Vladimr Putin. (AP Photo/Ebrahim Noroozi)
annonse

Putin er svekket, men Vesten må ikke la hovmod stå i veien for de-eskalering av konflikten.

For de av oss som er født etter 1914 forblir det et nesten ubegripelig mysterium hvordan attentatet på erkehertug Franz Ferdinand kunne eskalere fra en begrenset konflikt mellom Østerrike-Ungarn og Serbia, til å bli en verdenskrig som dro med alle stormaktene ned i dragsuget, veltet tre av Europas store kongehus, utløste den russiske revolusjon og sådde frøene for fascismen, Hitler og andre verdenskrig.

Den verdenskrigutløsende dynamikken blir mer begripelig i lys av dagens krig mellom Russland og Ukraina. Den gang som i dag er det en magnetisk kraft som suger andre makter inn i konflikten. I sin bestselger, «The Sleepwalkers», om opptakten til første verdenskrig, skriver historiker Christopher Clark om hvordan beslutningstagerne i europeiske hovedsteder gikk i søvne inn i en kataklysmisk konflikt i 1914. Likeledes i dag, eskalerer konflikten av sitt eget selvforsterkende momentum. Ingen vil ha krig, men ingen kan trappe ned.  

annonse

Kanskje kan forhandlingene i Tyrkia fortsatt lykkes i å de-eskalere konflikten, men de synes å ha vært dødfødte. Risikoen for at situasjonen kan spinne ut av kontroll er derfor reell og bør tas på høyeste alvor. Om man kan ta Vladimir Putins uttalelser fredag om «visse positive skifter i samtalene med Ukraina», for god fisk gjenstår å se. 

Har Vesten en strategi? 

For å få det første unna først. Vladimir Putin er aggressoren i denne konflikten og hans handlinger kan ikke forsvares. 

annonse

Samtidig må det kunne settes spørsmålstegn ved Vestens respons og strategi — eller mangel på strategi. 

Avisene er fulle av overskrifter av hvordan konfrontasjonen med Putin har samlet den vestlige alliansen og gitt ny handlekraft i kampen mot ondskapens akse fra Moskva til Beijing — som begge visstnok har latt seg overraske av styrken i den vestlige støtten til Ukraina. Samtidig har det i sosiale medier vært en påfallende optimisme — stedvis på grensen til krigshissing — for muligheten Vesten nå angivelig har til å få has på autokraten i øst. 

Men hvor godt rimer dette refrenget med realitetene på bakken? 

Vestlige land har sendt våpen til Ukraina, som har bidratt til å gjøre landets forsvarsevne bedre enn hva Putin må ha lagt til grunn. Samtidig er det blitt innført strenge finansielle sanksjoner som rammer den russiske økonomien hardt, dog ikke uten vesentlig collateral damage for de sanksjonerende landene — som man bare trenger en tur til bensinstasjonen for å bli minnet om. Det er heller ikke helt uten ironi at Washington går på en sjarmoffensiv til diktatorregimene i Caracas og Riyadh for å lette byrden for sanksjonene mot Moskva. 

Samtidig har NATO-sjef Jens Stoltenberg og Biden-administrasjonen i USA vært nøye med å understreke at NATO ikke vil sende tropper til Ukraina, og President Volodymyr Zelenskys ønsker om en flyforbudssone over Ukraina har ikke blitt hørt.  

annonse

Ingen gode valg 

Som blant andre Martin Wolf i Financial Times skriver, har Vesten ingen gode handlingsalternativer. Det finnes bare dårlige valg. 

Det er plausibelt at Vesten med et intenst og vedvarende sanksjonsregimé kan strupe den russiske økonomien alvorlig. Men til hvilken nytte det vil være, er mer uklart. Det er ingen automatikk i at økonomisk knipe vil få russerne til å vende seg mot Putin, og at et nytt mer pro-vestlig, liberalt og demokratisk regime vil springe ut av konflikten. Det er ingenting i russisk historie som taler for et slikt scenario, selv om varianter av denne hypotesen har versert i Vesten i 200 år, bare for å bli falsifiseres hver gang en russisk autokrat styrtes og erstattes med en ny. 

Dessuten, gjør det drakoniske sanksjonsregimet og vestlige selskapers flukt fra Russland bare mindre sannsynlig at et eventuelt nytt russisk regime vil være mer vestlig, demokratisk og markedskapitalistisk orientert enn Putins kleptokrati. 

Ingenting symboliserer svanesangen for Fukuyamas idé om vestlig universalisme og vestliggjøringen av Russland sterkere enn at McDonalds’ gylne buer, som triumferende spratt opp over det gamle Sovjetunionen på 1990-tallet, nå forsvinner fra Putins rike. 

Vakuumet som Corporate America etterlater seg, vil etter alt å dømme fylles av en uhellig blanding av kinesisk statskapitalisme og russisk oligarki. Hvis vestlige selskaper en dag bestemmer seg for å komme tilbake i det russiske markedet, er det ikke sikkert døren vil være åpen. Vesten kommer ikke styrket ut av dette. 

Krympet Vest

Det bør være mulig for Vesten å stå opp mot Putin uten å ofre sine egne verdier i prosessen. Vesten underminerer sin egen verdiproposisjon når konfrontasjon med Putins regimé gir utslag i perverse resultater som at russiske kulturinnslag ekskluderes fra vestlige scener og russiske barn utestenges fra Norway Cup — for ikke å snakke om barnslige stunt som å omdøpe gatekryss til Ukrainas plass. Det er neppe veien å vinne hjertene til vanlige russere. Det er mer sannsynlig at slik anti-russisk hevngjerrighet får russere til å slå ring rundt Putins regime, og bekrefte deres mistanker  — godt hjulpet av Putins propaganda — om vestlige dobbeltstandarder. 

Det er også en påfallende dissonans mellom iveren for å utvide Vesten med å hasteinnlemme Ukraina i EU så vel som NATO på den ene siden, samtidig som at alle vestlige bånd til Russland skal kuttes. Det minner om den amerikanske Morgenthau Plan for å redusere Tyskland til et jordbrukssamfunn etter andre verdenskrig. Heldigvis vant kjøligere hoder den gang. Forhåpentligvis vil logikk trumfe følelser også i vår tid, til slutt.

annonse

Selv om den russiske økonomien er skakkjørt, og kun på størrelse med Spanias, forblir Russland en formidabel geopolitisk størrelse. Landet er for stort til å invaderes, som Napoleon og Hitler har lært den harde veien, og for rikt i naturressurser til å kunne isoleres fra verdensøkonomien i lengden. Beijing er høyst bevisst på at Halford Mackinders heartland theory er vel så relevant i dag som for hundre år siden. Vesten bør også være det faktum bevisst, selv i kampens hete. 

Samtidig som media trekker paralleller mellom Putin og Stalin, har den tidligere komikeren Zelensky rollespilt Churchill fra Battle of Britain med slik troverdighet, at vestlige medier har suspendert all kritisk sans hva angår Ukraina. Av bildet som rosemales i pressen kan en forledes til å tro at Ukraina er et vellykket demokrati med en blomstrende økonomi. Faktum er snarere at Ukraina har vært en gedigen skuffelse, som har underprestert både demokratisk og økonomisk i forhold til så godt som alle sammenlignbare land siden Sovjetunionens fall. Det er derfor god grunn til å tro at ukrainsk medlemskap i EU og NATO ville ende med å svekke både Ukraina, EU og NATO. 

Kun tapere

Vesten av i dag har ikke den samme relative makten som i glansdagene på 1990-tallet. USA kan ikke lenger agere som unilateralt verdenspoliti. Vesten er krympet. Vestmaktenes politikk og respons til krisen i Ukraina må reflektere disse fundamentale geopolitiske realitetene. Det vil ikke gjøre noen noe godt om Vesten overstrekker seg i Ukraina. 

Vesten kan trolig vinne en taktisk seier over Russland. Men ikke uten å påføre seg selv et langsiktig strategisk nederlag. Selv om konflikten eventuelt skulle ende med Putins fall, kan det langsiktige resultatet likevel fort bli at Russland blir Beijings permanente juniorpartner i en ny verdensorden der Vesten spiller en krympet rolle, med overlegenhet på moral, men ikke på materiell. 

Det beste ville utvilsomt være om alle parter kan være villig til å svelge noen kameler, og komme til et raskt kompromiss, før situasjonen eskalerer ut av kontroll som i 1914. 

Dette bør du vite om geopolitikken og Norges økte strategiske betydning

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse