformelle kanaler. En god illustrasjon av dette er den omleggingen av språket i skolen som nå finner sted og som har nær tilknytning til det som skjedde i forbindelse med praten om neger-kua i Farmen kjendis. I januar i år skrev lærer Anne Herre Bisgaard en artikkel i NRKs Ytring der hun skildrer hvordan woke-kulturen er trengt så langt inn i klasserommene at lærerne ikke lenger ustraffet kan snakke om helgenen Lucia, som i sin tid gikk inn i ei mørk grotte med mat og lys i handa til forfulgte kristne. Da hun fortalte om Lucia-legenden og Lucia-feiringen på ei skole på Oslos østkant, mens hun tente lys og fortalte om at lyset vinner i kampen mot mørket og det vonde, var det en av elevene som sa:

-Er ikke det litt rasistisk?

-Hva mener du med det?

-Du sier at lyst er bedre enn mørkt, svarte eleven.

Da Bisgaard fortalte om hvite løgner som man kan ty til for å skåne noen, fikk hun spørsmål om ikke et er rasisme å fortelle at hvite løgner er bra. I en samtale med en av elevene måtte hun avkrefte at foreldrene hennes hadde holdt svarte slaver fordi hun var hvit i huden. Hun svarte at foreldrene hennes nok aldri hadde sett et menneske med svart hudfarge og aller minst hatt svarte slaver.

Bisgaard føler at det er noe som skurrer i dagens situasjon som lærer, der hun stadig må bevise at hun er et redelig menneske som er redd for å tråkke feil og redd for å si noe som kan oppfattes som kritikk av den rådende politiske korrektheten. Bare du spør noen om hvor de kommer fra, har du trådt over en grense, mener hun.

-Vi kan ikke være så forknytte at vi ikke tør spørre noen om hvor familien kommer fra. Eller hvor lenge de har bodd i Norge av frykt for å fornærme dem. Vi voksne bør være litt modigere i denne debatten sånn at vi kan gjøre livet enklere for de unge, ikke vanskeligere, skrev hun på NRKs Ytring den 9.januar.

DEN NYE ADELEN

Framstøtene for å innføre woke-ideologi i det norske samfunnet har så langt ikke glidd friksjonsfritt gjennom. I et samfunn som er så preget politisk korrekthet som det norske, er det naturlig at den politiske korrekthetens mer ekstreme slektning, woke, klart har manifestert seg i Norge, og særlig i akademiske miljøer. Vi har sannsynligvis bare sett begynnelsen på en utvikling som vil gå sin gang i arbeidet med å undergrave nasjonal identitet og nasjonale tradisjoner, noe som er nødvendig for å kunne nå elitenes globalistiske mål. Dette er en utvikling som gjennomstrømmer alle samfunnsarenaer og som virker uimotståelig der den blir båret fram av samfunnsgrupper som har sine lojaliteter og sympatier plassert andre steder enn i samfunnene de kommer fra og opererer i. Denne utviklingen ser man over hele den vestlige verden, og den har særlig gode vekstvilkår hos landenes kultureliter, finanseliter og politiske eliter. Dette er grupper som har en svekket nasjonal identitet og lojalitet. De har også en lang avstand og et fjernt forhold til samfunnets materielle produksjon. Disse elitene har dessuten mentale, kulturelle og sosiale trekk som ligner på den ”unasjonale” adelen i feudal-tidens Europa, en adel som nærmest i bokstavelig forstand levde på ryggen til bønder og handverkere og senere også industriarbeiderne.

En vesentlig forskjell er at datidens adel ikke var særlig tallrik, mens vår tids ”adel” representerer en større del av folket. Og det skyldes at den materielle produksjonen i vår verden er så effektivisert og rasjonalisert at bare en brøkdel av befolkningen er sysselsatt i produksjon av livsfornødenheter og valuta-innbringende eksportvarer. For å gjøre basisproduksjonen mer profitabel, innfører de politiske elitene arbeidskraft fra lavlønnsland. Denne arbeidskraftsimporten, sammen med en storstilt migrasjon muliggjort av  asylinstituttet, parkerer deler av den innfødte arbeiderklassen og presser den til stadig større arbeidsledighet, arbeidsuførhet og fattigdom sammen med en raskt voksende asylimmigrant-befolkning.

OVERDOSE-EPIDEMI

Nedgangen i beskjeftigelsen, særlig for menn i yrkesaktiv alder, er noe som hjemsøker hele den vestlige verden, men det er i USA og Italia at denne utviklingen har slått ut kraftigst, ifølge den amerikanske samfunnsforskeren Nicolas Eberstadt. Dette en utvikling som har vart i flere tiår og som eskalerer. I dag er 10 prosent av den mannlige arbeidsstyrken i USA mellom 25 og 54 år ute av arbeidslivet for godt. Det betyr at nesten en av seks av menn i sin beste alder er ute av arbeidslivet på permanent basis. For aldersgruppen mellom 20 og 65 år er en av fem menn, altså 20 prosent, utenfor arbeidslivet. Det er særlig ”hvite menn” som rammes av denne ”skjebnen”, mener Eberhardt, som har skrevet boka: ”Men without work – Americas invisible crisis”.

Og folk i denne gruppen dør som fluer. I dag er det mer enn 150.000 i USA som årlig dør som følge av stoffmisbruk, alkohol og selvmord. En ekstra svøpe for arbeidsledige og overflødige menn er fentanyl (produsert av narko-karteller i Mexico) som tar livet av om lag halvparten av dem som dør av stoffmisbruk i USA. Ved utgangen av juni måned i 2021 var det i løpet av de 12 siste månedene registrert 98.000 overdosedødsfall i USA, ifølge National Center for Health Statistics. Overdosedøden er som en epidemi blant folk nederst på samfunnsstigen, man kan gjerne kalle det en form for folkemord. Mens de som drar nytte av arbeidskraftimport og eksport av industri til utlandet, den såkalte en-prosenten av den amerikanske befolkningen, blir jevnt og trutt rikere og legger stadig større beslag på det økonomiske overskuddet i det amerikanske samfunnet.

Den storstilte immigrasjonen av billig arbeidskraft og asylinnvandrere som de politiske elitene i Vesten har lagt til rette for og gjennomfører med stødig hand, har ikke bare konsekvenser for arbeidsmarkedet og sosialbudsjettene i de berørte landene.  Den har også sine mer besynderlige, men likevel svært alvorlige virkninger i miljøer bestående av ”hvite” folk med lav utdanning og dårlig økonomi.

I 2010 ble fem pakistanske menn i den engelske byen Rotherham tiltalt for seksuelle overgrep mot og utnyttelse av jenter i alderen 12-16 år. Reportasjer i avisa The Times viste at seksuelt misbruk av jenter begått av pakistanske menn i byen var svært omfattende. Og dette var noe politiet og sosialmyndighetene i byen hadde visst om i mange år uten å gjøre noe av frykt for å bli stemplet som rasister, fordi overgriperne hovedsakelig var pakistansk-ættede menn og jentene hvite. Byrådet i Rotherham fikk i gang en gransking av saken, ledet av professor Alexis Jay, som kom med sin rapport i 2014. Den såkalte Jay-rapporten konkluderte med at 1.400 barn var blitt utsatt for overgrep, hovedsakelig av pakistanske, muslimske menn (såkalte grooming gangs) fra 1997 til 2013. Saken ble kalt den største barnevernsskandalen i Storbritannias historie. Undersøkelsene viser at 90 prosent av ofrene var hvite britiske jenter, og 80 prosent av overgriperne var av pakistansk opprinnelse.

HVITE SEX-SLAVER

Senere dukket det opp tilsvarende saker i byer som Rochdale, Bradford, Telford, Huddersfield og Leeds. Tusenvis av jentebarn helt ned til ni-årsalderen med arbeiderklassebakgrunn har vært utsatt for overgrep som omfatter massevoldtekt, tvungen prostitusjon der jentene ble sendt fra by til by for å bli voldtatt. I tillegg til sosiale og mentale problemer har denne trafikken hatt andre alvorlige følger for jentene som ble misbrukt. Det har ført til graviditeter, aborter, barn som har blitt oppfostret av jentenes mødre, og barn som er blitt tatt bort fra barnemødre som ikke hadde muligheter eller evne til å ta seg av barna. Ei av disse jentene har fortalt til avisa Daily Mirror at hun to ganger ble gravid og hadde to aborter, og at hun bare timer etter den siste gangen ble bortført av en av overgriperne og voldtatt av flere menn.

Etter hvert som politiet og mediene har sett nærmere på disse sakene, er det lagt fram tall for overgrep begått av ”grooming-gjengene” som er å store at man kan tvile på om tallene er riktige. Og rettssakene mot overgripere fortsetter. I november i fjor var 42 personer tiltalte i en slik grooming-sak i Leeds som gjelder årene fra 1995 til 2015. Dette viser at overgrepstrafikken har holdt fram, til tross for at det har vært flere rettssaker og medieoppslag etter Rotherham-skandalen. Politikere, som den tidligere sosialist-lederen Jeremy Corbyn, har  avvist at det er et mønster i disse sakene, nemlig at det i hovedsak er pakistanske menn som voldtar hvite britiske jentebarn. Parlamentsmedlemmet Sarah Champion fra Rotherham, som var likestillingsminister i Corbyns skyggeregjering, fikk sparken da hun påpekte realitetene i disse sakene. I en artikkel i avisa The Sun skrev hun at det er på tide å innse at britisk-pakistanske menn voldtar og utnytter hvite jenter. Altfor lenge har man ignorert bakgrunnen til overgriperne, og enda verre, forsøkt å dekke over disse sakene, skrev hun.

Jo, man kan spørre seg hvordan dette er mulig i et vestlig land som påberoper seg å være en rettsstat og et demokrati. Den ”hvite” frykten for å bli kalt rasist hos de politiske og administrative elitene i England er hovedforklaringen, sammen med ustabile familieforhold og den forakten som over- og middelklassen har for ofrene i disse sakene, arbeiderklassejenter som man tillegger andre holdninger til kjønn og seksualitet enn samfunnselitene. Når det gjelder Rotherham, har også byens omdømme vært nevnt som en forklaring, samt mangel på trening og ressurser i sosialetaten. Det som ikke har vært nevnt, er hvordan pakistanske muslimer ser på den hvite arbeiderklassen og jenter med arbeiderklassebakgrunn, på mennesker i en kristen kultur og hvilke holdninger muslimske menn har til barn og seksualitet. Å komme inn på slike spørsmål, er omerta for den ”hvite”, politisk korrekte delen av det engelske klassesamfunnet. Den politiske korrektheten og woke-ideologien legger et  taushetens slør omkring samfunnsspørsmål som må løses om ikke de vestlige samfunnene skal forsvinne ut av historien fordi ”det hvite mennesket” er en krenkelse av menneskeheten.

«Hjemmesnekrede» raketter, droner og kryssermissiler: En stadig mer prekær trussel (+)

 

 

 

 

 

 

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon