F.v. Vebjørn Pedersen, Iris April Andresen, Frode Engedal, Tommy Johansson og Ina Bache-Wiig i Johanssons atelier på Grini Mølle i Bærum, der de planlegger anti-woke utstillingen «Not today, Satan!», som skal holdes i Bærum Kunsthall fra 14. oktober til 6. november 2022. Foto: Erik Lancelot / Resett
annonse
annonse

De ble utstøtt fra kunstmiljøet etter at de tok standpunkt mot woke-ideologi. Nå blir det utstilling.

Resett møtte kunstnerne Vebjørn Pedersen, Iris April Andresen, Ina Bache-Wiig, Frode Engedal og Tommy Johansson i sistnevntes atelier på Grini Mølle i Bærum for å snakke om deres kommende utstilling Not today, Satan!.

Tittelen refererer til Det nye testamente og Kristus som motstår Satan, men er også et amerikansk slanguttrykk som på Internett typisk brukes til å signalisere at man ikke gir etter for sosialt press om å gjøre noe moralsk tvilsomt.

annonse

Sentralt i utstillingen står individualitet og personlig ansvar i møte med gruppetenkning og mobbmentalitet.

– Det er en selv som må ta stilling og si Not today, Satan!, mener Pedersen (27).

– Vi har alle forskjellige kunstneriske uttrykk, medier og inspirasjoner. Noen av oss jobber mer figurativt, andre med abstraksjon. Men stikkord for utstillingsprosjektet er kristendom, ikonografi, sex og kjønn i tillegg til kollektivisme og mobbmentalitet. Til felles har vi en temmelig lite woke tilnærming til disse temaene og kunsten som sådan, sier Johansson (47), som kuraterer utstillingen samtidig som han deltar med egne verk.

annonse

 

 

Kristus og mobben

Vebjørn Pedersen – Veronika (detalj, fotografert under arbeid), 2021. Studie etter Mattia Preti (1613-1699). Olje på lerret. Foto: Vebjørn Pedersen

Mange av Pedersens malerier har Kristus som motiv, mens Bache-Wiig (33) dykker ned i de mørke kreftene som har funnets i mennesket til alle tider og tematiserer utpekning av syndebukker, mobbmentalitet og menneskeofring, som avbildes i flere av hennes verk. Hennes motiver og tema «snakker sammen» med Pedersens, for Kristus ble korsfestet – ofret – av en mobb som syndebukk, mener de.

Ina Bache-Wiig – Gossip Girls I, 2021. Straffemaske/«skammaske» fra senmiddelalderen. «Sladrekoner» ble «shamet» til å stå på torget med en slik maske som straff for å ha snakket for mye om det de hadde sett eller hørt – derfor maskens fremtredende munn, øyne og ører. Olje og akryl på lerret. Foto: Ina Bache-Wiig

– Ina påpeker at woke bare er vår moderne versjon av mobbmentalitet. Den tar mange former, og woke er den nyeste, sier Johansson til Resett.

– Det er de samme mekanismene som har vært i drift siden Kristus’ tid og før det, fortsetter Pedersen.

Kunstnerne forklarer at de er inspirert av tenkningen til René Girard, som postulerte at mennesker helt siden forhistorisk tid har hatt en tendens til å finne syndebukker de kan legge skyld på, som bokstavelig talt ofres.

Ina Bache-Wiig – Another Kingdom, 2021. Basert på aztekiske ofringsmotiver fra Codex Laud fra 1500-tallet. Tresnitt og olje på lerret. Foto: Ina Bache-Wiig

Vår kultur er ifølge Girard tuftet på menneskeofring, som sannsynligvis har vært praktisert i nær sagt alle primitive samfunn og vært en mekanisme gjennom hvilken interne spenninger i samfunnet får en utløsning ved at man peker ut enkeltpersoner som skyldige.

Vebjørn Pedersen – O ye of little faith, 2021. Studie etter Caravaggio (1571-1610). Olje på kryssfinér. Foto: Vebjørn Pedersen

– Kristus er det siste menneskeofferet, og det er første gang i historien at offerets uskyld kommer frem. Slik viser Gud oss hva vi gjør. For før Kristus var offeret alltid skyldig. I greske tragedier hadde helten som blir ofret alltid et lyte, en karakterbrist eller lignende som var årsaken til at han måtte dø. Eller det er problemer et sted, og så kommer en utenforstående som man kan peke på som årsaken til problemene. Men da Kristus ble ofret, ble det tydeliggjort at han var uskyldig, og at mobben som ofret ham var skyldige, forklarer de.

annonse

– Kristus var den første rene syndebukken, sier Johansson.

Slik han ser det, er katolikken Girards tolkning av Kristus at Guds budskap til menneskene ved å la seg korsfeste, var å «hjelpe oss å se oss selv»: at vi er sosiale vesener som ofrer andre for å opprettholde harmoni i samfunnet.

– Det er alltid flokken som gjør det. Denne volden er alltid gruppevold. Det er mennesker som går sammen om å peke ut én som de skal utstøte og ta, i et slags kollektivt selvbedrag om at alt vil ordne seg på den måten. Som Kristus selv sier: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Og det gir mening, for de vet faktisk ikke hva de gjør! De er inne i en blodrus, flokkens eget rasjonale, og da er de allerede enige om at de selv ikke skal individualiseres, de har bare sjaltet ut den delen de vil kvitte seg med.

Forståelsen av mennesket

Bache-Wiig synes det er interessant hvordan idéen om hva mennesket er, har utviklet seg over tid.

– Før hadde vi sjel, og Gud var absolutt. Så kom Darwin og Marx, og Freud med psykoanalysen. Da fikk vi psyke med underbevissthet, begjær og driftsliv i stedet. Nå vet jeg ikke helt om vi har psyke lenger, vi er bare sosiale. Fra å se på oss selv som sjelelige, har vi nå bare blitt flokkdyr; mimetiske kropper som gjør ting fordi andre gjør det, sier hun med referanse til Girards begrep mimetisk begjær, som omhandler hvordan det ligger i menneskets sosiale natur å imitere andre.

Saken fortsetter.

Ina Bache-Wiig – Mimetic Supremacy, 2019. Middelalderske skammasker formet som en hashtag, vår tids gapestokk. Maleri, olje og akryl på lerret. Foto: Istvan Virag
annonse

 

 

Ways of (not) seeing

Kunstner Tommy Johansson i sitt atelier. Foto: Erik Lancelot / Resett

Gruppetenkning ser de mye av i kunstmiljøet, fremholder de, og Johansson vil lage kunst og satire av det på utstillingen i oktober. Blant annet jobber han med et politisk kunstprosjekt han kaller Ways of (not) seeing, der han med dokumentaristiske grep tar for seg det han mener er politisk overstyring og blindsoner i det organiserte kunstfeltet.

– Kulturministeren og en del andre ivrige tilhengere av woke og venstreradikal identitetspolitikk må nok regne med å få gjennomgå, sier Johansson og ler.

– Vi vil vise hvordan kunstfeltet har blitt, sier Iris April Andresen (25).

Det innebærer blant annet å belyse hvordan de som ikke vil gå i takt med de andre hundses, og hvordan kunstmiljøet lar det skje.

– Det er så mye konformisme. Selv om ikke alle nødvendigvis er enige i woke, spiller de jo med. Man knerter kolleger på kammerset, de får ikke noe stipend, de kommer ikke inn på master, de skal ikke få stille ut, det er en luking hele veien av folk som ikke føyer seg, sier Johansson.

Billedkunstner Iris April Andresen. Foto: Erik Lancelot / Resett

Andresen forteller hvordan hun ble frosset ut fra studentmiljøet på Kunsthøyskolen etter at hun underskrev på et opprop mot wokeifisering av akademiet: medstudenter sluttet å hilse, hun kunne få stygge blikk tilbake hvis hun sa hei eller satte seg ned ved siden av andre i kantinen, en tidligere medstudent gikk opp til henne på gaten og sa «fuck you, bitch!», og en kollega på arbeidsplassen hennes fikk en tekstmelding fra noen som ville «informere» om at Andresen var «nazi», rasist, homofob og transfob.

Les også: Antirasister ved Kunsthøgskolen henger ut medelev: – Det her er ganske ille

– Alle anklagene som haglet mot oss, førte til at medstudenter, venner, bekjente og kunstmiljøet generelt tok avstand til meg og de andre «fem KHiO-studentene». Jeg mistet flere venner, sier hun.

Det hele toppet seg i fjor da hun, Pedersen og to andre studenter som var med på oppropet måtte åpne utstilling med politibeskyttelse.

– Dette foregikk altså rett etter at Begard Reza gikk ut mot Ytringsfrihetskommisjonen og kunstnere hadde brukt forsommeren til å klage over hets og manglende trygghet. Men så ble det brått stille, gitt. En av de verste aktivistene og brunbeiserne som har jobbet for å kansellere utstillingen vår, hadde etterpå samtale om inkludering på Munchmuseet, konstaterer Johansson. 

Absolutter

En vesentlig del av utstillingens budskap er at absolutter som godt og ondt, riktig og galt, sannhet og løgn finnes. Ved å avbilde Kristus så mye som Pedersen gjør, stiller han det gode opp mot det onde, meddeler de.

– Kristus er modellen, det perfekte menneske, det mennesket burde være. Jeg vil ta tak i det symbolet. Det handler om å si nei til ondskapen, gjøre det rette, være et godt menneske, sier Pedersen.

Johansson fortsetter:

Ina Bache-Wiig -Witches Presenting Wax Dolls to the Devil (1720), 2021. Håndtrykket lino-trykk på papir. Foto: Ina Bache-Wiig

– Vebjørn og Ina er begge veldig opptatt av å vise. Konfrontere oss med noe ved å vise det. Som kurator ser jeg at Vebjørn og Ina på mange måter viser det samme, men fra ulike vinkler. Ina viser hva mennesker gjør mot hverandre, og det viser Kristus også. Vebjørn snur seg mot Kristus-figuren, Ina snur seg mot flokken som står og gauler og rotter seg sammen. Heksene på sabbaten. Galskapen. Det sosiale rottereiret.

Det absolutte skillet mellom sant og usant berøres også i Not today, Satan!. Johansson lager malerier med statistikk over kvinners dalende lykke etter feminismen og det eksploderende antall mennesker som ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn de siste årene.

– Det tyder på at det er et kraftig element av sosial smitte her, som woke-folka ikke vil se. Og feministene vil ikke se at kvinner har blitt mindre lykkelige etter hvert som feminismen har blitt mer og mer dominerende, sier Johansson og legger til:

– Plansjene er rettet direkte mot å bryte ned mange av mytepålene som venstresidens narrativ bygger på.

Abstrakt og figurativt

Utstillingen vil inneholde et ganske stort register av uttrykk, medier og sjangre, opplyser kunstnerne. De synes det er spennende å prøve ut hverandres verk i ulike kombinasjoner på veggen.

Saken fortsetter.

Frode Engedal (til høyre) og Tommy Johansson (midten) tester hvordan noen av bildene fungerer ved siden av hverandre, mens Iris April Andresen (til venstre) ser på og kommenterer, i Johanssons atelier på Grini Mølle i Bærum. Foto: Erik Lancelot / Resett

Andresen jobber primært med abstraksjoner og fokuserer på fargevirkning, lys og materialer. Arbeidene har noen fellestrekk med Frode Engedals, som også jobber abstrakt og fargeorientert. Begge deler en interesse for mønstre og optiske virkninger. 

– I all hovedsak dreier min kunst seg om veien fra den analoge verden til den digitale vi lever i idag, sier Engedal (42).

Han er særlig opptatt av hvordan den teknologiske revolusjonen har påvirket mennesket og samfunnet.

– Jeg pendler derfor mellom komplementære knagger som analogt og digitalt, mekanisk-elektrisk, naturlig-kunstig, fysisk-optisk, åpent-lukket og så videre, fortsetter han.

Saken fortsetter.

Frode Engedal – Kinetic State, 2020. Vinylmaling på papir. Foto: Frode Engedal

Mens Engedals og Andresens verk er abstrakte, er Bache-Wiigs og Pedersens kunst mer figurativ og klassisk. I Johanssons malerier møtes abstraksjon og figurasjon i ulike krysninger.

– Selv om mange av verkene som skal med er innholdstunge, er vi minst like opptatt av at det skal være spennende visuelt, sier Bache-Wiig.

– Og det henger sammen! skyter Engedal inn.

Johansson utdyper ved å sammenligne med rimlikhet i diktning:

– Man kan skape mening bare ved å putte sammen ord som rimer. Plutselig har man skapt en estetisk sammenheng der ordene får en relasjon, men de er bare bundet sammen på et overflatenivå gjennom rytme og likhet.

På lignende måte forsøker kunstnerne å skape overflatelikhet mellom hverandres verk ved eksempelvis å se på mønstre, farger eller motiver som kan «klikke», forklarer de.

Saken fortsetter.

Iris April Andresen – Fra utstillingen «Pictures came with touch» på galleriet Hos Arne. Foto: Iris April Andresen

– En fargeflate kan varme opp et uttrykk, kjøle det ned eller intensivere det, men også skape et pluss i lesningen eller forsterke det på en eller annen måte, sier Johansson.

– Da kan man også innholdsmessig skape noen nye dialoger som forsterkes, fortsetter Engedal, og Johansson presiserer:

– Overflate- og innholdsplanene har vekslende forbindelseslinjer, de går litt ut og inn av hverandre. Vi har både visuelle og tematiske berøringspunkter. Noen ganger henger de sammen med hverandre, andre ganger ikke.

Saken fortsetter.

Fra høyre: Iris April Andresen, Vebjørn Pedersen og Tommy Johansson forbereder utstillingen «Not today, Satan!» i Johanssons atelier på Grini Mølle i Bærum. Foto: Erik Lancelot / Resett

Variasjonen i uttrykk kommer også av at kunstnerne er opptatt av å følge sine egne veier, forklarer Pedersen.

Vebjørn Pedersen med et maleri av Frode Engedal i bakgrunnen. Foto: Erik Lancelot / Resett

I kunstinstitusjonene har folk rundt deg sterke meninger om hva man skal gjøre og bruke tiden på. På Kunsthøyskolen har det i flere år nå vært veldig woke med kjempefokus på identitetspolitikk. Altfor mye blir sett gjennom den linsa. Og vi er ikke interessert i å jobbe på den måten. Det er noe med det å bare si «føkk det her, jeg vil gjøre noe helt annet», og ta i noe annet som ser helt annerledes ut. Og det gjør vi alle på hver vår måte, avslutter han.

Fordi Not today, Satan! er under planlegging, vil ikke nødvendigvis alle verkene som vises i denne artikkelen bli en del av utstillingen.

Tommy Johansson er også kulturredaktør i Resett. I denne artikkelen er han intervjuet i egenskap av å være kurator for utstillingen og en av kunstnerne som skal stille ut.

Artikkelen ble påbegynt før Johansson ble ansatt som kulturredaktør.

Norge fyller 1150 år (+)

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon