Bildemontasje. En ødelagt militærbil i Kharkiv i Øst-Ukraina, 24. februar 2022 og Russlands president Vladimir Putin. Foto: Scanpix.
annonse

Som følge av Putins invasjon av Ukraina, er Vestens beslutningstagere moralsk forpliktet til å bistå Ukraina samt betraktelig øke alliansens militære slagkraft.

Det er nå klart. For Putin og hans maktbase eksisterer den ukrainske nasjonen kun på Moskvas nåde. I møtet med langvarige ikke-Moskva-vennlige politiske krefter i maktens ganger i Kyiv, bestemte Putin seg derfor omsider for å kvitte seg med den vanskelige regjeringen i nabolandet en gang for alle. Han har nå satt inn det militære nådestøtet for å forsøke å gjenopprette serviliteten til Russlands langvarige historiske satellittstat.

Ingen kan med nøyaktighet spå utfallet av en slik invasjon, men vi kan alle vite med sikkerhet – la det ikke være noen illusjoner – at Putin ikke er en person som kan forhandles med. Han står alene ansvarlig for å ha revet opp alle former for internasjonale avtaler og traktater som har styrt Europas sikkerhetspolitiske arkitektur siden Sovjetunionens kollaps. En slik fatal beslutning utgjør en stor sikkerhetspolitisk trussel for oss alle. Den russiske invasjonen av Ukraina må derfor markere et permanent skille i hvordan vestmaktene forholder seg til Kreml under Putins ekspansjonistiske regime.

annonse

Ved siden av de opplagte moralsk forkastelige aspektene ved Putins invasjon av nabolandet, belyser de siste fordømmelige russiske militærhandlingene i Ukraina den enorme trusselen som Putin-regimet utgjør mot våre land og vår levemåte. Med en farlig nostalgi om å gjenopprette russisk imperial storhet, er det ikke lenger ulogisk å anta at Putin kan ha større og mye mer omfattende sikkerhetspolitiske planer for Europa, som skal iverksettes når tiden er moden. Det er naivt å ikke tro at gamle sovjetstater, men nå NATO-medlemmer – spesielt land som Litauen, Estland og Latvia – potensielt er truet av det mektige russiske militærmaskineriet.

Mistet grepet?

Putins nylige TV-sendte tale hvor han forsøkte å rettferdiggjøre krigen mot Kyiv er svært bekymringsverdig. Historieleksjonen om at staten til den eldgamle ukrainske nasjonen kun eksisterer på Russlands nåde er faktuelt feil. Dagens Ukraina ble i sin tid opprettet som en stat av Sovjetunionen – ikke fordi Moskva skulle være grei med sitt «broderfolk», men som en pragmatisk beslutning av sovjetiske ledere for å dempe på uavhengighetsaspirasjonene til det ukrainske folket. Målet var å unngå en langvarig konflikt med en fiendtlig, nasjonalistisk og kampvillig ukrainsk befolkning. Det er på mange måter fortsettelsen av den samme konflikten som utspiller seg i dag.

annonse

Les også: Resett intervjuer ukrainer: – Vi er klare for å kjempe og drepe inntrengerne hvis de kommer (+)

Talen kan bevitne om en russisk president som begynner å miste grepet, eller til og med verre, bli gal. I sine nylige TV-opptredener virker han annerledes og mer aggressiv i sin fremtoning og kroppsspråk enn tidligere. Covid-isolasjon har gjort noe med oss alle, inkludert kanskje med Russlands sterke mann, som har opprettet et svært rigid smittevernsregime rundt seg. For å få audiens hos Kreml sterke mann under pandemien, må man ha vært i karantene i minst 14 dager.

Putin er også kjent for å være en flittig leser av russisk historie, og kan ha brukt coronatiden til å lese seg opp på påståtte historiske urettferdigheter mot Russland, som han nå ønsker å omgjøre en gang for alle.

Vår tid

Men uavhengig av hvilke grunner som ligger bak Putins nådeløse beslutning om å bringe Ukraina tilbake inn i den russiske interessesfæren med makt, og utsette det europeiske kontinentet for de største krigshandlingene siden Annen verdenskrig, blir resultatet det samme for oss.

Vi må slutte å tro at Krems sterke mann kommer til å la seg stoppe av tarvelige vestlige fordømmelser og halvhjertede økonomiske sanksjoner. I realpolitikkens nådeløse verden er det kun rå makt som definerer hva som er riktig og galt, mens tilbakeholdenhet overfor autokratiske krefter alltid vil bli ansett som en svakhet, som uansett vil gjøre vondt verre til slutt. Gjentatt vestlig ettergivenhet og tilbakeholdenhet i møtet med russisk aggresjon over flere år har for eksempel kun oppmuntret Putin til å bli enda mer dristig og gå enda lenger i sine militære eventyr.

Med en Putin som tilsynelatende er i stand til å gjøre hva som helst for å karre til seg makt og øke Russlands territorium hvor hen han ser en mulighet, minner dette om de mørkeste tidene i menneskets historie, og vi må handle nå. Vi må stå opp for det som er riktig og sette grensen der den hører hjemme. Frihetselskende mennesker verden rundt har ingen tid på miste.

Vårt ansvar

annonse

Det eneste tyranner forstår er ren makt, så det er språket vi må gi Putin. Europa er etter alle relevante målestokker seriøst undermilitarisert, som gjør kontinentet sårbart for militært press fra ondsinnede aktører i det internasjonale systemet. Ikke bare må vi gjøre store innvesteringer i forsvaret til alle NATO-land, men også en overhaling alliansens struktur med tanke på hvordan hvert lands militære forpliktelser ser ut.

Det må iverksettes seriøse programmer for å betraktelig redusere overlappende militære kapasiteter mellom land innad i alliansen. Økt militær spesialisering vil gi store effektivitetsgevinster gjennom mindre overflødighet og økt kryssdomene interoperabilitet, som jevnlig burde pleies gjennom relevante militærøvelser. I tillegg er en permanent utplassering av betydelige slagkraftige NATO-styrker langs alliansens østgrenser nå helt avgjørende for å avskrekke Putins krigsmaskineri.

Les også: Resett intervjuer ukrainer: – Putin anerkjenner ikke Ukrainas rett til å eksistere

Videre må vi støtte Ukraina så godt det lar seg gjøre i disse dystre tider. Så lenge Kyiv er villig til å fortsette krigen mot den russiske overmakten, er vi moralsk forpliktet til å støtte ukrainerne med alt det vi kan mens de kjemper for sin frihet – inkludert militært- og medisinsk utstyr, samt andre nødvendigheter som kan hjelpe dem med krigsinnsatsen.

Dette er større en Ukraina. Det handler ikke bare om deres kamp om å leve som et selvstendig land, men også om å bevare vår egen langtidssikkerhet og levemåte. Vi har derfor all interesse i at dette militære eventyret blir så dyrt som mulig for Moskva. Jo lenger Kreml forblir militært i Ukraina, desto mer vil det russiske krigsmaskineriet blø penger og soldater, jo svakere vil Putins regime stå på hjemmebane. Det er derfor i vår kyniske realpolitiske interesse at Russland ender opp i en langvarig hengemyrskonflikt i Ukraina på tross av de forferdelige menneskelige lidelsene som hører med.

Som en av vestmaktenes rikeste nasjoner, burde Norge stå frem som et godt eksempel for resten av alliansen. Gitt dagens prekære globale sikkerhetspolitiske situasjon, har vi en moralsk plikt til å styrke vårt lands væpnede styrker for å beskytte nasjonen og våre allierte. Vi må derfor kraftig øke investeringene i nasjonalt forsvar og ikke nøle et sekund med å sende mye mer militært personell til våre utsatte NATO-allierte i øst.

annonse

Skyhøye innsatser

Situasjonen er på ingen måte optimal og det finnes mange potensielle fallgruver ved inngå en mye mer konfronterende politiske linje overfor Russland, men vi har ikke noe annet valg. Det eneste som er riktig nå er å sette så mye press som overhodet mulig på Moskva – militært, økonomisk og politisk – slik at beslutningstagerne i Kreml tenker seg om to ganger før de gjør noe lignende igjen.

Vi må også være forberedt på at isfronten med Russland kan strekke seg over flere tiår, men vi kan ikke vike nå – innsatsene er rett og slett for høye. Den regelbaserte verdensordenen har ligget på dødsleiet over en lengre periode, men Kremls siste invasjon av Ukraina utgjør utvilsomt det siste dødsstikket for denne perioden i internasjonal politikk. Det er nå hovedsakelig den «sterkestes rett» som styrer internasjonale relasjoner og det er på tide at Vestens beslutningstagere tar dette faktum innover seg en gang for alle. Vestmaktene må justere sin sikkerhetspolitiske strategi deretter, som per definisjon tilsier en koordinert satsing på betydelig økt militær slagkraft.

Innsatsene er skyhøye. På sidelinjen av Ukraina-krigen står Beijing og observerer situasjonen nøye. Våre beslutninger og politiske valg i møtet med den voldsomme russiske aggresjonen i denne krigen kommer til å få direkte konsekvenser til den politiske fremtiden til Taiwan. En mangel på en resolutt og hard reaksjon fra USA-ledede Vesten i Putins Ukraina-eventyr, vil tolkes som et grønt lys til å sette inn nådestøtet mot Taiwan i Bejiing når en mulighet til slutt åpner seg.

Putin har tapt Ukraina – uansett hva han gjør

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse