He is not here: for he is risen: Boris Johnson øyner en sensasjonell gjenoppstandelse fra de politisk døde. Foto: Skjermdump.
annonse

Boris Johnson burde ikke gått av som statsminister, men hadde seg selv å takke. Nå kan han likevel sensasjonelt gjenoppstå fra de politisk døde.

Det tok kun tre dager før Jesus Kristus gjenoppstod fra de døde. Boris Johnson trengte tre måneder. Det er likevel et politisk under, gitt hvor skadeskutt han var da han forlot Downing Street for halvannen måned siden. 

Dronningen døde bare dagen etter Johnsons avgang. Lenge leve kongen, men kort leve statsministeren. Med 44 dager i jobben ble Liz Truss den kortest sittende britiske statsminister i historien. Ikke bare i etterpåklokskapens lys, men allerede på forhånd var Boris Johnsons etterfølger dømt til å mislykkes. 

annonse

Problemet for Liz Truss var at hun aldri hadde partikollegenes støtte. I alle eliminasjonsrundene blant Tory-partiets parlamentsmedlemmer fikk Truss færre stemmer enn Rishi Sunak. Det var først i siste runde, da feltet var redusert til to kandidater som skulle opp til votering blant partiets menige medlemmer, at Truss trakk det lengste strået mot Sunak. 

Finansmarkedenes harde dom

Truss og hennes finansminister, Kwasi Kwarteng, hadde de beste intensjoner med sin plan for å booste veksten i den britiske økonomien, som ble presentert i den nye regjeringens mini-budsjett den 23. september. Men leveransen bar for mye preg av idealistisk ungdomspartipolitikk. Finansmarkedene kjøpte ikke Kwartengs lovnader om at skattelettelser og ekspansiv finanspolitikk ville gi årlig vekst i bruttonasjonalprodukt på 2,5 prosent — hvilket ville krevd en firedobling av den britiske økonomiens underliggende produktivitetsvekst.

annonse

Tvert imot, markedet reagerte med full panikk. Pundet sank som en sten mens Kwarteng talte til parlamentet, og nærmet seg et øyeblikk paritet med dollaren. Rentene på britiske statsobligasjoner gikk rett til værs. Bank of England ble tvunget til å intervenere med støttekjøp av britiske statsobligasjoner. 

Tilliten til regjeringen var brutt. Det var ingen vei tilbake. Sparkingen av Kwarteng kunne ikke gjøre noe for å gjenreise regjeringens troverdighet. Truss signaliserte at «the lady is for turning». Det bekreftet bare bildet av henne som en zombie-statsminister — som britene sier «in office, but not in power» — med Jeremy Hunt sendt inn av mennene i grå dress for å rydde opp i kaoset etter ungdomspartiets kortvarige fest. 

Les mer: «Feil» type kvinne: Liz Truss irriterer venstresiden

The Second Coming of Boris Johnson

Nå har toryene rykket tilbake til start etter Johnson annonserte sin avgang den 7. juli, (han ble sittende som en lame duck til Truss tok over i september). Det betyr tre måneder kastet bort, som kunne og burde vært brukt til å løse de politiske utfordringene og gripe de politiske mulighetene etter Brexit. 

annonse

Problemet i dag som den gang er at toryene ikke har noen kapabel arvtager til Boris Johnson. Det er ikke fordi det mangler på håpefulle kandidater. Partiet har nesten flere lederaspiranter enn det har parlamentsmedlemmer — og deri ligger problemet. Mange til dels obskure bakbenkere har selvtilliten til å fremme sitt kandidatur. Men færre har selvinnsikten til å avstå fra å stille. 

Boris ruver over alle sine rivaler. Det gjorde han i juli, og det gjør han i dag. Derfor er hans navn umulig å komme utenom nå når partiet atter igjen trenger en ny leder og statsminister. 

Ironisk nok er den best tenkelige konstellasjonen i dag den samme som før sommerens regjeringskollaps. Med Boris Johnson som statsminister og Rishi Sunak som finansminister. Veien tilbake dit er dog kompleks og krever en rekke bortforklaringer og rasjonaliseringer som ville satt selv den katolske kirkes mirakelforklarere på prøve.

Lockdown Britannia

Johnsons avgang i juli var både unødvendig og uunngåelige. Unødvendig fordi toryene hadde et sterkt demokratisk mandat og en stor majoritet i parlamentet etter valgseieren i 2019, og fordi toryene ikke hadde eller har noe bedre statsministeremne enn Johnson. Men Johnsons avgang var også uunngåelig som følger av en lang rekke for det meste selvforskyldte skandaler. Fremst av alt den såkalte “Partygate”-skandalen. 

En kan lett tenke at det er helt latterlig at en statsminister må gå av for å ha holdt hageselskaper for regjeringens egne medlemmer i statsministerboligen. I seg selv i utgangspunktet temmelig uskyldige aktiviteter. Men det var Boris Johnson selv som innførte Lockdown-politikken som gjorde slike sammenkomster ulovlig. Det var derfor folk reagerte så sterkt, og rettmessig så. Ikke på grunn av hageselskapenes natur per se, men fordi Boris laget lover som ødela livene for vanlige borgere, men som han selv hevet seg over. Det var verre enn en forbrytelse, det var en blunder. 

Derfor ble Sue Gray-rapporten så fellende for Boris da den ble sluppet den 25. mai. Statsministeren ble funnet å ha deltatt på minst åtte arrangementer i strid med gjeldende Covid-restriksjoner i perioden mellom mai 2020 og april 2021. 

Boris kom seg aldri tilbake etter rapporten, og en kan spørre seg om han egentlig noen gang kom helt tilbake til hektene igjen etter pandemien? 

Boris lyktes som han lovet å «Get Brexit Done». Men Covid-19 lyktes til gjengjeld å “Get Boris Done”. Å stenge ned samfunnet var stikk i strid med alle Johnsons instinkter. Men etter han nesten strøk med i respiratoren av et virus han kun uker i forveien hadde bagatellisert, var han en forandret mann. Helsebyråkratene fikk for alle praktiske formål overta styringen av Storbritannia og svarte med å innføre noen av de mest drakoniske restriksjonene på menneskelig adferd av alle landene i Europa. 

annonse

Unfinished Brexit Business

Det var også mindre enn optimalt at Boris mens det stormet som mest rundt Brexit, skaffet seg en ny, ung, grønn, semi-woke kone som han under pandemien skaffet seg to nye barn med — i tillegg til det ukjente antallet avkom han har i flokken fra før. Det stjal utvilsomt noe av Johnsons oppmerksomhet og resulterte i at Brexit på hans vakt forble et uferdig prosjekt. 

Etter partygate-rapporten og den sterke tilbakegangen for toryene i vårens lokalvalg, var Boris langt på vei en dead man walking. Den 6. juni annonserte 1922-komiteen at terskelen på 54 mistillitsbrev fra konservative parlamentsmedlemmer var passert. Johnson overlevde såvidt det var det påfølgende mistillitsvotumet. Men var for skadeskutt til å kunne frelses. Nådestøtet for hans statsministerskap kom den 4. Juli, da han innrømmet å ha hatt kjennskap til tafseanklager mot MP Chris Pincher før han ble utnevnt som toryenes viseinnpisker. 

Dagen derpå leverte finansminister Sunak og helseminister Sajid Javid inn sine påfallende opportunistiske avskjedssøknader. Resten er historie. 

Hasta la vista, Boris

Rishi Sunak er den tidlige oddsfavoritten. Men tett fulgt av Johnson, som har fått et kanskje uventet momentum. Som Daily Telegraphs Charles Moore har skrevet tidligere, er få ting mer ustoppelig enn en «Boris bounce». Sunak er kanskje den mest kompetente kandidaten. Men en inngift indisk milliardærarving med fartstid og tankesett fra Goldman Sachs, kan vanskelig matche Boris Johnsons folkelige appell. 

Det er substansielle ankepunkter mot Johnsons kandidatur. Hans synder er mange. Det vanskeligste å tilgi er Covid-restriksjonene han påførte andre, men ikke seg selv. På den annen side, hvis man er raus, har han med sin avgang og den påfølgende perioden i det politiske purgatoriet, sonet for sine synder. Det gir ham, kanskje ikke helt fortjent men likevel, muligheten til å komme tilbake til Downing Street 10 som politisk født på ny. 

Boris 2.0 vil ikke starte med helt blanke ark, men blankere ark enn han hadde i sommer. Det kan ironisk nok gi hans og toryenes politiske prosjekt ny og sårt trengt vitalitet. Symbolismen i historien om den falne helten som returnerer fra ødemarken er kraftfull. Johnsons tilhengere vil høre et ekko både fra Jesus gjenoppstandelse og Churchills comeback i 1951. Hans hatere vil hate ham med forsterket intensitet. Ingen av Johnsons partirivaler kan vekke samme forakt, men ei heller kan de vekke samme entusiasme som Boris. 

Boris Johnson vil neppe lede Storbritannia til himmelriket. Men han kan holde riket ute av EU. Det er mer enn noen av de andre kandidatene kan garantere. 

Hvordan Boris Johnson mistet grepet

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse