annonse

Sverige har et langt bredere og mer allsidig miljø innen «alternative» eller komplementære medier enn Norge. Slik er det også om man justerer for folketall.

Hvordan man plasserer Youtubere, Podcastaktører etc. i dette bildet, er et definisjonsspørsmål.  En del aktører holder et høyt intellektuelt nivå, men langt fra alle.

En av de absolutt skarpeste i det svenske miljøet, er Skåningen og liberterianeren Henrik Jönsson (47). Han kaller seg selv en uavhengig samfunnsdebattant og entreprenør. Hans Youtubekanal har rundt 100.000 abonnenter. Hver lørdag kl. 08:00 slipper han en ny video med gjennomgang, analyse og kommentarer av et utvalgt emne. Videoene er allment tilgjengelige. Hans normalt dagsaktuelle analyser er treffende og ikke minst konkrete, med hjelp av eksempler, fakta og illustrasjoner.

annonse

Norge har dessverre ingen uavhengige høyreintellektuelle på dette nivået, i hvertfall i form av antall følgere. Den mer konservative Asle Toje kan vere en sammenlignbar aktør, men Jønsson er nok mer direkte i sitt uttrykk der Toje kanskje er noe mer  ”omstendelig”. Forrige sommer kom Jönsson med sin bok: «Fritt Selvforsvar – Felthåndbok for individualister».

Boken er en debattbok med snev av undervisningsbok for frihets-og individualistisk orienterte personer i en tid da sosialismen har karret til seg en dominerende posisjon blant viktige samfunnsaktører, ikke minst mediene. Hvert kapittel avsluttes med eksempler på argumenter og forslag til agerende mot de sosialistiske og venstreideologiske maktkorridorer og deres våpendragere.

Som Jönsson skriver i sitt forord: «Denne bok er for hederlige mennesker som er interesserte av sin personlige frihet, og å ta et praktisk og konkret ansvar for sitt eget liv»

annonse

Sentralt er den ideologiske posisjonering som venstresiden har klart å tilstrebe seg de siste tiårene, i kultursektoren, universitetene og blant journalistene. Han skriver: «Det sammenlagte resultat av denne nye sosialisme uttrykkes i dag i form av mye dominant och aggressiv nymoralisme, der nøkkelord er sosial rettferdighet, identitet och maktanalyse».  

Bokens syv kapittel omhandler; Frihet, Makt, Penger, Media, Kultur, Skolen og Moral. Boken er full av historiske referanser og konkrete eksempler som belyser den prosess som har pågått spesielt siste 50+ årene med et resultat som har ført til en i grunnen sosialistisk basert institusjonell dominans.

Ikke minst berører han et viktig tema som den borgerlige/ ikke sosialistiske sides naivitet og passivitet under denne utviklingen.

Les også: Stortingspresidenten har bakgrunn fra et land med aktiv etterretning mot Norge, sier PST (+)

En rød tråd er hvordan den venstreideologiske moralisme og nykorporativiske aktivisme overstyrer realiteter, substans og rasjonalitet. Dette leder i sluttenden til, som også Jönsson påpeker, at politikerne styrer etter et kart som ikke stemmer med terrenget.

annonse

Han skriver i kap. 1-Frihet: «Hva finnes det da for krefter som kan utfordre den eksisterende sosialistiske kollektivismen? Dessverre ikke veldig mange. Men hver selvstendig tenkende borger innser at noe ikke står rett til, når besluttede planer slår feil og når virkeligheten ikke stemmer med teoriene. Hvorfor øker arbeidsledigheten? Hvorfor drar de sosiale kostnadene i vei? Hvorfor øker kriminalitet og utrygghet? Hvorfor er våre veier så dårlige? Hvorfor kommer det seg att elektrisiteten bare blir dyrere og dyrere? Hvorfor er det så rotete på våre gater? Hva har hendt med skolene? Forsvaret? Penjonene? Det er som om våre politikere orienterte seg etter et kart som for lenge siden sluttet å beskrive terrenget. Og så er det. Virkeligheten er dynamisk og ligger ikke fast.»

Det Jönsson her beskriver er ikke en isolert svensk tilstand, men kan overføres til mange andre vestlige land. Norge er intet unntak. Han kunne også lagt til mangel på kriseberedskap, matvaresikkerhet, etc.

I kapittelet om Makt skriver han:” Moraliseringen av beslutningsprosesser kjennetegner ikke bare den politiske maktutøvelsen, men trenger in hvor som helst det finnes en artikulert maktstruktur. Det kan handle om skoler og læresett, der det ikke lenger gjelder å formidle kunnskap og utforske ny presedens, utenom å spreie og manifestere rett kunnskap, ut fra et moralistisk perspektiv; det kan handle om presse og media der konsekvensnøytral nyhetsformidling får stryke på foten for agendasettende og folkeoppfostring;

Det han her berører er kanskje selve kjernen i hele boken og de problemstillinger han tar opp. Den makt og de forventninger som eksisterer blant de ideologiske bakspillere, forsterker og vedlikeholder et slags indre press eller rolleforståelse de ulike operative aktørene har i sine posisjoner. Det være seg journalister, lærere, forskere og andre. Et konformitetspress og normer som det er vanskelig å stå opp mot for enkeltpersoner i disse miljøene som måtte bryte mot normen og som igjen leder til direkte eller indirekte tilsidesettelse og kanskje kansellering.

Han fortsetter med å beskrive en annen utvikling vi har sett de senere år, der foretaksledere har et veldig behov av å fokusere på ting innenfor en politisk korrekt kontekst, snarere enn på det forretningsmessige : «og det kan til og med handle om robuste institusjoner som foretak, der det på visse hold synes uinteressant om bedriftene genererer overskudd for sine eiere og jobb til sine ansatte, snarere tilbyr varer og tjenester som er rett ut fra et moralistisk perspektiv»

I kapittelet om Media, leser vi som flg: «Et journalistkorps som i stadig høyere grad tiltrekkes identitetsvenstres idealer kommer å velge bort visse nyheter og vinklinger og premiere andre.»

Dette er absolutt ingenting unikt i svensk media, men tilsynelatende en regel snarere enn unntak i mange andre vestlige land, inkludert Norge. I motsetning til andre land, har hverken Norge eller Sverige større rendyrkede høyreideologiske mediehus slik man tross alt har i Storbritannia, Tyskland, Frankrike til en viss grad, Italia etc.  Jönsson refererer til de velkjente temaer som særlig utgjør den politiske slagmarken for aktivistiske journalister; Kriminalitet (som eksempel, er det ikke måte på hvordan lederskribentene i de større mediehusene har overgått hverandre i bortforklaringer for ikke å snakke om rene konspirasjonsteorier om årsakene til de massive tumulter i forbindelse med de seneste koranbrenninger), innvandring, likestillingsspørsmål, utdanning, klima og i de seneste år coronapandemien.

Han fortsetter: «Til slutt får vi en vond sirkel der et radikalisert og statsstøttet journalistkorps kan drive politikerklassen framfor seg, med stadig flere innskrenkende reguleringer for å holde borgerne i sjakk, samtidig som politikerne beskyttes av samme journalister fra å tvinges møte ubekvemme spørsmål i følsomme temaer.»

I kapittelet om Kultur berører han den apati og passivitet den borgerlige side har utvist når det gjelder kulturområdet, som har blitt fullstendig overtatt og dominert av venstresiden. Han eksemplifiserer dette brilliant, og bl.a som en referanse til det som er nevnt over ang. mediene och journalistene, konkluderer han om de borgerlige som følger: «De kan ikke slå opp en kulturside i en borgerlig avis for å lese en normal film- eller bokanmeldelse for der finnes bare venstreradikale ledertekster som hverken handler om verkenes integritet eller estetiske kvalitet, uten utelukkende om hvor bra de lykkes reprodusere skribentens politiske meninger. De borgerlige har blitt kulturelt hjemløse.»

annonse

I samme kapittel utdyper han: «Man har i flere tiår latt venstresidens kulturproposisioner gå gjennom, hvilket har endret det svenske kulturlivet til et korporativistiskt selvreproduserende monster, som utgjør en fiendtlig kraft mot enhver form av initiativ som ikke er sosialistisk eller identitetspolitisk farget.»

Avslutningsvis, i kapitlet om Skole, tar han bl.a utgangspunkt i den tyske ytre venstre aktivisten Rudi Dutschke’s strategibeskrivelse fra 1967; ’Den lange marsjen gjennom institusjonene’, som man kan si var en slags kick-off for venstresidens etter hvert totale dominans i mediene, hele undervisningshierarkiet, kultur og organisasjonslivet og andre institusjoner. En av de mest politiserte aktørene i Sverige i dag, med et tydelig venstreideologisk budskap og agerende, er eksempelvis Svenska Kyrkan.

Jönsson skriver her: «Den venstreradikale studentaktivisten Rudi Dutschkes tese om ’den lange marsjen gjennom institusjonene’, innebar, som tidligere nevnt, at i stedet for at gjøre væpnet revolusjon eller vinne folkets støtte i demokratiske valg, så må venstresiden egne seg til å infiltrere kulturlivet, mediene, kirken, foreningslivet og andre platformer i akt og mening at skape en sosialiststat. I kontrast til dette, hevdet han at utdanningssektoren må være den første og viktigste bastionen at legge under seg om man i det hele tatt skulle lykkes.»

Dutschke døde i ung alder (39 år) i 1979, men ingen skal være i tvil om de betydelige spor han fikk satt etter seg.

Sverige: Henrik Jönsson – Fritt selvforsvar – felthåndbok for individualister (Samizdat Publishing- 2021).

Situasjonen er kritisk – ikke glem hvilken rolle Resett har

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse