Oslo, Norge, 25. juni 2022. Foto: Javad M. Parsa / NTB
annonse
annonse

Vi kan aldri ta tryggheten tilbake, om vi ikke kan være ærlige med oss selv.

Politiet anbefalte folk å ikke dukke opp på Pride-markeringen på Rådhusplassen i Oslo mandag kveld, av frykt for nok et grufullt angrep. De kunne rett og slett ikke garantere for sikkerheten. De kunne rett og slett ikke garantere at folk ville være trygge mens de brukte sin ytringsfrihet til å markere motstand mot terror og hatefulle holdninger. 

Mange reagerte først med sinne over denne beskjeden fra politiet. Er det ikke politiets plikt, deres samfunnsoppdrag, å beskytte ytringsfriheten fra enhver voldelig trussel? Skal vi virkelig la oss begrense av terror? Skal vi virkelig bøye av for krefter som hater vårt samfunn, og de frihetsverdiene vi tror på?

annonse

Sannheten er kanskje at politiet visste noe de ikke kunne gå ut med, som gjorde at de ikke kunne gjøre annet enn å anbefale at folk ikke dukket opp på Rådhusplassen. Kanskje dreide det seg om en konkret trussel. De har gitt uttrykk for å ikke ha kontroll på elementer i det islamistiske miljøet. Det er mye gradert informasjon som aldri når ut i offentligheten. Det kan ha vært en spesifikk trussel i forbindelse med markeringen.

Likevel strømmet folk til Rådhusplassen. Og heldigvis gikk det bra.

Men faktum er likefullt at Trøndelag politidistrikt er det eneste i Norge som vil tilrettelegge for Pride-arrangementer. Det eneste politidistriktet som vil trosse nasjonale anbefalinger og frykten for vold og terror.

annonse

Vårt møte med virkeligheten
Er det noe den siste tidens hendelser har vist oss, så er det i alle fall at PST har sviktet. I en trusselvurdering fra februar kategoriserte PST det som mulig at ekstreme islamister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge. De mente det var like sannsynlig som usannsynlig at et angrep kunne skje. 16. juni publiserte PST en ny, oppdatert vurdering av terrortrusselen mot Norge. Der nedjusterte de vurderingen fra at det var mulig at det ville skje et angrep, til at det var lite sannsynlig. Ni dager senere ble to mennesker drept og 21 såret i et islamistisk terrorangrep midt i hovedstaden.

Det er vanskelig å ikke kjenne på en viss indignasjon og tristhet i disse dager. Kontrasten er nå stor mellom det selvbildet vi har av oss selv som land, og den realiteten vi lever i. I festtalene heter det at Norge er så trygt, så godt, så stabilt, og så tillitsfullt. Vi bryr oss om hverandre, og vi deler viktige verdier. Mange av oss er oppvokst med at man kunne la inngangsdøren stå ulåst. At man kunne miste lommeboken i Oslo sentrum og få den levert tilbake med alle kontanter og alt.

Dette er kanskje fortsatt ikke et helt galt bilde av Norge. Noen steder ute i distriktene er det nok fortsatt litt sånn. Og det er kanskje heller ikke sånn at det for sent å berge det som er igjen av tryggheten, og gjenreise det tapte. Men i så fall må vi se realiteten i hvitøyet, og slutte å ha oss med vrangforestillinger og berøringsangst.

Her er vi
Vi lever nå i et land der politiet ikke kan love å kunne trygge oss om vi blir forsøkt plaffet ned med maskingevær eller meiet ned med varebil, når vi er ute og bruker vår ytringsfrihet. Vi lever i et land der myndighetene ber oss om å holde oss hjemme, fordi man har fått et ekstremistisk miljø inn i landet her, som ikke er redde for å bruke vold mot de som på ulike måter krenker deres tro, og som ordensmakten rett og slett ikke har oversikt eller kontroll over.

Realiteten er at om du bor i Oslo, så kjente du kanskje noen som var på et av utestedene der en islamist skjøt med maskingevær for noen dager siden. Kanskje var akkurat du en av de som febrilsk ringte rundt til venner og bekjente for å høre om de var trygge. Også har du de andre hendelsene som har gjort seg gjeldende i det siste. Det blir skutt på t-banen. Det knivstikkes på butikken. Politipatruljer angripes av ungdomsgjenger på flere titalls stykker som herjer rundt på Oslos ytre østkant. Det er dit vi er kommet.

Norge var en gang det trygge, lille landet i Europas utkant. Velstående, men avmektig og relativt ubetydelig, med trygg avstand fra stormaktspolitikk, og med en svært tillitsfull, på grensen til naiv, befolkning, med et sterkt fellesskap. Nå lever vi et land der politiet ber oss om å ikke samles på Rådhusplassen i hovedstaden vår, fordi de frykter vold og drap begått av folk i et miljø de ikke greier å ha oversikt over.

Hva skjedde egentlig med vårt lille, trygge land?

Skyteepisode eller massakre? Islamsk terror eller mentalt utilregnelig?

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon