Fra «Black Lives Matter»-demonstrasjon i Portland, Oregon 6. september 2020. Foto: AFP/Allison Dinner.
annonse
annonse

Det er snart sytten år siden jeg gjorde meg upopulær i «postkolonial lesegruppe» på Kunstakademiet ved KHiO. Som hvit og vestlig måtte jeg heller lytte, ikke stille ekle, kritiske spørsmål til kritiske teorier. 

Foto: Skjermdump fra Facebook

Jeg så verden med privilegerte og vestlige øyne, blottet for sertifisert lived experience. Enda så nysgjerrig jeg var – for ikke å snakke om kritisk! Det var likevel litt mindre fokus på hudfarge dengang, og mer på kultur og kolonitidens ettervirkninger. Men noen marxister ble raskt likere enn alle andre, faktisk mer melaninrike – i tråd med vår nye, interseksjonelle og raseideologiske tidsånd. 

Revolusjonære er også kjent for å finne på mye, på kort tid. BLM (Black Lives Matter) startet i 2013, i 2020 håvet de inn hele 90 millioner dollar og våren 2021 måtte lederen Patrisse Cullors gå av etter mistenkelige eiendomskjøp, korrupsjonsanklager og indre konflikter. Myndighetene i California og Washington er etter dem for manglende dokumentasjon på store bankoverføringer. Siste avsløring av et hemmeligholdt huskjøp til 6 millioner dollar betalt i kontanter, øker heller ikke troverdigheten. Oppslutningen til både organisasjonen og bevegelsen har også stupt det siste året, av flere årsaker. Opptøyer, ødeleggelser og voldsopptrinn, radikal politikk og mistenkelig lite utrettet for nettopp svarte, er ikke noe som selger i lengden. Heller ikke løgn. At BLM fortsatt støtter Jussie Smollett, selv etter at han ble dømt for å forfalske hatkriminalitet, bør ikke overraske noen som har fulgt litt med. Altså med et sånt kritisk blikk.

annonse

Les også: Antifa og Black Lives Matter er totalitære, voldelige venstreekstremister – og de må stoppes

Patrisse Marie Khan-Cullors Brignac er en kontroversiell figur, men også et bilde på organisasjonen hun var med på å stifte og ideologien bak: En marxistisk rasesoppvigler og elendighetsprofitør med sympatier for svart separatisme. Den siste kritikken mot henne og skandalene i BLM, mener hun er både «sexistisk og rasistisk» – her må alt inn i den grandiose fortellingen – narrativet – om rasistisk undertrykkelse og frigjøring. Nærmere bestemt abolition. For selv 157 år etter avskaffelsen av slaveriet i USA har ikke BLM mottatt de gode nyhetene. Offerrollen må derfor iscenesettes ved alle anledninger, om enn ikke alltid like vellykket. Etter avsløringene i fjor fryktet hun å «enten ville bli drept av en gal, hvit suprematist, du vet – at de ville dukke opp hjemme hos meg, eller at jeg ville ta livet mitt». 

Artikkelen fortsetter under.

annonse

Det hele kan virke dramatisk og forvirrende, men så har jo ikke alle fått med seg at Cullors er kunstner og kunstaktivist – en av kulturrevolusjonens mange, kreative hærførere. Fra kunstner og aktivist ble hun også professor ved Prescott College i Arizona, der hun har utformet et eget masterprogram i Fine Arts. «Social And Environmental Arts Practice» gir et innblikk i omveltningene i kunstfeltet og radikaliseringen. Programmet har nemlig som mål å «train new artists at the intersection of art and activism». Cullors begrunner med egen identitet og aktivisme som grunnlag for mer aktivisme: «A big part of my practice is holding space for other people like me, who are often told we’re not really artists or that there’s no place for art in social activism.» Prescott College har også støttet Cullors og BLM i stormen – de er jo en skole for «the Liberal Arts, the Environment and Social Justice». De kan også forsikre om at de vektlegger kritisk tenkning, mangfold og inkludering

Cullors utdannet seg ved USC’s Roski School of Art and Design i Los Angeles og fullførte masteren sin med en performance. Alltid performance. Verket «Respite, Reprieve, and Healing: An Evening of Cleansing» overgår neppe fantasien og Cullors «utforsker» tema som «exhaustion, restoration, and queer world building through ritual Black hair washing and procession movements». Ord blir fattige. Men identitetspolitikk er jo the current thing og det smitter institusjonene over landegrenser via aktivister.

Artikkelen fortsetter under.

Sommeren 2020 gikk selveste Nasjonalmuseet i BLM-demonstrasjon blant femti spesielt inviterte i Oslo. Påfølgende høst skrev Mariann Enge, ansvarlig redaktør i Kunstkritikk at representasjon betyr noe – et da ferskt og godt resymé over kunstfeltets engasjement og støtte til BLM. Det var jaggu ikke småtteri. En gruppe som tidligere mobiliserte til «Nei til maktbruk i kunstfeltet» – dengang om metoo – omdirigerte raskt til the next current thing.

Gruppen teller sju medlemmer, deriblant kunstneren og aktivisten Hanan Benammar kjent fra «Ways of Seeing», og kunstneren Anna Ihle som er styremedlem i Norske Billedkunstnere – den største fagforeningen. De laget en «oversikt over hvordan sentrale norske kunstinstitusjoner hadde reagert eller ikke reagert på BLM, og en mal til et brev som oppfordret institusjonene til å lage forpliktende handlingsplaner». Gruppa uttaler, i aktivismens kunstferdige språk, at «den svarte firkanten et tydelig eksempel på performativ støtte». 

Artikkelen fortsetter under.

annonse

BLM-gruppen henviser selv til en annen gruppe, som kaller seg «Critical Friends», nærmere bestemt et «nettverk av kunstnere med flerkulturell bakgrunn fra de nordiske landene. I 2019 presenterte de en liste med anbefalinger for å sikre en inkluderende nordisk kultursektor.» En av disse kritiske venner er kunstneren Sandra Mujinga som «alltid har tenkt på hvor hvitt det er i kunstfeltet». Institusjonene må nemlig bli rikere på melanin enn å være en «fortsettelse av å sentrere hvithet», mener hun. «Disse samtalene fortsetter gjennom en hvit linse, og det går så treigt. Akkurat nå er samtalene rundt dekolonialisering og strukturell rasisme avhengige av at hvite institusjoner synes det er ‘interessant’. Vi trenger strukturell endring som sikrer at arbeidet fortsetter når dekolonisering ikke lenger er en trend. Hun mener det er viktig å spørre hvorfor institusjonene fortsetter å se ut som de gjør», sier hun til Kunstkritikk. Mujinga er altså en identitær estetiker.

Nasjonalmuseet, Kunstnerens Hus, Office for Contemporary Art (OCA), Bergen Kunsthall, Kristiansand Kunsthall, Astrup Fearnley Museet var blant dem som fikk oppfølgingsbrev etter å ha uttrykt støtte til BLM. Andre institusjoner som har uttrykt støtte er Henie Onstad Kunstsenter, Kunstnerforbundet, Sørlandets Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum, Vigelandmuseet, KORO – Kunst i offentlige rom, fagforeningene Norske Billedkunstnere og Unge Kunstneres Samfunn og ellers gallerier som Galleri Riis, Galleri Haaken, Standard (OSLO), OSL Contemporary, Fineart Oslo med flere. Hva gav de egentlig støtte til? Foto: Skjermdump av brev fra kunstnergruppe.

Spesielt ille må dette være for en prisbelønte og offentlige finansiert kunstner fra Kongo, som knapt får representasjon i det grusomme, hvite overherredømmet som resten av oss kaller ‘kunstfeltet’. Annet enn internasjonalt, på Veneziabiennalen og muligens litt på Kunstnernes Hus, Munchmuseet, Bergen kunsthall, Oslo kunstforening og sånn. Jeg er selvsagt ikke i posisjon til å forestille meg hvor smertefull, ja nesten utrolig denne marginaliseringen må være – men det tyder i hvert fall på strukturelle forhold. Nasjonalmuseet, som også har kjøpt inn verk av Mujinga, forsikrer om at de støtter the current thing: «Samlingsdirektør for Nasjonalmuseet, Stina Högkvist, sier til Kunstkritikk at Nasjonalmuseet etterstreber mangfold i nye ansettelser». Ja, de faktisk har et eget blindsoneteam som jobber med «å justere ansattes speil slik at blindsoner kommer til syne, og jobber for at museet skal bli mer inkluderende». 

Blindsoner, indeed. Listen over kunstinstitusjoner som støttet the current thing er like lang som ukritisk – på samtlige nivåer. Visste de hva de støttet, eller lot de være å sjekke? Var alt bare mostly peaceful posing? Og hva så med the next current thing? Er det dette som menes med «mangfold»? Hvis BLM nå er en premissleverandør og standard for hva kunstinstitusjonene skal befatte seg med, fagbevegelsen skal støtte, midlene belønne eller straffe, kunstskolene undervise i og hva offentligheten skal finansiere, har vi rett og slett et problem. Jeg har også en drøm! Men Black Lies Matter er og blir et mareritt.

KULTUR + KRIG = KULTURKRIG

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon