Ronald Reagan og Margareth Thatcher utenfor der hvite hus i 1985. Foto: Granger/REX/NTB
annonse

Cocktailen av krig, pandemi, galopperende bensin- og strømpriser, renteoppgang og mulig matvarekrise, gjør at mange er møkk lei og vegrer seg fra å åpne avisene som hver dag er fylt med nye dystre overskrifter. 

Det er lett å løpe til konklusjonen at Vesten har sine beste dager bak seg. Er det bare mørke i sikte? Eller finnes det lys i enden av tunnelen? 

Forleden kom The Daily Telegraphs Charles Moore med en interessant kritikk av kritikken mot Vesten. Lord Moore — etter han fikk plass i det britiske overhuset i 2020 — har blitt kalt Margaret Thatchers vikar på jorden etter sin tre-binds biografi om jernkvinnen og er normalt en ikke nådig kritiker av utviklingen i vestlige samfunn etter Thatcher og Reagans bortgang. 

annonse

Kritikk av kritikken mot Vesten

Moore trekker ikke tilbake noe av sin kritikk mot Vesten. Han mener at vestlig dekadens, useriøsitet og nonchalanse har oppmuntret «bad actors» som Vladimir Putin til å tøye strikken i stormaktspolitikken. 

Men i anledning Putins invasjon av Ukraina, ønsker Moore å fremheve at Russland og Kina ikke har noe levedyktig alternativ til den moderne verden Vesten har skapt, og istedet peke fingeren på der hvor han mener at kritikken mot Vesten bommer — i både tone og tanke. Og her er han nok inne på noe som er verdt å reflektere over, for mange Resett-lesere og denne skribenten inkludert. 

annonse

«Det har lenge vært vanlig på venstresiden å svare på enhver kritikk av totalitære, terrorister eller ekstremistiske ideologier med å forklare at alle fordervelser starter med Vesten», skriver Moore. Roboteksemplet på dette er tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn, som ikke kunne se ett onde i verden som ikke var skapt av Washington, Det britiske imperiet, Israel eller Kapitalisme.

I de siste årene derimot, mener Moore at dette fenomenet i økende grad også har vært observerbart på høyresiden. 

– Faktorer som EUs overdrevne ambisjoner, ukontrollert innvandring, woke-isme og en følelse av at den vestlige sivilisasjonen faller fra hverandre har fått noen konservative til å se måten vi styres på som uhelbredelig. I et sinnelag som minner meg om Vichy-Frankrike, begynner folk som ikke er naturlig totalitære å utvikle sympati for de som er det.

Realisme eller apologetisme

Tyskerne har fått et eget ord, Putinversteher, for de som har apologetiske eller mer eller mindre empatiske holdninger til Putin og hans handlinger. I denne kategorien kan man telle Donald Trump i den mer bombastiske enden av skalaen, og statsviter John Mearsheimer i det mer nøkterne hjørnet. Som disippel av Thatcher har Moore liten sympati for argumentet om at Putins invasjon av Ukraina må “forstås” i lys av at Vesten har spist seg inn på Russlands historiske “interessesfære”, og er av samme syn som Jon Hustad om at dette er forfeilet realisme.

annonse

Moore mener det var en blunder å love Ukraina NATO-medlemskap, hvis man ikke hadde noen plan for å gjøre løftet til realitet. Men han er likevel enig med Stalin-biograf Stephen Kotkin om at NATO-ekspansjon østover alt i alt har vært for det bedre, og styrket Vestens maktbalanse vis-à-vis Russland. 

Les også: Er Bitcoin og gull løsningen på Nicolai Tangens dilemma?

Moore mener at de som er misfornøyde med Vesten, både på venstre- og høyresiden, bør vurdere muligheten for at Vesten vant den kalde krigen fordi den fortjente det, og at den derved rettferdiggjorde vestlig sivilisasjon slik den har utviklet siden minst 1700-tallet. Kanskje er man i Vesten for rask til å ty til selvpisking, selv i møte med motstandere som er verre enn vi er. 

Vesten fortsatt bedre enn resten

For som Moore påpeker, har hverken Kina — sin formidable utvikling det siste halve århundret til tros — og ihvertfall ikke Putins kleptokratiske og underutviklede Russland, noe attraktivt alternativ til den vestlige Fukuyama-modellen med liberalt demokrati og markedskapitalisme — imperfekt som den er. 

Ifølge Moore — og her er det kanskje en del som faller ifra hans prekende høy-Thatcherisme — er det «konservativt tenkende vestlige borgeres plikt å ikke å hengi seg til Putins nihilisme, eller til Trumps grufulle partiskhet, men å prøve å gjenopplive selvtilliten som etablerte Vestens dominans og institusjonene som opprettholdt den… Ukrainerne ser ut til å forene seg rundt — og villige til å dø for — tingene vi sier vi tror på. Det faktum burde skamme oss og inspirere oss.»

Civitas Eirik Løkke skriver langs lignende linjer i en tekst med tittelen «Putin forener Vesten»

– Problemet er at vestlige verdier og liberale institusjoner må kultiveres over tid. Det fordrer at nye generasjoner er villige til å rekapitulere det moralske forsvaret av Vesten og dets kjerneverdier. Dessverre har kulturell selvpisking gjort det vanskeligere for vestlige nasjoner å møte autoritære regimer med den nødvendige selvtillit og moralske klarhet som situasjonen krever.

Det er lett å si seg enig i det. Løkke avslutter med å si at: 

annonse

– Nå vil ikke den ukrainske motstandskampen avskaffe polariseringen i Vesten, men det er lov å håpe at det vil dempe den. Og at Vesten igjen kan samle seg til et kraftfullt forsvar for det liberale demokratiet og dets utbredelse i det 21. århundre.

Men hvor dette «kraftfulle forsvaret» skal komme fra, forblir iallefall denne skribenten mindre overbevist om.

Vestlig vitamininnsprøytning?

Kanskje er det dels en generasjonsforskjell-greie. Moore har fortsatt friskt i minne og er formet av Thatcher-Reagan-revolusjonen på 80- og langt inn på 90-tallet. Den gang da det i euforien etter Berlinmuren og Sovjetunionens fall, var gjengs oppfatning at vestlig demokrati og kapitalisme ville spre seg til alle verdens hjørner. For den yngre garden som er mer formet av terrorangrepene 11. september, de påfølgende korstogene i Irak og Afghanistan, finanskrisen og relativ stagnasjon i vestlige økonomier, er ikke lenger Fukuyamas tese troverdig.

Tvert imot, snarere enn eksport av vestlige verdier som frihet, liberalisme og demokrati til tyranniske regimer, har pendelen svingt mer i retning av import av ufrihet og totalitarisme til vestlige samfunn — en utvikling forsterket av vestlige myndigheters valg om å kopiere Kinas autokratiske pandemipolitikk og samfunnsnedstengning.

Til tross for å sympatisere med Moores og Løkkes sentiment, klarer ikke denne skribenten å se spirene til den renessansen for vestlig demokrati og liberalisme som de håper på, og ei ei heller hvor en slik vitamininnsprøytning skal komme fra. Således fremstår Vestens halvhjertede forsvar av Ukraina mer som en siste krampetrekning enn en ny vår.

Eller er det å undervurdere Vestens vitalitet og evne til fornyelse?

Hør Resetts nye podkast «Nomaden og nordmannen»: Ep 1: Menn og kvinner

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse