Fra Nat Con Miami 2022. Foto: Resett.
annonse
annonse

11. til 13. september 2022 ble den tredje nasjonalkonservative konferansen (National Conservative Conference) i USA holdt i Miami, Florida.

Dette er den femte konferansen organisatorene har holdt, to av de har vært holdt i Europa, i Roma og Brussels. NatCon I var i Washington, D.C., NatCon II i Orlando, så to av de tre amerikanske konferansene har vært holdt i Florida. Det var også noen konferanser holdt før NatCon het NatCon, i London og Glen Cove, New York. NatCon har støtte fra Israel og Ungarn. I tillegg er det konservative krefter i USA, England og EU som understøtter bevegelsen.

NatCon er hjertebarnet til den israelske jøden Yoram Hazoni, og resten av «The Edmund Burke Foundation» (EBF). Hazonis uttalte mål er å skape en samlende basis for konservative krefter i Vesten, for å skape et solid grunnlag for politisk arbeid, et sett med delte mål og verdier, og ikke bare en negativt definert «anti-woke» allianse. Dette innebærer også en håndsutrekkelse til den vagt definerte gruppen som ofte kalles «dissenter-høyre» (The Dissident Right), som var reflektert i noen av gjestene og panelistene, som inkluderte bl.a. den romanske Alex Kaschuta, og Paul Gottfried, redaktøren til Chronicles Magazine og nær venn av den avdøde Sam Francis. Dette har vært en lang prosess, men har kulminert i en liste prinsipper utarbeidet av Hazony, sammen med Will Chamberlain, Rod Dreher, John O’Sullivan, R.R. Reno, og flere andre knyttet til EBF.

annonse

Les også: Nasjonalkonservativ eksklusjon eller maktpolitisk henrettelse?

NatCon III representerer denne langsomt voksende bevegelsen i sin nyeste form. Jeg har vært så heldig at jeg, sammen med to andre, fikk representere Norge og Foreningen for Alle Konservative Studenter (FAKS) ved denne konferansen. Her traff jeg mange spennende mennesker, hørte på taler og samtaler, nøt gode middager og god drikke. Det var intenst, lærerikt, og spennende, og også veldig slitsomt, da vi måtte klare oss på lite søvn.

Vi hadde en hel dag i Miami før konferansen, og den første kvelden møtte vi et par av deltakerne i hotellbaren. Men det var den 11. september at konferansen åpnet. Første taler var Peter Thiel, tidligere medlem av Facebooks styrende råd og tech-milliardær. Dette var også blant de mest interessante, og mest pessimistiske, talene på konferansen. Han sammenlignet Californias tech-økonomi med oljeøkonomien i stater som Qatar og Saudi-Arabia, gjennom begrepet som ofte kalles ressursforbannelsen (resource curse). Han kalte det «Tech-forbannelsen» (Tech-curse), hvor en veldig spesiell industri får en «lock in» på all verdiskapning i samfunnet, som på sikt undergraver samfunnets evne til å fungere økonomisk. Dette er også, ifølge Thiel, i ferd med å skje i USA som helhet.

annonse

Konferansen bredte seg nå ut i en serie med hoved-eventer (stort sett taler) og «breakout»-sesjoner, organisert som panelsamtaler. Man måtte prioritere hva man ønsket å delta i. Paneldebattene hadde alle fire deltakere pluss en moderator, noe som etter mitt syn var for mange. I samtale fikk hver deltaker lite taletid. Men de hadde introduksjonstaler på omtrent en halv time hver, og disse var ofte interessante. Hovedtalerne var veldig blandet, men de svakeste var ofte holdt av politikere, som gjerne gikk rett inn i kampanjemodus. Det eneste unntaket var guvernør Ron DeSantis, som holdt en genuint morsom og engasjerende tale til middagen første kveld.

Første dagen, 11. september, var jeg på panelet om NatCons styringsfilosofi i første «breakout»-sesjon, og jeg var innom panelene for konstitusjonalisme etter Dobbs-avgjørelsen og trans-Amerika i andre «breakout». Presentasjonene var interessante, men ikke slående. Den beste var antakelig R.R. Renos tale om å gjenopprette en reell samfunnskontrakt. Reno, som er hovedredaktør for magasinet First Things, er katolikk og tidligere professor i teologi fra Universitetet Creighton. Ved middagen på kvelden var det en minnestund for 11. september, hvor Rick Scott og den tidligere nevnte guvernøren av Florida holdt taler. Etter dette var det sosialisering utover kvelden.

Les også: Konservativ uenighet om Kina

Neste dag talte Marco Rubio etter morgenbønnen, og vi hadde en tale av Yarom Hazoni, hvor han snakket litt om formålet med konferansen. Første «breakout», hvor jeg satt inn på en samtale om den «woke verdensordenen» var ikke så slående. Midt på dagen var det en samlet sesjon, hvis høydepunkt var en tale av Joseph Rigney om hvordan en kunne forstå dagens USA gjennom CS Lewis bruk av begrepet Tao. Lewis, skjønt en sterkt troende kristen, mente at alle sivilisasjoner, tradisjoner og religioner (men ikke nødvendigvis kulter og sekter) hadde en tilknytning til en kosmisk sannhet, kjent som Tao, og bevegelser som var fundamentalt onde og forstyrrede kuttet mennesker vekk fra denne sannheten. Dette er begreper han tar opp i The Abolition of Man og romanen That Hideous Strength. Rigney brukte denne modellen for å skape et bilde av hva som var galt med USA i dag, og den moderne Vesten mer generelt: Vi er kuttet vekk fra Tao.

I den neste «breakout»-sesjonen fulgte jeg panelet om familie. Dette var veldig spennende. Alex Kaschuta åpnet med en beskrivelse av hvordan det vi har til felles, som samfunn, familier, og individer, er blitt brent til grunnen av både statsmakt og markedskrefter. Hvorvidt dette i det hele tatt kan gjenoppbygges er et åpent spørsmål. Tillit mellom menn og kvinner, foreldre og barn, og individ og samfunn blir i økende grad undergravd. Fordi individer i mye mindre grad trenger hverandre, finnes det ikke lengre noe felles «til felles». Dette er relatert til begrepet «allmenningens tragedie» (tragedy of the commons), som stipulerer at når få føler eierskap til det man har til felles, så vil få jobbe for å bevare det man har til felles, og det vil bryte sammen. Men den sterkeste presentasjonen i dette panelet var «This is a Child», av Katy Faust, en person jeg aldri hadde hørt om før 12. september 2022. Dette var et forsvar av barnet som et mål i seg selv, og som en bro mellom fortid, nåtid og fremtid, snarere enn et middel for voksnes selvrealisering. Kvelden den 12. var det arrangert filmvisning av «The Wind and the Lion», av John Milius, med en påfølgende spørsmålsrunde med hans datter, Amanda Milius, som fort ble flyttet til baren.

Den tredje og siste dagen åpnet i plenum igjen, der det mest slående var Michael Antons beskrivelse av den amerikanske sikkerhetsstaten. Antons, som skrev det kjente «Flight-93 Election»-essayet, har lang fartstid i det amerikanske statsapparatet, bl.a. CIA. Hans tematikk var «hvem tar egentlig avgjørelser», og hans tentative konklusjon var at det kan være vanskelig å si. Det er i stor grad ikke presidenten, som nominelt er sjefen til alle disse institusjonene, siden byråkratiet ofte dirigerer vedkommende i politiske retninger som de selv foretrekker. Det er heller ikke Kongressen eller grunnloven, som de ofte ignorerer. Det ser heller ut til å være en form for konsensusdannelse i byråkratiet, som åpenbart leder til stadig verre konsekvenser. Antons forslag for bedre utfall var at store deler av sikkerhetsapparatet, i hvert fall CIA, NSA, og lignende byråer, kanskje burde elimineres fullstendig, og de nødvendige funksjonene deres burde overtas av utenriks- og forsvarsdepartementene.

Etter plenum dro jeg på samtalen om kultur. Det var interessant, og en del fokus på hvor lavterskel massekultur er for tiden, og hvordan dette har blitt verre i vår levetid, allerede før «institusjonalisert wokeness» kom inn og gjorde seg gjeldende. Det er bare sammenligne Ringenes Herre med Avengers: Infinity War. I den siste plenum-presentasjonen kom Yenomi Park, fra Nord-Korea. Jeg har vært litt kjent med henne før, og jeg er også ganske kjent med menneskers grusomheter. Likevel, å høre henne snakke om sine opplevelser i Nord-Korea var hjemsøkende.

Det siste panelet jeg var på var om fusjonismen, og dens fall. Fusjonismen var William Buckleys prosjekt på 60-tallet om å skape en ny høyreside bygget av markedsentusiaster og tradisjonelle konservative. At dette prosjektet endte i nederlag er nesten en tautologisk påstand i sirkler som NatCon. Den mest interessante deltakeren i panelet var den tidligere nevnte Paul Gottfried, som kom med den kraftigste utfordringen til konferansen. Fusjonisme, slik han så det, feilet fordi man prioriterte en anti-kommunistisk allianse, bygget på det man var imot. Dette lot de relativt sosialt progressive neo-konservative ta kontroll over bevegelsen, og fokuset på en utvendig fiende tillot en ekspansjon av sentralisert makt på hjemmebane som undergravde det sosiale konservative kjempet for. Implikasjonen var at uten klare, positive forpliktelser og en hovedfokus på innenriksproblemer ville Nasjonal Konservatisme ende opp samme sted som Fusjonisme med tiden. Jeg var stort sett enig, men måtte likevel uttrykke litt sympati med siste mann på panelet, Eugene Meyer, viss jobb var å forsvare fusjonisme «korrekt forstått». Selv om han neppe forandret noens meninger, fortalte han hvertfall en god vits.

annonse

Ved middagen siste kvelden var det noen avsluttende taler. John O’Sullivan fra England ledet en minnestund for den britiske dronningen, mens Yoram Hazoni holdt en avsluttende tale. Her henvendte han seg eksplisitt til dissenterne. «Even on the Dissident Right, people are saying, some of those NatCons are looking a bit dissident», fritt etter hukommelsen.

En stjerne er på vei opp i Florida med potensial til å bli USAs neste president

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon