Fra Nato-møtet 16. mars 2022. Foto: Olivier Matthys / AP / NTB
annonse
annonse

Det kan komme til å se både fristende og moralsk uimotståelig ut.

Vestlige militæreksperter og etterretning virket samstemte i troen på at russiske militære styrker ville overvelde Ukrainas forsvar i løpet av få dager. Man så for seg angrep slik USA gjorde mot Irak i 1990 og Serbia i 1999. Det vil si angrep med kryssermissiler og fly som skulle ta ut luftvern, kommunikasjon og motstanderens flyvåpen. Deretter ville Russland ha luftherredømme og rykke frem med sine overlegne bakkestyrker.

Men etter drøye tre uker med kamper, er det fortsatt ukrainske jagerfly i lufta. Ukrainerne kommuniserer internt og eksternt og de makter å skyte ned russiske fly og helikoptre. Tidlige offensiver mot Kyiv er slått tilbake, og nå er konsensus at de russiske styrkene nærmest ikke gjør fremskritt og har nok med å holde de posisjonene de har tatt.

annonse

Det antydes fra flere at de russiske styrkene er i ferd med å slippe opp for avansert ammunisjon og at de har satt inn store deler av sine konvensjonelle styrker mot Ukraina, men altså uten at det er nok til å gjøre fremskritt.

Denne utviklingen er i ferd med å endre vårt syn på den russiske kapasiteten og dermed også på den potensielle vestlige responsen. Nato-sjef Stoltenberg og USAs president Joe Biden har begge vært tydelige på at Nato ikke kan gå i direkte militær konfrontasjon med Russland. De har dermed også avvist å håndheve en flyforbudssone over Ukraina. Tradisjonelt forstått ville Nato da måttet ta ut russiske luftverninstallasjoner og selvfølgelig være forberedt til å skyte ned russiske fly.

For Russland å operere militært i Ukraina uten luftstyrker, ville være umulig og føre til et sikkert nederlag. En flyforbudsone ville enten Russland forsøke å bryte, noe som ville ført til forsøk på å skyte ned Nato-fly, eller de ville måtte trekke seg ut av Ukraina med uforrettet sak. En flyforbudssone er derfor i praksis et ultimatum til Russland. Og det er sannsynlig at Putin ville se det som en krigserklæring.

annonse

President Volodymyr Zelenskyj har bedt om en flyforbudssone flere ganger, senest i sin appell til den amerikanske kongressen denne uken. Svært mange ukrainere sier det samme når de blir intervjuet i vestlige medier. Men det er ikke bare vestlige journalister som videreformidler ukraineres ønske om å få med seg Nato i sin krig mot Russland. Ønsket om at Nato skal vedta og håndheve noe slikt kommer også fra høytstående tidligere diplomater og offiserer, som USAs tidligere Nato-ambassadør Kurt Volker.

Den vestlige opinion kan komme på glid mot å ville risikere en flyforbudssone. Mens man rett etter invasjonen startet 24. februar uttrykte bekymring for at Russland kunne angripe Nato-land samtidig som operasjonene i Ukraina pågikk og man dermed måtte forsterke forsvaret av de baltiske land, Polen, Romania og Bulgaria, er nå oppfatningen at Ukraina nesten på egenhånd er i stand til å holde i sjakk hele de russiske styrkene bare de får påfyll av noen vestlige våpen.

Og hvis Russland ikke engang klarer å nedkjempe et femtitalls ukrainske jagerfly, hvor «lett» ville ikke Natos samlede luftstyrker kunne dominere det ukrainske luftrommet?

Jeg tror det er uunngåelig at denne tanken melder seg med mindre det snart blir en våpenhvile og fredsavtale. Tidlig i mars sa 74 prosent av amerikanerne at de støttet en flyforbudssone over Ukraina iverksatt av Nato. Muligens hadde de ikke da forståelsen av hva det kunne ende med.

I en undersøkelse fra Quinnipiac University svarer nå 54 prosent at de støtter Bidens og Nato-landenes beslutning om ikke å opprette en flyforbudssone, mens 32 prosent er uenige.

Dersom krigen fortsetter uavklart på bakken og lidelsene vedvarer, kan samtalen om Vestens bruk av virkemidler i økende grad bli moralsk ladet. Det er samtidig allerede de diplomater og tidligere offiserer som tror Russland ville akseptere et slikt nederlag stilt overfor overlegne vestlige militære styrker. Ellers ville de neppe tatt til orde for en flyforbudssone.

Og det kan hende.

Men det ingen vet, trolig heller ikke Putin og hans nærmeste rådgivere heller, er hvordan Kreml faktisk vil reagere stilt overfor et slikt ultimatum/krigserklæring. Den svake russiske militærinnsatsen må ha kommet som en overraskelse på Putin også, ellers ville han neppe ha beordret en fullskala invasjon. En militær retrett fra Ukraina uten å ha oppnådd noe som helst og under ydmykelse av en flyforbudssone innført av Nato, vil dramatisk redusere Russlands internasjonale prestisje. Opp til nå har de blitt sett på som en slags «nr 3» blant internasjonale aktører, etter USA og Kina.

annonse

Les også: Zelenskyj må snart avgjøre: Hva kjemper vi videre for?

Økonomisk og til dels også teknologisk har den prestisjen vært ufortjent. I BNP er de bare nummer 11 i verden, etter såvel Canada som Italia. Og økonomi er grunnlaget for militære evner, tross alt, så problemene i Ukraina burde kanskje ikke vært så overraskende. Men det har vært en oppfatning om at Putin fikk reformert og profesjonalisert de militære styrkene etter operasjonene i Georgia i 2008. De fikk også respekt etter den miltære intervensjonen i Syria i 2015. Den viste angivelig at Russland også hadde evnen til å operere langt fra eget territorium.

Men heretter vil oppfatningen være noe ganske annet om Russlands konvensjonelle militære evner. Putin vil fremstå som en papirtiger. Og kan Russland heretter virkelig sies å være en trussel mot Nato-land i øst? Den trusselen kommer til å fremstå som temmelig søkt dersom Nato ved en flyforbudssone sender russiske styrker med halen mellom beina ut av Ukraina, som er et ikke-Nato-land.

Situasjonen er slik sett en stratetisk katastrofe for Putin. Og det reiser muligheten for bruken av våpen som det ikke finnes effektivt forsvar for, nemlig atomvåpen.

Siden 2014 har Russland hatt en doktrine som tar til orde for bruk av kjernefysiske våpen «dersom statens eksistens er truet». I 2017 kom en doktrine som sa at de i tilfelle en stor konflikt kunne bruke taktiske atomvåpen for å «demonstrere beredskap og besluttsomhet». En pensjonert russisk general har ifølge New York Times beskrevet en situasjon hvor taktiske atomvåpen blir brukt for å «vise en intensjon, for å deeskalere situasjonen». Det er antydet at det kan skje ved å sprenge et våpen i et nokså folketomt område.

Putin har senest etter invasjonen av Ukraina truet med nokså åpenlyst at bruk av atomvåpen ikke er utelukket fra deres side.

annonse

New York Times skriver videre at Christopher S. Chivvis, en tidligere amerikansk etterretningsoffiser, nylig påpekte at «tallrike krigsspill utført av USA og dets allierte» alle anslo at Putin ville sette i gang et enkelt atomangrep hvis han møtte begrensede kamper med NATO eller store tilbakeslag i Ukraina som han skyldte på Vesten.

Man har også sett på hva en sannsynlig amerikansk motreaksjon vil være, og det spenner fra å gjengjelde tilsvarende, noe som fører til rask eskalering fra begge parter, til at man holder igjen. Folk som studerer dette sier at det er uforutsigbart og at kanskje heller ikke Putin har noen klar formening om hva som skal til før de faktisk benytter atomvåpen og på hvilken måte.

Etter min mening, ser vi det utvikle seg en potensielt farlig kombinasjon av nonchalanse og selvtillit i vestlige land. Tanken om at dette kan utvikle seg til bruk av atomvåpen har festet seg – og slik sett blir normalisert mentalt – og ser ut til å kunne eksistere side ved side av oppfatninger om at Nato bør innføre flyforbudssone.

Dynamikken hos oss i Vesten er, samtidig, at de som advarer mot flyforbud og aktiv Nato-involvering på sett og vis blir oppfattet å la seg kue av Putins trusler. Og den moralske rettferdiggjøringen og den vestlige evnen til å la seg rive med i et moralsk hysteri på vegne av «de andre» er sterk. Og hvis det nå utvikler seg en blanding av tro på at (begrenset) atomkrig ikke er så ille likevel og at Putin kanskje/trolig ikke tør å bruke slike våpen selv om han blir møtt med Nato-makt, så kan dette bli en svært spent, risikabel og uforutsigbar situasjon.

Det er bra at Joe Biden og Jens Stolenberg har vært så tydelige som de har vært og avvist flyforbudssone med advarsler om at det kan medføre tredje verdensskrig. Men så lenge muligheten diskuteres «seriøst» og Russland fremstår som svakt og Putin som en taper, er jeg ikke trygg på hvordan vestlig opinion kommer til å utvikle seg.

Jeg tror dessverre vi må ta de russiske doktrinene på alvor og forstå at om Nato er i ferd med å påføre Russland et sviende nederlag i Ukraina, er det en høyst reell mulighet for at atomvåpen blir brukt. Og hvis det først blir brukt av Russland, om enn bare mot et folketomt område, er det plutselig Nato som vil fremstå som maktesløs – hvis vi ikke slår tilbake med samme mynt. For når atomvåpen først blir brukt, vil all konvensjonell krigføring bli meningsløst. Så kraftig er disse våpnene sammenliknet med de konvensjonelle.

En flyforbudssone kan dermed bli starten på slutten for oss alle. Det bør vi også fortelle de som stadig hyller Zelenskyj for hans gjentatte oppfordringer til oss om at vi skal gjøre nettopp dette.

Flyforbud over Ukraina, som risikerer kjernefysisk respons, er galskap, og at opinionen ikke tydeligere innser det, er bekymringsfullt i seg selv.

Hvis du vil høre mer hva Helge Lurås har å si, kan du delta på foredrag og «åpen mikrofon» i regi av FrihetsforbundetLitteraturhuset i Oslo fredag 25. mars kl 18. Gratis inngang.

Tema: Er tredje verdenskrig en mulighet? Hva står på spill i Ukraina?

Sikkerhetspolitisk ekspert til Resett: – Vi må velge en side for å stå opp for det vi tror på (+)

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon