Shurika Hansen i Telemakrs-bunad. Foto: Christofer Owe
annonse
annonse

I år er det tre årskull som går i barnetog for første gang.

Det synes nesten som en mannsalder siden (unnskyld kvinner) at vi var stengt ned og folk gikk med munnbind. Jeg reagerte i går da jeg så en person på butikken med bindet på. Det var lenge siden sist. Jeg tenkte han måtte virkelig være en smittebærer.

Fornuften vant til slutt. Den siste nedstengningen før jul var overilt, og myndighetene klarte ikke å overbevise selv et servilt og autoritetstro norsk folk. Normalen kom heldigvis fort tilbake. Litt mer distanse holder nok en del til hverandre, men det virker som om vi finner tilbake til vante komfortsoner. To år var ikke nok til å ødelegge århundrer med utviklet «personlig rom» rundt oss selv.

annonse

Idag kan vi trenge oss sammen igjen. Vi kan vifte med norske flagg uten å føle oss som noen forkastelige nasjonalister. Barn og andre har til og med klart å ta litt avstand fra de emosjonelle kravene om å vifte med ukrainske flagg. Mang en lærer kan fortelle om barn som har spurt om hva som gjør Ukraina så spesielt, «hvorfor vifter vi ikke med afghanske flagg?».

Misforstå meg ikke. Ukraina fortjener støtte. De kjemper mot en felles fiende, Putins aggressive revisjonisme. Men dette er vår norske dag. Alle andre dager er det en hang i dette landet til å markere alt annet enn vår egen historie, kultur og fødsel som nasjon. Ja, til vanlig er det sterke krefter som helst ser både land og folk mest mulig oppløst.

Jeg skal ikke bli for polemisk idag. Det er barnas dag, og uskyldens dag. Kanskje også en dag der vi kan tillate oss å være litt troskyldige og naive.

annonse

Idag skal vi glede oss over at den norske nasjonaldagen er såpass unik, upolitisk og knyttet til barnas opplevelser at alle kan være med. Det er en dag der vi ser alle hudfarger og kulturer stille opp i en felles feiring i dette land. Vi er inkluderende, og det er mange som er godt integrert og som setter pris på og elsker Norge.

Resetts Shurika Hansen er en av dem. Til 17. mai i 2018 samlet Resetts lesere inn 40.000 kroner til en Telemarks-bunad til Shurika. Det vitner om hvor mye pris dere satte og setter på de som kommer til vårt land og virkelig setter pris på vår kultur og som er takknemlig for muligheten til her å leve et fritt og godt liv.

Les også: Shurika har fått sin Telemarksbunad – og for et syn!

Idag kan vi tillate oss både å tro og håpe. Hvis vi begynner å trekke i samme retning, kan det kanskje gå bra og bli feiret 17. mai på liknende måte også om 100 år.

Til slutt vil vi bare få takke leserne for følget i snart fem år. Dere har vært tålmodige med oss når vi har hatt tekniske problemer og dere har fulgt oss og støttet oss selv når dere har vært uenig med noe av det vi har skrevet. Siden vi fortalte om den kritiske økonomiske situasjonen for Resett i forrige uke, har det virkelig strømmet på med donasjoner og nye abonnementer. Det er den giverviljen og responsen som gir oss tro på at dere fortsatt vil ha oss.

Hipp hipp, hurra.

Setter du pris på denne artikkelen? Resett trenger din støtte.

Vi har Vipps nr 124526, bank 1503.94.12826 eller dere kan sende SMSResett” (200,- en gang) eller SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474.

Tegn abonnement her

Situasjonen er kritisk – ikke glem hvilken rolle Resett har

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon