Svenske betraktninger

Mange har uttrykt lettelse og håp om reell endring i svensk politikk etter statsminister Magdalena Anderssons innrømmelser i de siste dagers uttalelser i forbindelse med opptøyene i påsken.

Jeg ser dessverre en rekke forhold som taler imot dette.

1. Valg av medarbeidere

Da hun overtok partiledervervet, etter å ha sittet som Stefan Löfvens høyre hånd i 7 år, valgte Andersson å gi fornyet tillit til firkløveret Morgan Johansson, Anders Ygeman, Mikael Damberg og Annika Strandhäll.

Et firkløver som mer enn noen andre i årevis har stått (og fortsatt står) i front for den konstante skittkastingen og brunbeisingen av alt og alle som har advart mot utviklingen og kritisert sendrektige regjeringer for å unnlate å agere proporsjonalt mot den.

Skal den reelle og kraftfulle endringen som samfunnet trenger skje, så må hele partiet snu 180 grader.

Det virker usannsynlig, gitt dens ledere og deres opptreden de siste årene.

Les også: Frp med bredside etter at barn ble skutt: – I Sverige har de gjennomført den innvandringspolitikken mange partier i Norge vil ha (+)

2. Valg av støttepartier

Socialdemokraterna regjerer i dag med støtte fra Vänsterpartiet, Miljöpartiet og Centerpartet.

Norske journalister omtaler gjerne Vänsterpartiet som SVs søsterparti i Sverige. Det er nok en sannhet med betydelige modifikasjoner, da deres politikk ligger langt nærmere den til Rødt.

Så het de da også Vänsterpartiet Kommunisterna frem til starten av 90-tallet.

Dette er for øvrig et parti som velger å kaste ut minoritetskvinner fra partiet dersom de tar til orde for å bekjempe radikal islam og barnehijab.

Miljöpartiet og deres representanter er vel velkjent for de fleste, og selv blant Europas ulike miljøpartier så utmerker svenskene seg med å være de desidert mest radikale også i den delen av politikken som ikke omhandler miljø- og klimatiltak. Innvandrings- og integreringspolitikken intet unntak.

Centern og deres mye omtalte leder Annie Lööf, utgjør pr. i dag den avgjørende stemmen for dagens regjering.

Lööfs og hennes nærmeste medarbeideres aversjon mot Sverigedemokraterna og alt de foreslår, har forvandlet det gamle bondepartiet til et liberalt storbyparti som når de tvinges til å velge side, gang på gang velger den sosialistiske siden.

Dette er de aktørene Socialdemokraterna må få med seg på laget i jakten på kraftfulle endringer som kan snu utviklingen.

Lykke til med det.

Les også: Afghaner gikk amok med øks i Sverige – nesten tyst i norske medier (+)

3. Gjedda i sivet

Frem til noen uker siden var det de færreste som regnet med at Mikael Yüksels nystartede muslimske parti Nyans skulle ha noen som helst mulighet til å komme inn i Riksdagen. Yüksel ble som kjent til slutt kastet ut av Centern for få år siden, etter det ble avslørt at han hadde tett samrøre med den tyrkiske organisasjonen De Grå Ulver.

Men, selv om de svenske mediene gjorde sitt beste for å berolige oss med at det bare var kriminelle gjenger som sto bak opptøyene, så kunne politifolk med lokalkunnskap som sto i første ledd fortelle oss at det først og fremst var helt ordinære beboere fra områdene som deltok.

Og Yüksel er en dreven agitator, som ikke skyr noen midler for å spre bildet av Sverige som et fascistisk land som undertrykker landets muslimske befolkning.

Det er lett å avfeie ekstremister som Yüksel og den oppslutningen man tror han kan oppnå. Men, Socialdemokraterna har en nøtt å knekke her.

De har selv en helt enorm oppslutning i landets «utsatta områden».

Går man hardt ut her, så står Nyans og andre klare til å spille offerkortet og piske opp stemningen igjen.

Og vi har sett før hvordan store lokale utslag kan få selv de mest marginale og ukjente representantene inn i den svenske Riksdagen, slik det skjedde da Miljöpartiet i forrige valg endte opp med å få en representant som ingen i partiledelsen engang hadde hørt om.

Dette ville nok vært et dilemma for ethvert parti i samme situasjon. Men, kanskje særlig for et parti som har vist seg så opptatt av å beholde makten, at de ikke engang krever å få i gjennom sitt eget budsjett.

Les også: Ap legger opp til svenske tilstander med idiotisk politiforslag om å gi begrunnet «kvittering» til innvandrerungdom som stoppes i kontroll (+)

4. Manglende press fra fagforeningene

Mange har undret seg over at politiet ikke har gått ut i streik etter at opptøyene blottla hvordan de var utilstrekkelig utstyrt, dårlig organisert, mange hadde manglende opplæring, og med politiledere som fremsto mer opptatt av å ikke provosere pøblene enn å forsvare folk og eiendom.

Den enkle forklaringen er dessverre at fagforeningsledelsen er mer opptatt av å støtte Partiet enn å støtte sine medlemmer

Det samme ser man i andre fagforeninger også.

Stemmer man ikke på Socialdemokraterna, får man ikke sitte i fagforeningsledelsen.

Fagforeninger med medlemmenes beste i fokus hadde aldri sittet stille og sett på denne utviklingen slik vi ser i Sverige i dag. De ville krevd endringer og tydelige tiltak. Men, med full politisk kontroll over fagforeningene, slipper Socialdemokraterna å forholde seg til slikt.

5. Public Service

På samme måte som fagforeningene svikter sine medlemmer, har også SVT og SR sviktet i å utføre sitt samfunnsoppdrag gjennom upartisk og objektiv nyhetsformidling.

Noe kan selvsagt tilskrives den enorme overrepresentasjonen av venstreradikalere som jobber der. Men, som med fagforeningene, så er det først og fremst et ledelsesproblem her også.

Ingen justisminister i et nær sagt hvilket som helst annet europeisk land hadde kunnet sitte like trygt som Morgan Johansson med den utviklingen i grov kriminalitet vi har sett under hans snart 8 år i stolen.

Men, i stedet for at det er skarpskodde journalister som banker på døren hans for å presse ham på hvorfor det ene prosjektet etter det andre mislykkes i å få ned skytingene, så får man servert dette: En kosesamtale hvor en 10 år gammel jente stiller egne spørsmål.

Og det er dessverre talende for SVTs servile forhold til den socialdemokratiske regjeringen.

En statskanal som tillater regjeringens representanter å diktere hvem som skal få lov til å snakke med hvem i en «debatt», de er en aktiv støttespiller, og ingen nøytral formidler av folkeopplysning.

Hadde dette vært eksempler fra Ungarn, hadde svenske medier fråtset i kritikk over hvordan statlig kontrollerte medier er en trussel mot demokratiet.

6. Den tannløse opposisjonen

Man må kalle noen spader for det de er.

Og slik det politiske diskusjonsklimaet er i Sverige, er det kun Moderaterna som kan ha håp om å danne en ny regjering. KD er for små, og SD er fortsatt paria hos store deler av landets befolkning.

Men, problemet er at Moderaternas leder Ulf Kristersson ikke engang kunne ledet en gammel dame over veien uten å rote seg bort underveis.

Der han den ene dagen står skulder ved skulder med Ebba og Jimmie, står han neste dag sammen med Annie. Og han avviser kategorisk at Sverigedemokraterna kan inngå i noen borgerlig regjering.

7. Dette er en splittet opposisjon

Noe som også gjenspeiles i opposisjonspartienes oppslutning, som mer eller mindre har stått på stedet hvil under flere år.

Og uten en tydeligere og mer slagkraftig opposisjonsleder, med evne til å samle partiene rundt seg om en felles plattform, så forblir opposisjonen og deres kritikk tannløs og ubetydelig.

Til Socialdemokraternas store lettelse.

Derfor kommer det ikke til å skje endringer nå som vil bøte på Sveriges problemer.

Og derfor tror jeg det er lite sannsynlig at det engang vil bli noe regjeringsskifte til høsten.

Realist: – Sverige og Tyskland er ansvarlige for det voldsomme migrasjonspresset på Europa (+)