Den britiske statsministeren Boris Johnson, 1. august 2022. Foto: REUTERS/Johanna Geron
annonse
annonse

Boris Johnson glemte at hovedjobben hans var god styring av Storbritannia.

Det ville vært vanskelig i vår tidsalder, men en virkelig nøytral og løsrevet biografi om Alexander Boris de Pfeffel Johnson – en av de mest instinktive politikerne i vår tid, som ble ødelagt ved å gå mot sitt instinkt – ville vært enestående å lese. Hans naturlige og sanne jeg var den vellykkede liberale borgermesteren i London; mannen som kan resitere Iliaden på gresk og er mer komfortabel når han snakker om anaforene og trikolonene med Churchilliansk retorikk; eller skriver om hvorfor det imperiale Roma var en bedre og mer kosmopolitisk politisk enhet enn både de hellenistiske grekerne og EU. Etter det, en populist og hard brexit tilhenger, en erke-suverenitetsforkjempende nasjonalkonservativ, som var en lånt personlighet og følgelig en sofokleisk tragedie.

Det er opplysende at Johnsons siste tweet før han gikk av som statsminister, som lenge hang på Twitter-feeden hans som en albatross, handlet om å love mer hjelp til Ukraina. Og det burde gi en idé om hva som gikk galt. Hvis idéen hans om «populisme» var å bruke ubegrensede penger under en tid med høy inflasjon og coronaviruset på den irrelevante periferien til et kontinent som landsmennene hans stemte for ikke å bry seg om, i stedet for å fikse boligmangel i England, eller gå etter den administrative staten og et «woke» embetsverket, eller fikse en ødelagt offentlig infrastruktur, eller immigrasjons- og politireformer, så var hans strategiske skarpsindighet uten tvil like sterk som hans nylige forvirrende grublerier om historien. Han glemte at hovedjobben hans var god styring av Storbritannia.

annonse

Og dette er hans tragedie. I en tidligere (og bedre) æra ville han ha vært en høyttalende foreleser i klassikerne som underviste et regiment av imperiale byråkrater ved et større universitet, eller en imperial koloniguvernør som fremmet en hel haug med sosialliberal politikk, som å forby enkebrenning, rituelle ofringer eller religiøse beskatning i koloniale avsidesliggende strøk. Johnson trodde kanskje at han fortsatt lever i den samme epoken, en Kipling-resiterende drømmer i en mer prosaisk og forminsket verden. Men han hadde de riktige instinktene og fikk en en-gang-i-århundret-mulighet til å omforme politikken. Et flertall på nitti seter i et parlamentarisk system gjør en mann praktisk talt uovervinnelig. Det er nesten sammenlignbart med diktatoriske makter.

Les også: Det er uansvarlig og uklokt av USA å forplikte seg mer til NATO

Men han kastet bort alt sammen. Dydene til Boris – uansett hvor begrensede de er – hans vittighet; hans ambisjon; hans sjarm; hans naturlige retoriske ferdigheter; hans evne til å appellere til (de normale) massene; hans politiske instinkter; hans overordnede visjon om et Storbritannia som en uavhengig balanserende mellomstor makt; om sosial og økonomisk fremgang; om et Singapore ved Themsen, sammensveiset med hans nøkkelforståelse om at ingenting annet enn jobber og velstand i majoriteten av Nord- og Midt-England ville sikre enhver anstendig fremtid for unionen, feilet totalt med å overkomme sine laster – hans konsekvente lettsindighet, uoppriktighet, inkompetanse, manglende gjennomføringsevne, vrangforestillinger og karaktersvakhet.

annonse

Vår (engelske) romerske historiker enten feilet med å virkelig lære av romersk historie eller glemte at det er farlig å friste skjebnen for mye. Flertallet til Det konservative partiet, Storbritannia og Boris sank, som ordtaket går, «fnisende ned i havet». Det er sannsynligvis en upopulær mening på begge sider av det politiske spekteret, men man bør synes synd på Boris. Hans politiske utvikling kan nesten overtale en til å tro på forbannelser fra noen eldre Olympiere (greske guder). Mannen hadde stort et politisk talent og instinkt, lett vittighet, og en enorm mulighet som ble gitt til ham. Han mistet sistnevnte, ved å ignorere førstnevnte.

Han kunne ha fokusert på ubegrenset handel og tiltrukket investeringer fra de rike commonwealth-statene. Han kunne ha fokusert på å slanke den administrative staten og desimere det forankrede «woke» embetsverket, ved å fjerne de europeiske menneskerettighetslovene og likestillingsloven. Han kunne ha åpnet de samme embetsverk- og politijobbene for massen av utdannede, men skapkonservative patrioter fra hele Midt-England, og dermed forbedret både den lokale økonomien og det konservative partiets fremtidsutsikter. Han kunne ha løst problemet med Skottland og Nord-Irland permanent ved å flytte flyktningene fra Hong Kong, i tillegg til å reversere «devolusjonen» og ta økonomiske og budsjettmessige makter tilbake til Westminster.

Han kunne ha vært tøff mot alvorlige forbrytelser ved å reformere det ødelagte britiske politisystemet. Han kunne ha fundamentalt reformert innvandringen. I stedet for å invitere hundrevis av middelmådige samfunnsvitere fra EU og blåse opp universitetssektoren, kunne han ha gjort universitetsfinansiering betinget på ytringsfrihet, samt å invitere faktiske genuine forskere og vitenskapsmenn fra hele verden til å flytte til Storbritannia og ta landet i retningen mot en sterk teknologisk og økonomisk makt. Viktor Orban gjorde noe av det ovennevnte i Ungarn. Ron DeSantis og Glenn Youngkin viser hvordan det kompetent kan gjøres i Florida og Virginia.

Boris ignorerte det hele. Så bortkastet.

Dette innlegget ble først publisert i The National Interest. Det har blitt oversatt fra engelsk.

Hatet mot politisk realisme er en elitelidelse

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon