NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg ankommer Det hvite hus for å holde et møte med USAs president Joe Biden, 2. juni 2022, Washington DC, USA. Foto: Lenin Nolly/NurPhoto/Shutterstock.
annonse
annonse

Behovet for amerikansk strategisk tilbakeholdenhet i Europa.

USAs strategiske interesse med tanke på maktbalansen på det europeiske kontinentet er ikke truet av en potensiell hegemonisk utfordrer, som søker å dominere hele den europeiske landmassen under én hær og ett flagg.

I løpet av de første årene til Den amerikanske republikken var den amerikanske overordnede strategien i Europa «forsiktig løsrivelse» og «ikke-innblanding» i anliggendene til imperiene til de europeiske stormaktene. Dette forandret seg etter to verdenskriger – med hegemoniske trusler mot sikkerheten til kontinentet fra Keiser- og senere Nazi-Tyskland – som førte til det gradvise fallet til den tradisjonelle historiske «maktbalansereren» i Europa, Det britiske imperiet.

annonse

Etter verdenskrigene, forandret amerikansk strategi i Europa seg til å gjenspeile den historiske britiske storstrategien som «maktbalanserer», som forsikret at Amerika ville gripe inn hvis det oppstod en hegemonisk trussel mot sikkerheten til det europeiske kontinentet. I denne sammenhengen var interessene til USA, omtrent som det britiske imperiet tidligere, å sikre et militært splittet Europa, samt å opprettholde åpne handels- og sjøruter.

Forskjellen i dette tilfellet var at britene ønsket å oppnå dette målet gjennom en delikat «maktbalansering» på kontinentet – med minimal innblanding – for å vippe balansen til sin fordel når det var nødvendig. Samtidig unngikk de kontinuerlig innblanding i europeiske lands innenrikspolitiske anliggendene, samt forpliktelser om å spre rettigheter og verdier.

Mens den amerikanske interessen for å sikre at ingen hegemonisk trussel på det europeiske kontinentet forble intakt, avvek den amerikanske storstrategien, spesielt etter Sovjetunionens sammenbrudd, fra tidligere realistisk strategi. Den forsøkte å institusjonalisere fred på tvers av Europa, samtidig som den fremmet grunnleggende menneskerettigheter i hvert hjørne av kontinentet – eller med ordene til John J. Mearsheimer og Barry Posen, sikre [amerikansk] forrang og spre «liberalt hegemoni».

annonse

Les også: Resett intervjuer «guruen» John J. Mearsheimer: – Nasjonalisme er den viktigste ideologien i verden

Europas ansvar

Dessverre resulterte denne strategien i en degenerering av militærkapasitetene til Europas tradisjonelle sikkerhetsleverandører – vestmaktene – og oppmuntret samtidig til «snylting» (engelsk: freeriding) på amerikanske skatter og militære muskler. Institusjonaliseringen av fred, først gjennom en utvidelse av NATO og deretter gjennom støtte til EU, resulterte også i en ansvarsfraskrivelse der vesteuropeiske stormakter er helt fornøyde med å vifte med EU-flagget, samtidig som de sverger til USAs skattefinansierte sikkerhetssubsidier for sine sikkerhetsbehov.

De østeuropeiske maktene er permanente aktivister med opphøyet retorikk om verdier og menneskerettigheter, samtidig som de lar sin sikkerhetsbyrde i stor grad dekkes av USA. Både vesteuropeiske stater og de østeuropeiske statene opptrer rasjonelt ut fra sine snevre sikkerhetsinteresser, og det er fullt forståelig. Den snevre amerikanske realpolitiske interessen er den eneste som ignoreres i denne sammenhengen.

Flere amerikanske presidenter og politiske beslutningstakere, fra Dwight Eisenhower til John Kennedy til Donald Trump, har forsøkt å kjempe mot europeisk «snylting» og ansvarsfraskrivelse. Ulike forsøk har blitt gjort – enten gjennom implisitte advarsler (som Bob Gates’ siste tale til NATO i 2011) eller eksplisitte trusler (under Trump-administrasjonen) – for å oppmuntre eller tvinge vesteuropeiske makter til å bære en større del av sikkerhetsbyrden og utvide sin sikkerhetsparaply til utsatte steder i Øst-Europa.

NATO og USAs interesser

Ytterligere utvidelse av NATO på nåværende tidspunkt risikerer å doble amerikanske sikkerhetsforpliktelser i Europa. Det, kombinert med ubegrenset økonomisk støtte til Ukraina, eller ytterligere permanente troppetilføyelser til steder i Øst-Europa, reverserer alle de nylige gevinstene som har blitt gjort for å kreve at Europa finansiere flere av sine egne sikkerhetsbehov. I møte med fornyet russisk aggresjon, kan en engangstilførsel av amerikanske ressurser og våpen til Ukraina være forståelig, i likhet med reviderte bilaterale sikkerhetsordninger med Finland og Sverige.

Imidlertid burde denne innsatsen være ledsaget av tilsvarende krav om at rike europeiske stater må bære brorparten av byrden til den langsiktige sikkerhetsarkitekturen i Europa, og ta på seg mesteparten av de fremtidige kostnadene. Dette er spesielt viktig, gitt at en lokal krig i periferien av deres kontinent er av langt større strategisk betydning for europeere enn for USA. Som det medfølgende diagrammet viser, er det ikke forsvarlig for amerikanske skattebetalere at den sikkerhetspolitiske arkitekturen til Europa igjen er subsidiert av USA.

annonse

I stedet er Biden-administrasjonen absolutt fast bestemt på å repetere de strategiske feilene som ble gjort etter Den kalde krigen, ved å støtte at Finland og Sverige går inn i NATO. Forskyvningen av NATOs grenser lenger mot øst og nord – som legger til flere bufferstater – vil bare hindre at rike vesteuropeiske nasjoner tar økt ansvar for sikkerheten i sin egen bakgård. Med den økende trusselen fra en nær-likeverdig rival i Kina, alvorlige økonomiske nedgangstider og truende strategiske avveininger, er det uansvarlig og uklokt for USA å forplikte seg mer til NATO.

Denne teksten er en del av en lengre tekst av Dr. Maitra om Sveriges og Finlands NATO-aspirasjoner. Den har blitt oversatt fra engelsk.

Britisk-indisk realist: Woke-bevegelsens ryggrad er eurosentrisk og hvit (+)

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon