Foto: Stortinget.
annonse
annonse

Velgernes svekkede innflytelse

Vi har såkalt åpne, frie og hemmelige valg i Norge. Vi regner oss blant de ledende parlamentarisk demokratier. Norge er faktisk blant de landene som scorer høyest på  internasjonale demokrati-indekser.

Mange er godt fornøyd med det. Den moralske autoriteten det gir i globalt diplomati understøttes med et særdeles generøst bistandsbudsjett og ambisjonen om Norge som humanitær stormakt. Det gir våre politikere tilgang til røde løpere i internasjonale fora og attraktive retrettstillinger i FN. Likevel kunne det ene som det andre, med fordel underkastes kritisk granskning.

annonse

For politisk endring finner bare i liten grad sted gjennom valg i Norge. Vi er som velgere henvist til å stemme på partier fremfor personer, i motsetning til f.eks. i Storbritannia. Partiene holder bare i begrenset grad det de lover velgerne. Samtidig har velgerne liten mulighet til å påvirke hvem som blir nominert og dermed hvem som blir valgt. Det er partiledelsen som bestemmer hvem som nomineres, og de nominerer stort sett seg selv og sine egne.

Staten styres i realiteten av en liten gruppe yrkespolitikere som har valgt politikken som karriere- og levevei og som sammen med statens parlamentariske personell, ansatte i lederstillinger innen statlig og halvstatlig sektor, forvalter og fordeler statens midler ofte til eget heller enn til velgernes beste. De er alle lønnet av staten og på statsbudsjettets utgiftsside. Sammen utgjør de den politiske klasse i Norge.

Fra tillitsvalgt til yrkespolitiker

annonse

På papiret er det partienes medlemmer og årsmøtet som velger nominasjonskomiteen og nominasjonskomiteen som nominerer hvem som skal stå på valglistene. Men i realiteten er det partiledelsen som gjennom sin innflytelse i partiet bestemmer hvem som skal stå på de ‘sikre plassene’. Velgerne kan kumulere, men kumulering finner sted bare i svært begrenset grad. Velgerne kan stemme på partier, men politikerne velger i realiteten seg selv.

Ordningen med statlig partistøtte, som politikerne selv har vedtatt, har ytterligere forsterket avstanden mellom partienes medlemmer og den politiske ledelsen i partiene. Mens partiene tidligere utgjorde et medlemsbasert og medlemsfinansiert tillitsmannsapparat, har de ved hjelp av partistøtten utviklet seg til å bli statsfinansierte og nettverksbaserte partibyråkratier.

Medlemmene er egentlig blitt overflødige. Det har i stedet utviklet seg en egen “politikerstand” på tvers av partiskillene hvor ekteskap, slektskap, relasjoner og “standssolidaritet” er blitt viktigere enn faktisk demokratisk legitimitet, yrkeserfaring, utdannelse, kunnskap og meritter allment.

Den som sier parti sier oligarki

Systemet inviterer til nepotisme, korrupsjon og generelt til promotering av standens egne interesser fremfor interessene til de velgerne politikerne er ment å representere.

Deres interesser er standens interesser. De går ofte på tvers av partiskillene. Det samme gjør nepotismen for eksempel når det gjelder tildelingen av attraktive stillinger i statlig og halvstatlig sektor eller de mange lovbruddene vi har sett blant annet i forbindelse med pendlerbolig-, skatte- og svindelsakene som stortingspolitikerne har vært involvert i.

Dette er overtramp og lovbrudd som har funnet sted med støtte av Stortingets presidentskap og Stortingets administrasjon som mer eller mindre er kooptert og en del av den politiske klasse. Det omfatter representanter fra SV og Arbeiderpartiet like fult som fra Frp og Høyre. Alle partier er godt representert.

Dette forteller noe om hvordan politikerne ser på seg selv og opptrer som stand. Det samme gjør den brede enigheten i Stortinget om å bevilge seg selv stadige lønnsøkninger, frynsegoder og lukrative retrettstillinger mens svake grupper, som for eksempel pensjonistene, som er de som har lagt grunnlaget for den velferden politikerne nyter nå godt av, skvises og blir hengende stadig lengre etter.

annonse

Rødt det eneste unntaket

Ledelsen i de ulike partiene tviholder på dette systemet, bortsett fra Rødt, som har foreslått å endre nominasjonsordningen i demokratisk retning og som holder igjen når det gjelder kravene om stadig høyere lønn og stadig flere frynsegoder. Ellers virker det tvert om å være et allment ønske om å sikre og videreutvikling noe som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn et klart oligarkisk system med kleptokratiske trekk.

Oligarkitendensene blir bare stadig mer åpenbare. Og den som sier oligarki sier noe annet enn demokrati. Det er velkjent blant samfunnsvitere, men mindre kjent blant folk flest, at Norge har en av Europas mest lukkede nominasjonsordninger. Men det ønsker politikerne ikke å snakke om.

Dagens ordning er faktisk identisk med nominasjonsprosessen slik den var i det kommunistiske partiet i én-partistaten i det gamle Sovjetunionen. Standsprivilegiene som politikerne så raust tilgodeser seg selv med, er heller ikke ulike politikernes privilegier i det gamle Sovjet. Det ønsker heller ikke dagens norske politikerne å snakke om.

Det er antakelig ikke så mange på disse sider som ser Rødt som et alternativ, men akkurat når det gjelder å demokratisere nominasjonsordningen og partisystemet samt å holde igjen når det gjelder politikernes krav om stadig mer lønn og flere fordeler, representerer de mer prinsippfaste idealistene i Rødt det eneste alternativet. Det kunne blant annet Fremskrittspartiet gjøre noe med hvis partiledelsen virkelig mener alvor med at Frp er “partiet for folk flest”!

Extinction Rebellion ble sponset med gratis forsamlingslokale eid av Oslo kommune (+)

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon