Federal Reserve-sjef Jerome Powell sendte sjokkbølger i finansmarkedene med sin tale under sentralbankenes årlige symposium i Jackson Hole. Her på et bilde fra 2018. Foto: Susan Walsh / AP / NTB
annonse

Aktivistisk pengepolitikk skaper mer skade enn gagn. Sentralbankene er blitt for mektige og bør vingeklippes.

Den amerikanske sentralbanksjefen, Jerome Powell, sendte atter en gang sjokkbølger i finansmarkedene med sin tale forrige fredag, under verdens sentralbankers årlige “symposium” i Jackson Hole, Wyoming. 

Powell benyttet anledningen til å understreke at Federal Reserves «overordnede fokus» forblir å bringe prisstigningen ned mot inflasjonsmålet på to prosent og til å avkrefte alle forventninger om at Fed er ferdig med å heve renten med det første.

annonse

I forkant av konferansen hadde det bygget seg opp en forventning om at Fed allerede hadde begynt å tenke på en «pivot» i pengepolitikken; at det kun gjenstod et par rentehevinger i år før Fed ville vende kurs og senke styringsrenten allerede fra nyåret, ettersom hensynet til høy inflasjon må veies opp mot vaklende økonomisk vekst. 

Men den gang ei. Powells tale styrket forventningen om en tredje strake renteøkning på trekvart prosentpoeng på neste Fed-møte i september, og ytterligere økning på minimum et halvt prosentpoeng innen utgangen av året. Markedet priser nå inn at styringsrenten vil være rundt 3,7 prosent ved nyttår, opp fra dagens intervall på 2,25 – 2,50 prosent – og nesten et halvt prosentpoeng høyere enn markedets forventning var i slutten av juli. Aksjemarkedet sank som en sten. 

Som sådan lyktes Powell å overbevise markedet om at Fed fortsatt vil føre en stram pengepolitikk inntil jobben med å kveste inflasjonen er gjort. 

annonse

Men til hvilken pris?

Stagflasjon

Teknisk sett er den amerikanske økonomien i resesjon, etter to strake kvartaler med negativ vekst i bruttonasjonalprodukt. 

Arbeidsmarkedet ser sterkt ut på overflaten, i den forstand at folk har jobb. Ledigheten er nominelt lav, på 3,5 prosent, og jobbveksten sterk. Men for folk stadig høyere opp i middelklassen holder ikke lønningene tritt med inflasjonen som løper løpsk på 8,5 prosent

Følgelig har amerikanernes sparerate sunket til sitt laveste siden finanskrisen, samtidig som veksten i forbrukskreditt tiltar — opp 10,5 prosent på årsbasis i juni. 

annonse

Powell vedkjente selv i talen at kampen for å bukt med inflasjonen vil «bring some pain» til husholdninger så vel som næringsliv. Smerten er her allerede. At den økonomiske veksten svekkes, er det ingen tvil om. Den amerikanske middelklassen skvises fra alle kanter. At Fed vil lykkes å få kontroll på prisveksten er derimot mer tvilsomt. Stagflasjonsspøkelset som hjemsøkte sentralbankene på 70-tallet kan ha kommet tilbake. 

Feilslått eksperiment

Dagens situasjon viser hvor dårlig eksperimentet med moderne pengepolitikk til syvende og sist har fungert. Det er ikke lenger til å stikke under stol at aktivistiske sentralbanker, med komiteer av økonomiske vismenn, skaper mer skade enn gagn. 

Frem til finanskrisen påstod sentralbankene, i fullt alvor, at de hadde løst problemet med den økonomiske syklusen og oppnådd en permanent harmonisk tilstand — «the great moderation» — med lav inflasjon og stabil økonomisk vekst. 

Da finanskrisen gjorde denne teorien til skamme, svarte sentralbankene med et storstilt pengepolitisk eksperiment, der god gammeldags pengetrykking ble presentert/kamuflert til verden under det kliniske, kvasivitenskapelige begrepet: kvantitative lettelser. Det berget bankvesenet som hadde skapt krisen, men bidrog også sterkt til økende ulikheter mellom rike som dro nytte av oppblåste formuesverdier og fattige som sakket enda mer akterut. 

Denne pengepolitiske kriseresponsen ble aldri fullt reversert før pandemien traff. Sentralbankene svarte med å doble pengemengden enda en gang, hvilket lot opprettholde en illusjon av velstand i en nedstengt økonomi. 

Inflasjon skapt av sentralbankene

Galopperende inflasjon har nå gitt en hard realitetsorientering, for sentralbanksjefer så vel som lekfolk. 

Frem til slutten av fjoråret insisterte sentralbanktopper på begge sider av Atlanteren at den høye prisstigningen i vestlige økonomier var et forbigående fenomen. Siden den gang har inflasjonen bare økt og økt.

annonse

Mens sentralbankene la skylden på flaskehalser i globale forsyningskjeder i kjølvannet av pandemien, er det nå helt klart at de undervurderte sin egen rolle i å skape inflasjonsmonsteret som herjer i vestlige økonomier. De trodde at de kunne trykke grenseløst med penger uten at det ville få noen konsekvens. Men som Milton Friedman sa: «There ain’t no such thing as a free lunch». 

Likevel er sentralbankene skamløse nok til å nå forvente folkets tillit til å løse det samme problemet som de selv har skapt, og som de først nylig har erkjent at eksisterer.  

Du må ofre for våre feil

Styremedlem Isabel Schnabel i Den europeiske sentralbanken (ECB) sier nå at det kreves ofring for å temme inflasjonen

— Central banks are likely to face a higher sacrifice ratio compared with the 1980s, even if prices were to respond more strongly to changes in domestic economic conditions, as the globalisation of inflation makes it more difficult for central banks to control price pressures,” 

Det er den samme Schnabel som sa at inflasjonen ville kulminere i november i fjor. Intellektuell ydmykhet er ingensteds å spore i moderne sentralbanker. Men Schnabel slipper å holdes til ansvar. Hun får jetsette til Jackson Hole med sentralbankeliten på fellesskapets regning. Det er vanlige europeere som får ofre for hennes feilslåtte spådommer og skadelige pengepolitikk. 

Sovjetisk styresett 

Det sies at generaler alltid kjemper den forrige krigen. Moderne sentralbanker er verre. I sine forsøk på å håndtere kriser, sår de frøene for den neste ved å overkorrigere for den ene policy-tabben etter den andre. 

Den høye inflasjonen som råder i dag er skapt av sentralbankene selv, av Federal Reserve, ECB og mindre sentralbanker som følger i deres fotspor. Derfor står de nå like strippet for troverdighet som trollmannen fra Oz. De fortjener ikke lenger folkets tillit. Likevel forblir sentralbankene politisk uansvarlige.

Det er en helt absurd situasjon at sentralbankene skal spille en så stor rolle i økonomien. Der finansmarkedene opplever ville svingninger for hver minste lille endring i ordlyden i sentralbanktoppenes taler. Det er ikke sunt at markedsaktørenes investeringsbeslutninger i så stor grad skal påvirkes av fremtidsspådommene til komiteer av presumptivt vise menn som tar feil gang på gang. Det fører til misallokering av kapital, bobler og økonomisk stagnasjon. 

Vesten brukte å gjøre narr av sentralplanleggerne i Gosplan som trodde de kunne finstyre Sovjetunionens økonomi. Vitsen er nå på oss. Gosplan er forlengst nedlagt, men filosofien lever i beste velgående videre i vestlige sentralbanker. 

Dog som for Gosplan, taler ikke de økonomiske resultatene av aktivistisk pengepolitikk lenger for en videreføring av samme styresett. Sentralbankene har blitt for mektige og bør vingeklippes.

ECB mister kontroll over inflasjonsnarrativet 

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse