annonse
annonse

Hva er det som skjer med folk?

Torsdag 12. mai kl. 12 00 la Dagbladet ut en nyhetssak på sin Facebook-side. Artikkelen handlet om en kvinne i Australia som var siktet for to tilfeller av forsettlig drap etter at hun hadde skåret kjønnsorganet av det som skal ha vært hennes samboer og knivstukket en annen mann. Man skulle tro at avisens digitale publikum ville reagere med forferdelse på en slik sak.

Snart tre og et halvt døgn senere har vi fasiten: Søndag kveld har dette innlegget pådratt seg over 1300 reaksjoner, deriblant 326 likerklikk og 326 latter-emojis. Enda mer påfallende er kommentarfeltet, der brukere av begge kjønn nærmest konkurrerer om å legge ut «vittige» kommentarer med smile- og latterfjes.

annonse

«Arbeidsuhell skjer overalt» og «hun manglet sikkert en i samlinga si» er blant kommentarene.

En kvinne tagger en venninne og skriver «når typen ikke oppfører seg», omgitt av muntre emojis.

Flere menn blir også tagget med beskjed om at den samme skjebnen kan ramme dem hvis de ikke «oppfører seg» eller «finner på noe tull.» Av de 863 kommentarene som i skrivende stund har rent inn, er bare et fåtall negative til voldshandlingene.

annonse

Alt dette er «morsomt» – og totalt empatiløst. Og bakteppet er dystert. Alt for mange bagatelliserer kvinners vold mot menn. Fordommer og stereotypier florerer rundt dette. Når du tenker på en kvinne som dreper mannen sin, hva tenker du da? Sannsynligvis ser du for deg en kvinne som dreper for å slippe vekk fra et voldelig forhold. Det er i hvert fall det bildet mediene vil ha oss til å tro på. Dette går også igjen i kommentarene under Dagbladets innlegg, der det stadig heter at gjerningskvinnen må ha hatt en «god grunn.»

La oss se litt nærmere på akkurat det.

VGs gjennomgang av 18 saker fra 2000 til 2022 der kvinner har drept sine mannlige partnere viser blant annet følgende: I åtte tilfeller var det snakk om det vi må kunne kalle overlagte drap. Disse mennene ble drept mens de sov eller var hensatt i bevisstløs tilstand med medikamenter. I de andre tilfellene ser drapet ut til å ha skjedd under en krangel med eller uten innslag av fysisk vold. Oftest ser det ut ti å ha vært alkohol inne i bildet, og i noen av sakene virker det som om det har vært mer eller mindre tilfeldig hvem som ble drept.

En av kvinnene kunne ikke oppgi noe annet motiv enn at hun var lei av «gnålingen og kjeftingen» fra mannen som ville ha henne til å flytte ut. Sjalusi var et motiv i flere av tilfellene; dette gjaldt blant annet et tilfelle der en kvinne drepte seg selv og sin mann med gift noen dager etter at hun hadde gått fysisk til angrep på ham. I minst to av tilfellene ser kvinnene ut til å ha hatt klare økonomiske motiver. Flere av mennene hadde også gitt klart uttrykk for at de fryktet sine kvinnelige samboere. En hadde oppsøkt krisesenter, en annen hadde forgjeves prøvd å skaffe sin psykisk syke samboer behandling, en tredje hadde ikke villet overnatte i parets felles hjem.

Les også: Debatten om attraktivitet: Kvinner kan jo heller ikke vente å få hvem de vil

Og hva med myten om de stakkars uskyldige kvinnene som dreper en voldelig ektemann eller samboer fordi det er eneste måte å slippe vekk fra ham på? Bare i fem av de 18 drapssakene fremkom det beskyldninger om at mannen gjentatte ganger hadde utsatt kvinnen for fysisk eller psykisk vold. I samtlige fem tilfeller der kvinnen påberopte seg nødverge (inkludert en sak der en kvinne sammen med en venninne hadde begått drept en sovende mann med øks for å «verne seg mot framtidige angrep») ble dette avvist av retten. I ett av de tilfellene der nødverge ble påberopt hadde kvinnen invitert en ekskjæreste hjem til seg, for så å skyte ham med gevær mens han lå og sov på sofaen. I et annet tilfelle av påstått «nødverge» ble mannen først dopet ned med sovemidler, for så å bli avlivet med en overdose heroin.

Her er noen eksempler på hvordan VG eller rettsvesenet omtaler disse sakene der kvinner har drept menn:

annonse

«Retten beskrev drapet på NN som meningsløst da de dømte hans samboer til fengsel i ni år og seks måneder.»

«Læreren NN var en dødsdømt mann da ekskjæresten oppsøkte ham, mente dommerne i Sør-Trøndelag tingrett. Bare én ting kunne muligens ha reddet NNs liv, ifølge retten: At han bestemte seg for å ta den forsmådde kvinnen tilbake der og da.»

«Retten finner ingen formildende omstendigheter, men mener det er skjerpende at det dreier seg om et partnerdrap og at drapet skjedde i avdødes eget hjem hvor han hadde grunn til å føle seg trygg.»

Dette er altså realiteten bak myten om de stakkars voldsutsatte kvinnene som dreper sine voldelige menn i selvforsvar. I hvert fall hvis vi skal legge det norske materialet fra de siste par tiårene til grunn.

Men kvinner er altså stadig bare ofre – for menn. Da er det kanskje ikke så rart at menn frykter å ikke bli trodd når de blir utsatt for vold fra kvinner, og at de i liten grad oppsøker hjelp når de blir utsatt for vold fra sine kvinnelige partnere. Mennene får heller ingen hjelp av populærkulturen, der kvinners vold mot menn blir sett på som morsom og ufarlig.

Vi ser noe lignende når det gjelder seksuelle overgrep. Mens det i den senere tid har vært stor ståhei om menn som prøver å utnytte kvinnelige flyktninger fra Ukraina seksuelt, var det bortimot en ikke-sak i mediene da det for noen år siden kom for dagen at aldrende norske kvinner søkte seg til arbeidsoppgaver på asylmottak og der utnyttet unge mannlige flyktninger seksuelt. Menn skal visst være klare til sex når som helst og med hvem som helst, de.

annonse

Kort sagt: Menn er det visst ikke så farlig med. Dette handler dypest sett om patriarkalske verdier, om et verdisyn der kvinner er store barn som skal dulles med og skjemmes bort og ikke er ansvarlige for noe som helst, selv når de begår fullstendig utillatelige handlinger. Menn skal derimot være store og sterke og «tåle det.» Tåle å bli utsatt for fysisk eller psykisk vold. Eller bli klådd på, hvis de er så «heldige» å bli utsatt for dette.

Og på Dagbladets Facebook-side utløser altså en tragisk sak om et dobbeltdrap latter-emojis og «hø-hø-hø»-kommentarer, som om det handlet om en vits fra «Rorbua» på NRK. Kanskje er det på sin plass å trekke frem gamle Kant? Et av hans mest kjente prinsipper blir gjerne gjengitt (omtrent) slik på norsk: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at din handling skal bli en allmenn lov. Det er kanskje litt i overkant knotete, selv om vi tar høyde for at 1700-tallsfilosofer skrev for evigheten snarere enn for Twitter. Men det Kant sier er dette: Hvis du mener at det du gjør er greit, da må det være greit også når alle andre gjør det.

Overført til denne sammenhengen vil det si følgende: Hvis du synes det er akseptabelt å støtte eller le av kvinners vold mot menn, da må du med ubønnhørlig nødvendighet også akseptere det motsatte – altså at menns vold mot kvinner blir hyllet og forsvart. Og hvor mange av humoristene i Dagbladets kommentarfelt ville ha vært med på det? Kan vi se for oss et kommentarfelt der makabre drap på og lemlestelse av to kvinner blir sett på noe «morsomt», som man skal forstå? Høyst sannsynlig ville et slikt kommentarfelt blitt stengt umiddelbart.

Men å glorifisere og ufarliggjøre vold mot menn er altså OK. Lengre er vi ikke kommet, i det som skal være verdens mest likestilte land. Kan Dagbladet forsvare å la disse kommentarene stå? Er det virkelig greit å la folk stille sin totale mangel på modenhet og voksenhet til skue på denne måten? Skal kommentarfeltet til en av landets mest leste nettaviser bli forvandlet til en digital rennestein?

Er dette greit, Dagbladet?

Situasjonen er kritisk – ikke glem hvilken rolle Resett har

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon