Foto: Pixabay.
annonse

Selv om realismen ikke er uklanderlig, kan den ikke sammenlignes med de amerikanske demokratikorstogene over de siste tretti årene.

Hvorfor hater folk realisme så mye? Det er et spørsmål nylig stilt av Stephen Walt i en kronikk i Foreign Policy. Walt er en fanebærende utenrikspolitisk realist. Hans arbeid rundt allianser og teorien om trusselbalanse har påvirket det teoretiske rammeverket for mye slik forskning, med stor forklaringskraft. Walt hevder at på tidspunktet til realismens triumf – teorien forutså en konflikt i Ukraina – observerer vi et nådeløst angrep på verdenssynet.

«Mye av denne irritasjonen har vært rettet mot min kollega og sporadiske medforfatter John J. Mearsheimer, delvis basert på den bisarre påstanden om at hans syn på Vestens rolle i å bidra til å frembringe Russland-Ukraina-krisen på en eller annen måte gjør ham ‘pro-Putin’, og til dels på noen alvorlige feillesninger av teorien hans om offensive realism», skriver Walt, og legger til at «et annet åpenbart mål er den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger, som nylig kom med kommentarer som oppfordrer til fredssamtaler med Moskva, et territorielt kompromiss i Ukraina, og behovet for å unngå et permanent brudd med Russland. Disse ble ansett som en avslørende begrunnelse for realismens moralske fallitt.»

annonse

Les også: Resett intervjuer «guruen» John J. Mearsheimer: – Nasjonalisme er den viktigste ideologien i verden

Walt konkluderer med at det er flere grunner til at folk misliker realisme. Primært blant dem er idéen om at realisme er pessimistisk. «Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor mange mennesker er motvillige til å omfavne et så pessimistisk syn på den menneskelige tilstanden, spesielt når den ikke ser ut til å komme med noen klar utvei fra det.» For det andre er realisme «likegyldig eller fiendtlig» til etiske hensyn, og et amoralsk analytisk rammeverk hvor makt er de viktigste variabelen. «Det er et korn av sannhet i denne anklagen, i den grad realismens teoretiske rammeverk ikke inkorporerer verdier eller idealer på noen eksplisitt måte», skriver Walt og fortsetter: «for realister er ikke edle mål og gode intensjoner nok, om de resulterende valgene fører til større usikkerhet eller menneskelig lidelse.»

Realister anser ikke noe land som eksepsjonelt, ettersom deres verdensbilde argumenterer med at hvert land, hver stat, vanligvis vil handle på en bestemt måte, i møtet med et visst sett av variabler. Det stryker også folk flest på feil måte, ettersom de fleste folk har en tendens til å tenke i gruppedynamikk, og enhver kritikk av sitt eget lands oppførsel eller dissens og ikke-konformitet til den «aktuelle saken» eller konvensjonell visdom, anses som upatriotisk.

annonse

Til slutt skriver Walt at realismen har fått de store spørsmålene riktig, og at den naturligvis har fått store ideologiske motstandere på veien dit. Walt skriver: «realisme har en tendens til å være upopulær fordi dens tilhengere har en irriterende tendens til å ha rett … realister hadde rett med tanke på NATO-utvidelse, dobbel inneslutning (containment) i Persiabukta, krigen i Irak, Ukrainas skjebnesvangre beslutning om å gi opp sitt atomvåpenarsenal, implikasjonene av Kinas fremvekst og galskapen ved nasjonsbygging i Afghanistan, for bare å nevne noen få eksempler.»

Les også: Den sterkestes rett – tilbake til normalen

Det er mye fornuftig i disse argumentene. Realisme, et rammeverk som favoriserer makt og nasjonal interesse, er per definisjon en «reaksjonær» teori, som hører mer hjemme innenfor politisk konservatisme og hierarki. Den er fundamentalt imot massedemokrati og den påfølgende flyktigheten i offentlighetens lidenskaper. Og selv om den er strengt for nasjonal interesse, favoriserer den også kompromisser og en maktbalanse basert på relative gevinster. Videre, som en reaksjonær teori, har den et syklisk syn på historien, i motsetning til en jevn fremgang.

Derfor er realisme den strake motsetningen til ethvert verdensbilde som sverger til egalitarisme eller fremskritt, enten det er liberalisme, sosialisme, feminisme eller marxisme, som alle er teorier som stammer fra opplysningstiden, med en innebygd egalitarisme. På sin side er alle progressive teorier, fra liberalisme til marxisme, normativt i mot enhver politisk reaksjon. Motstanden mot realisme (og realister) innen akademia er derfor kvalitativt lik all den progressive fanatismen knyttet til statuevelting, hierarki og kansellering av klassikere, samt en dyp aversjon mot alt vagt reaksjonært fra arv, til autoritet, til nasjonale grenser, Det er en motstand som ikke bare er akademisk eller teoretisk, men ideologisk. For å bruke Peter Hitchens’ berømte ord, et raseri fra «små skikkelser som smyger seg gjennom store hule haller bygget for mye større menn».

Realisme er selvfølgelig amoralsk, men ikke grusom eller uetisk. Faktisk stammer instinktet for kompromiss og maktbalanse fra en høyere etisk vurdering. Som Hans Morgenthau (en av realismens meste kjente teoretikere) skrev:

«Realismen fremhever at universelle moralske prinsipper ikke kan anvendes for handlinger til stater i deres abstrakte universelle formulering, men at de må filtreres gjennom de konkrete omstendighetene i tid og sted. Individet kan si for seg selv: «Fiat justitia, pereat mundus (La rettferdighet skje, selv om verden går under)», men staten har ingen rett til å si det i navnet til dem som er under dens omsorg. Både individ og stat må bedømme politisk handling etter universelle moralske prinsipper, som frihet. Men mens individet har en moralsk rett til å ofre seg selv for å forsvare et slikt moralsk prinsipp, har staten ingen rett til å la sin moralske misnøye knyttet til frihetsovertredelse komme i veien for vellykket politisk handling, selv inspirert av det moralske prinsippet om nasjonal overlevelse. Det kan ikke være noen politisk moral uten forsiktighet; det vil si uten hensyn til de politiske konsekvensene av en tilsynelatende moralsk handling.»

Selv om realismen ikke er uklanderlig, kan ikke realismen sammenlignes med de amerikanske demokratikorstogene over de siste tretti årene.

Les også: Ungarsk medieskolesjef og realist: – Budapest sikter mot realpolitikk (+)

annonse

Men for å gå tilbake til det opprinnelige spørsmålet, må man legge til at selve utformingen av spørsmålet er mangelfull. Folket hater ikke realisme. Faktisk er opinionen vanligvis grunnleggende reaksjonær, hvis den kanaliseres riktig. Flertallet ønsker å ha landegrenser og motsetter seg utenlandske militære eventyr. Hva kan være mer reaksjonært enn det i vår tid?

Den offentlige opinionen kan være flyktig og appeller til følelser på kort sikt. Men generelt sett forstår publikum hva som er i deres interesser hvis det kommuniseres tydelig til dem. Tenk på det nylige fallet i støtten til en ikke-fly-sone (NFZ) over Ukraina, i det øyeblikket det ble forklart hva en NFZ faktisk ville innebære. Hatet mot realisme (og enhver politisk reaksjon) er de progressive elitenes lidelse, hjulpet frem av et ideologisk akademia.

Det realister noen ganger nekter å akseptere, er at de har et strukturelt handikap. Dette er ikke tiden for Metternich, og det er heller ikke tiden for Yalta, eller til og med Kissingers hemmelige besøk i Kina. Realisme er ikke et verdensbilde som kan lykkes automatisk i en tidsalder med sosiale medier, frivillige organisasjoner, hyperdemokrati og et aktivistisk akademia samt internasjonalistiske nyhetsmedier.

For å lykkes i dette scenariet, må realismen og realistene bruke det iboende reaksjonære instinktet til offentligheten til sin fordel, og kommunisere på måter som til tider kan stride mot valganstendighet, og høres ut som en uhyggelig New York-magnat. Hvorvidt dette er et kompromiss som akademiske realister er villige til å gjøre – for å gjenvinne en hånd i utformingen av politikk – er et sentralt spørsmål.

Denne kronikken har blitt oversatt fra engelsk og ble først publisert i The National Interest.

Fremover vil relasjoner mellom verdens stater defineres av politisk realisme – uavhengig av hva norske politikere ønsker

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse