Hovedstaden er en byggeplass. Men bygger vi bedre eller verre? Arkitekturopprøret kan sies å være et folkeopprør for trivsel og skjønnhet. Bildet er tatt ved Akersgata mot regjeringskvartalet, med litt av Trefoldighetskirken lengst til venstre. Foto: Tommy Johansson
annonse

Saher Sourouri er talsmann for Arkitekturopprøret Norge og aktuell med ny bok: «Det nye nabolaget». I fjor brøt Arkitekturopprøret lydmuren i den offentlige debatten. Sourouri ble da hyllet – og kritisert – for å utfordre utbyggere og dårlig boligpolitikk basert på «lite menneskevennlig arkitektur». 

Han ble nominert til Årets Osloborger av Aftenpostens lesere: «En person som bruker tid og krefter på å gjøre hverdagen litt bedre for sine medmennesker. En som har gjort byen enda litt bedre å leve i.» 

Resett møter en blid opprører på Solli plass ved pene Frogner i Oslo. En familiefar og aktiv foredragsholder som også er psykolog. Bare et stenkast unna har han egen praksis med flere ansatte. Saher har selv bodd litt rundt omkring. Han kom til Norge fra Iran som tiåring og bodde så flere steder i barndommen. Noe i Trøndelag og Skien, men mest i Sandefjord. Tidlige Oslo-besøk vekket blikket for skjønnheten i klassisk arkitektur, i flott utsmykkede fasader, symmetri og harmoniske gatebilder.

annonse
«Arkitekturopprører» Saher Sourouri. Foto: Tommy Johansson

I ett ord: Estetikk

‘Estetikk’ har vi fra det greske aisthesis. Et godt begrep for «den kunnskap som kommer gjennom sansene» og en forutsetning for opplevelser av skjønnhet. 

Men ordet estetikk synes å ha forsvunnet fra det offentlige og byråkratiske språket, forklarer Saher. Samme med ‘pent’, ‘vakkert’ og nettopp ‘skjønnhet’. Ord som stort sett er fjernet fra norske dokumenter om boligutvikling fra 80-tallet, forteller han. Men dette er bare symptomer og virkninger av et større, forutgående paradigmeskifte. Saher er ikke nådig i beskrivelsene:

annonse

– Rent estetisk gikk den vestlige verden, kanskje hele verden, inn i en slags estetisk dvale etter den andre verdenskrig. Da var fokuset på helt andre ting og det ble ikke snakket om estetikk på mange år. 

– Så har det kommet en oppvåkning. Men her tror jeg definitivt Norge er en av de siste til å våkne, mener Saher. 

– I Tyskland, Storbritannia og Sverige bygges det mer med fokus på estetikk. I Storbritannia er det store politiske utredninger om hvordan de skal gjøre det riktig hvis de skal satse på estetikk. Dette ser vi også i Frankrike. 

– Men i Norge har vi bare kommet i gang med samtalen. 

Saher har tidligere uttalt at han syntes det var flaut innrømme at han likte tradisjonell arkitektur. Men det var altså før han bidro til en hel folkebevegelse på sosiale medier sammen med arkitekt Erik Holm. 

annonse

Artikkelen fortsetter.

Saher Sourouri. Her fra Frogner i Oslo. Foto: Tommy Johansson

Her i landet har vi en tendens til å fokusere på alt det praktiske og tekniske, forteller Saher. Det er vel og bra med sikkerhet og trygghet. Men skjønnheten uteblir, og samme med den økte livskvaliteten dette skulle gitt oss. Å fokusere på estetikk kan kanskje virke elitistisk og snobbete, men situasjonen later til å være stikk motsatt. Arkitekturopprøret består stort sett av vanlige folk som protesterer mot eliter og utbyggere – nettopp for å bygge stygt.

Psykologi + arkitektur = sant

– En psykolog som også er interessert i estetikk, arkitektur og byrom. Det er kanskje ikke en tilfeldig kombinasjon av interesser? 

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg har jo trivsel, psykisk helse og sånne ting i bakhodet, uansett hva jeg analyserer eller hva slags politisk felt det måtte være. 

– Det begynte jo med at jeg delte mye av den samme frustrasjonen som de som melder seg inn i gruppa gjør. At det var stygt og utrivelig rundt meg. Så var det en venninne som tipset meg om Arkitekturopprøret på Facebook. 

– Jeg bodde frem til nylig på Storo. Det er jo ett av de stedene det bygges mest i Oslo og jeg kjente på en slags mistrivsel i omgivelsene, forteller Saher. 

Derfra meldte han seg inn i gruppa og begynte å skrive litt om forskning innen hans eget fagfelt, psykologien, og hvordan mennesker påvirkes av arkitekturens premisser. Etterhvert ble han invitert til å være moderator av «opprørsgeneral» Audun Engh, en av de første talspersonene for Arkitekturopprøret, og så ballet det på seg videre.

Les også: Den norske folkesyken: Riv og bygg nytt

annonse

Saher synes det er merkelig at ikke forskningen legges tyngre til grunn i vurderinger og beslutninger om utbygging. Særlig i byplanleggingen. En forskning som har pågått siden femtitallet og som gang på gang bekrefter hva de fleste selv vet: At vakre omgivelser, grøntområder, lys og luft og gode proporsjoner – harmoni –  spiller en helt avgjørende rolle for menneskers liv og helse, både psykisk og fysisk. Og at mennesker stort sett foretrekker klassisk arkitektur over den modernistiske – dersom de selv får velge. Ja, arkitekter synes å foretrekke å selv bo mer klassisk, eldre stil, forteller Saher.

 

Se dette innlegget på Instagram

 

Et innlegg delt av Arkitekturopprøret Norge (@aonorge)


Siden 1990-tallet har det også blitt forsket spesifikt på dette med fasader og form, forteller Saher. Ja, stilarter er også utslagsgivende. Men dette er forskning som blir ignorert. Fokuset er i politikken som i byggebransjen, på fysiske behov i en mer snever forstand. Behov som i tillegg beskrives teknisk og fremmedgjørende. ‘Pent og stygt’ er ikke viktige deler av utregningene: Vi skal bo kostnads- og arealeffektivt. 

– Jeg pleier å kalle det menneske-kontainere. Liksom et sted folk skal lagres mellom fødsel og død, ler Saher. 

Han setter ting på spissen og bruker humor, også når han holder foredrag. Da sammenligner han gjerne etterkrigstidens byplanlegging med «behandlingen av dyr i kjøttindustrien».

En annen analogi han benytter, er å ligne byrom eller bygg med en matrett. Arktitektur blir da et spørsmål om ingrediensene og bruken av disse. Enkelte deler kan kanskje unnværes. Det kan gå bra. Men tar du vekk for mange av dem, går det galt.

– Men det behøver ikke være perfekt, understreker Saher.

– Det perfekte bygg eller det perfekte byrommet finnes ikke. Men i Norge har vi tatt ut nesten alle ingredienser som ikke er de høyst nødvendigste. 

Rikt utsmykket og priset for sin skjønnhet – men ikke farger. Cockburn Street i Old Town, Edinburgh, Skottland. Foto: Wikipedia/David Monniaux

Han trekker frem gamlebyen i Edinburgh, hovedstaden i Skottland, som et godt eksempel. Der er det vakre bygg og byrom – til tross for at alt er grått, til og med været. Selv uten farger, er bydelen berømt og skattet for sine flotte fasader, detaljrikdom og gode formelementer. Norge er heller ikke fremmed for å bygge fargeløst, ironiserer Saher:

– Men ofte fjerner vi alle de andre tingene også. Så sitter vi igjen med bare kokte poteter, ler han. Og legger til: Uten salt. 

Bok: «Det nye nabolaget»

Saher er også bokaktuell. Han har som representant for Arkutektuopprøret skrevet «Det nye nabolaget» sammen med arkitekt Arild Eriksen fra arkitektkontoret Fragment. Boka skal være rikt illustrert og forfatterne ønsker å «vise at bredden i nabolag som bygges i dag er langt større enn det man kan se utenfor stuedøren i Oslo på Løren og Ulven».

– Arkitekter har kommet spekulasjonsbyggeriet til unnsetning og forsvart dagens byggeri mot det økende sinnet i befolkningen, skriver utgiverne og spør:

– Men er det ikke egentlig i arkitekters interesse å forsvare bestandighet, kvalitet og arkitektonisk integritet mot fristelsen det alltid vil være å bygge karakterløst, kjapt og dårlig?

«Det nye nabolaget». Saher Sourouri er aktuell med bok sammen med arkitekt Arild Eriksen fra arkitektkontoret Fragment. Lansering 25. september. Skjermdump: Facebook

De kritiserer blant annet fraværet av norske bygningstradisjoner og at utviklere over hele landet kappes om «identiske boligprosjekter i form av kasser med utenpåhengte balkonger og grå fasadeplater festet med popnagler». 

Boka lanseres 25. september som del av en utstilling kalt «Oppdrag nabolag – (Re)former for fellesskap» i det gamle Munchmuseet på Tøyen i hovedstaden. Utstillingen arrangeres av Oslo arkitekturtriennale, en ideell forening bestående av flere medlemsorganisasjoner med også en rekke samarbeidspartnere: Oslo Arkitektforening (OAF), Nasjonalmuseet, OBOS, Nordisk kulturfond, Oslo og Bærum kommune og mange eiendomsutviklere – bare for å nevne noen. I det hele tatt et godt selskap å havne i. 

Kanskje et tegn på at Arkitekturopprøret nå lyttes til og er blitt noe som må tas på alvor? Slik var det ikke i begynnelsen. 

Arkitekturopprøret

Arkitekturopprøret startet i Sverige i 2014, på sosiale medier. Facebook-gruppen i Norge så dagens lys i 2016 og har siden vokst i både antall, medlemmer og innflytelse. I dag har over 33.000 følgere, og det dobbelte på Instagram, fått mye å le, gråte og forbanne seg over. Her deles det daglig bilder til skrekk og hån, men også suksesser og gode eksempler. Slikt som kan gi håp for moderne byplanlegging. 

Bevegelsen har også forgreninger i en rekke land med grupper i Danmark, Finland, Estland, Polen, Tyskland, Frankrike, Storbritannia og USA. Til og med i Midtøsten, opplyser Saher. 

– Jeg hadde aldri i verden trodd at dette skulle bli så stort. Temaet er jo så sært og smalt, skulle man tro! Men i ettertid er det lett å forstå at dette engasjerer mange selvfølgelig. 

– Det er jo vår skatt og våre omgivelser. 

Jernbanetorget i Oslo, før og nå. Skjermdump fra Arkitekturopprøret på Facebook

– I begynnelsen hadde vi ingenting på Instagram, forklarer Saher. 

På Facebook talte gruppa bare et par tusen medlemmer, den gang. Arkitekt og «medopprører» Erik Holm så potensialet på Instagram og raskt ble ting stort. Ja, nærmest et.. opprør. 

Når Saher ser tilbake på det hele, synes han noe av det morsomste var reaksjonene fra talspersoner for bransjen. Han ler godt mens han forteller om hvordan mange ble tatt på senga. Han beskriver opprøret som et aldri så lite bombenedslag. 

– Vi kritiserer overhodet ikke bare arkitekter. De vi kritiserer mest er nok utbyggere og politikere, understreker han.

– Men i begynnelsen var det jo mye trøkk mot arkitekter. De hadde ikke peiling på hvordan de skulle håndtere dette, forteller Saher og ler igjen.

– Ja, dere har blitt stemplet som blant annet Trumpister, og høyreekstreme med smaken fra Disneyland? 

– Mye var ganske useriøst, ler Saher, og minnes flere karakteristikker om dem, også fra høytstående representanter for arkitektur-eliten, som for eksempel at Arkitekturopprøret var «en mur av vrangforestillinger om arkitektur» og «romantiserende kardemommebyestetikk»

– Det bygges så mye stygt. Estetikk og skjønnhet blir jo fullstendig neglisjert, mener arkitekturopprøreren. 

– Og så tror jeg mange har kjent det selv nærmest på kroppen. Men de har kanskje ikke vokabularet eller fikk satt ord på det. Så har Arkitekturopprøret blitt et forum og et språk for det. 

– Vi har bare satt fingeren på noe som egentlig var der allerede. Hvis vi ikke hadde gjort det, hadde noe tilsvarende kommet, mener han. Før eller senere. 

Oppslutningen har gått organisk og fra grasrotnivå – nettopp noe slikt som må kalles en bevegelse. Saher er glad for å se det store engasjementet og er takknemlig for at initiativet har fått vokse seg så stort. 

– Men vi har bare prøvd å være oss selv og å snakke med vårt eget, ikke-arkitekt og ikke-bransjespråk. Egentlig veldig rett frem. Vi har ikke gjort så mye for å nå ut. 

Politisk vilje – også i Norge? 

Saher forteller at norske politikere er litt bakpå i forhold til mange andre land, særlig Sverige.

– Det jeg har skjønt etterhvert er jo at partiene ikke har arkitektur- og stedsutviklingspolitikk. To politikere fra ett og samme parti kan si helt forskjellige ting. Som for eksempel i Venstre har vi politikere som har vært veldig støttende til Arkitekturopprøret. Og så er det noen andre som har kalt det for de samme, gamle greiene. Ikke sant, at det er Kardemomme-by og Disney og sånt.

– Og sånn er det i flere partier. Det er tydelig at de har ikke noen politikk på det. 

En skal ikke lenger enn til Sverige for å finne alternativet:

– Der er Arkitekturopprøret faktisk valgkampsak, forteller Saher. 

– Alle kniver om velgerne. Fra ytterste høyre til ytterste venstre, loves gull og grønne skoger. Nå skal de bygge vakkert, og nå skal de høre på hva slags arkitektur befolkningen vil ha. 

Han husker ikke i farta hvilket parti det var snakk om, men nevner en politisk kampanje i en av hovedgatene i Gøteborg med store plakater om å bygge vakkert:

– Jeg tenkte, jøss, det hadde vært kult om det her kom til Norge. Det er arkitektur som gjelder nå, liksom. Innvandringspolitikk? Skatt? Bare glem det!, ler Saher. 

– Sverige ligger lenger foran fordi de har holdt på mange år, så jeg håper og tror at det kan komme til Norge også. Men dette er avhengig av utbyggere og særlig politikerne. Det er nok litt tilfeldigheter ute og går også, mener Saher.

Artikkelen fortsetter.

Saher Sourouri. Her fra Frogner i Oslo. Foto Tommy Johansson

Han nevner en representant for Socialdemokratarna, Sveriges svar på Arbeiderpartiet, som var tidlig og ute med sterk støtte til Arkitekturopprøret der. Med et stort apparat i ryggen og en populær sak, kastet andre partier seg på. Men også i Norge er det noe bevegelse nå, mener Saher. Representanter fra flere partier som Høyre, Frp og Venstre har vært støttende til Arkitekturopprøret. Og Raymond Johansen fra Arbeiderpartiet skal ha sagt at han savner klassiske bygg i Oslo, forteller Saher. Johansen skriver blant annet på Facebook:

«Mange spør seg jo hvorfor vi ikke bare kan fortsette å bygge gamle, flotte bygårder? Og mitt svar til det er: Jo, det kan vi.»

Men «løsningen for Oslo ligger ikke 100 år tilbake i tid», skrev Aftenposten på lederplass i fjor. De omtaler det «såkalte Arkitekturopprøret» og siterer Johansen på at «vanlige folk fortjener å ha fine ting rundt seg». Men ikke uten å beskrive utsagnet som et uttrykk for «tidsriktig sans for Arbeiderpartiets jakt på folkelige strømdrag å snu seg etter». Men kanskje det et godt tegn, tross alt. At det nettopp er det riktige «folkelige strømdrag å snu seg etter»?

– Vi trenger noen som brenner og som som kan følge opp over tid, sier Saher.

– Og samle stemmer. Det er jo så enkelt som dét, konkluderer arkitekturopprøreren.

Konservative studenter trosser fordommer og trusler: – Vi kan i hvert fall snakke om hva som helst (+)

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse