Storbritannias forhenværende statsminister Boris Johnson henvender seg til sine støttespillere før han går ombord på sin valgkampbuss i Manchester, England, fredag 15. november 2019. Foto: AP/Frank Augstein.
annonse

Tarjei Skirbekk spør i Aftenposten 12.11., ‘Kan populismen knekkes?’ Skirbekk har tilsynelatende et mer nyansert forhold til populismebegrepet enn en kunne forvente og tittelen på artikkelen skulle tilsi. Han skiller mellom positiv populisme i betydningen folkestyre, og negativ populisme, i betydningen antidemokratisk og nasjonalistisk populisme.

Det er et godt og betimelig skille. Og han erkjenner det selvsagte, at «i demokratier har velgerne alltid rett».

Men han har åpenbart ikke skjønt at det representative vestlige liberale demokratiet, som opprinnelig bygde på selvstyre, nærdemokrati og internasjonalt samarbeide mellom suverene stater, har forvitret og er i ferd med å utvikle seg til et sentralisert føderalistisk elitevelde styrt av et tverrnasjonalt politisk aristokrati av yrkespolitikere, byråkrater og i noen grad også næringslivsledere og akademikere, som bare i svært begrenset grad representerer velgernes interesser.

annonse

Den politiske makten, og forvaltningen av en stadig større del av velgernes skattepenger, er som en følge av globaliseringen flyttet fra kommunestyret i Hammerfest og på Hønefoss og fra Stortinget i Oslo til EU-kommisjonen i Brussel, FN i New York, Verdensbanken i Washington D.C., WHO i Geneve, World Economic Forum i Davos og til et stadig voksende humanitærpolitisk kompleks av internasjonale og private NGOer som er fullstendig utenfor demokratisk kontroll.

De tiltar seg en stadig større del av det politiske rom og legger beslag på stadig mer av skattepengene våre. Mye forsvinner i høy lønninger, frynsegoder og administrasjon, uante summer i brune konvolutter og private lommer og bare en begrenset del av alle pengene kommer de mange gode formålene til gode. Det internasjonale politiske aristokratiet har det til felles at det har vokst frem på velgernes bekostning og er finansiert av staten, dvs. skattebetalerne, dvs. velgerne.

I demokratier har velgerne alltid rett. Det har Skirbekk rett i. Han har bare ikke fått med seg at globaliseringen de siste fire ti-årene har ført til at det vestlige demokratiet har sterkt forvitret. Det hjelper bare ikke at velgerne alltid har rett, når velgerne ikke lenger har representasjon.

annonse

Fremveksten av nettverkspartier, yrkespolitikere som ser politikken som livslang karrierevei, en særdeles lukket nominasjonsordning hvor partiledelsen til stadighet kan gjenvelge seg selv og overføring av makt og kompetanse til ikke-valgte internasjonale organisasjoner og NGOer innebærer at velgerne bare i svært begrenset grad har reell representasjon. Da hjelper ikke at ‘velgerne alltid har rett’ når de ikke lenger har reell representasjon.

Det er påfallende, men kanskje ikke så rart at Skirbekk underslår dette til dels fordekte, men viktige faktum. Skirbekk tilhører selv åpenbart globalistenes rekker.

Ifølge Wikipedia var han fra 1991 til 1992 ïnternasjonal sekretær i AUF. Frem til valget 2011 var han politisk rådgiver for utenriksminister Jonas Gahr Støre. Han kom da fra stillingen som informasjonsrådgiver for Arbeiderpartiet på Stortinget. I perioden 2011-2013 arbeidet han med Arbeiderpartiets strategi og kommunikasjon. Og i 2015 ble han ansatt i kommunikasjonsavdelingen i Equinor hvor han arbeidet som spesialrådgiver i internasjonale politiske forhold for daværende konsernsjef, Eldar Sætre og nåværende konsernsjef Anders Opedal.

(Han er forøvrig sønn av professor i filosofi Gunnar Skirbekk[6][1] som jeg i første versjon av denne artikkelen kom i skade for å forveksle ham med. Beklager det.)

Sånn sett har Tarjei Skirbekk en profil som tydeliggjør de ideologiske båndene til globalismen og de tette nettverkene i sosialdemokratiet mellom Arbeiderpartiet og statseide virksomheter som Equinor, Telenor, DnB m.fl. Sjekk bare den politiske bakgrunnen til de som leder disse virksomhetene.

annonse

Han er, som Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide i Arbeiderpartiet, i godt selskap med Erna Solberg og Børge Brende i Høyre, som norske representanter i det nye internasjonale aristokratiet, bare på et noe lavere nivå som kommunikasjonsrådgiver og bakspiller.

Verre er det at Skirbekk gjør seg selv skyld i en særdeles tendensiøs og åpenbart politisk drevet fortegning av virkeligheten når han stempler innvandringskritikk, elitekritikk, anti-globalisme og motstand mot avståelse av suverenitet og selvstyre til en sentralisert og i stor grad ikke-demokratisk konføderasjon som EU, som anti-demokratisk nasjonalisme og handelsfiendtlig proteksjonisme.

Det blir feil.

Han viser bl.a. til Brexit. Men flertallet av de britiske velgerne, og et overveldende flertall av Brexit-tilhengere i Storbritannia, er på samme måte som EU- og EØS-motstanderne i Norge verken nasjonalister, på noe vis antidemokratiske eller mot internasjonal samhandel og samarbeide.

Dette er rett og slett ikke sant. Å stemple et flertall av britiske (og mange norske) velgere som nasjonalister (les; fascister og nazister) er rett slett forbannet løgn.

Det er verre enn det. Det blottlegger en enorm arroganse og forakt for folket som er typisk for det nye globale aristokratiet. Og det blottlegger elitisistiske, ekskluderende og anti-demokratiske holdninger som store deler både venstresiden og høyresiden i norsk politikk føler seg hjemme i.

Jeg har selv vært med på å forhandle frem EØS-avtalen, men er blitt stadig mer kritisk til den massive overføringen av kompetanse til EU-kommisjonen og forvitringen av rettsutviklingen i Norge, og dermed undermineringen av Stortingets lovgivende myndighet som implementeringen av over 13.000 EU-direktiv og rettsakter siden 1994 har ført til.

Jeg vil ha meg frabedt å bli karakterisert som anti-demokratisk av den grunn. Tvert imot, er den økende skepsisen til EU og EØS primært drevet av et ønske om å ivareta demokrati og lokalt selvstyre, og ikke overlate politikken og rettsutviklingen i Norge til de 55.000 ikke-valgte teknokratene og byråkratene i EU-kommisjonen i Brussel.

Jeg er som det store flertall av de som kan karakteriseres som ‘anti-globalister’ mot udemokratisk sentralisme og føderalisme, men klart for internasjonal samhandel og internasjonalt samarbeide mellom frie og uavhengige stater.

annonse

Og min ‘nasjonalisme’ når det gjelder kritikken mot ACER, er begrunnet i et ønske om at norske forbrukere skal få beholde fordelene knyttet til våre komparative naturgitte fortrinn i stedet for å gi dem bort til utenlandsk storkapital, på samme måte som innbyggerne i andre land nyter godt av naturgitte fortinn knyttet til et fordelaktig klima for landbruk eller forekomster av verdifulle mineraler.

Min kritiske holdning til en uhemmet innvandringspolitikk er, som de fleste andres, begrunnet i ønsket om å beholde et relativt homogent og konfliktfritt samfunn med lav kriminalitet og muligheten for å opprettholde og styrke en velferdsstat som jeg og mine forfedre og formødre (!) har slitt for å bygge opp.

Jeg er, som de fleste andre innvandringskritikere, for en regulert innvandring på reelt humanitært og politisk grunnlag, men mot økonomisk velferdsinnvandring. Jeg mener at asylinstituttets intensjoner om repatriering, som er klart lovfestet i internasjonal rett, bør etterleves, ikke minst av hensyn til å kunne opprettholde den menneskelige ressursbasen i de landene utvandrerne kommer fra.

Det kan være elementer av nostalgi i dette slik Skirbekk hevder, men det er ikke noe galt i nostalgi. Noe av det gamle var bedre enn det nye. Og noe av det nye er åpenbart bedre enn det gamle. Jeg prøver å ha et realistisk og selektivt forhold til å velge hva jeg synes er bra i det nye, og hva som var dårlig i det gamle og vise versa.

Det burde være helt legitimt i et demokrati. Det kan verken stemples som xenofobi, rasisisme eller populisme i ordets negative betydning.

Den formen for stigmatisering og ekskludering som Skirbekk praktiserer i sin kronikk, er politisk akseptabelt og politisk korrekt både på venstre- og på høyresiden i norsk politikk, men fremstår ikke som noe annet enn en politisk drevet kommunikasjonsstrategi og som uttrykk for elitens brutale hersketeknikk. Det representerer en tildekking av de faktiske forhold, og en særdeles usmakelig selvrettferdiggjøring av elitens egne privilegier. Den er grunnleggende folkefiendtlig, og den er grunnleggende udemokratisk.

I stedet for å stille spørsmålet «Kan populismen knekkes?», burde Skirbekk heller stilt spørsmålet ‘Kan demokratiet reddes?’, og ‘Hvordan skal vi få bukt med de folkefiendtlige internasjonale elitene?’ Hvorfor skal Norge bidra til rekrutteringen og finansieringen av disse elitene?

Må vi ha dårlig samvittighet fordi vi synes enkelte ting var bedre før globalismen slo inn med full styrke og underminerte det representative demokratiet og overførte disposisjonsretten over store deler av vanlige folks surt opptjente skattepenger til internasjonale eliter med dekadente, oligarkiske og klart totalitære trekk?

Burde han ikke som idéhistoriker, i opplysningstidens og den vestlige vitenskapstradisjonens liberale ånd, bidra til å styrke, heller enn å innsnevre det frie ordskiftet.

Burde han ikke som kommunikasjonsrådgiver i Equinor avstå fra stigmatiserende karakteristikker av politiske meningsmotstandere?

Og burde han ikke, som god sosialdemokrat og Arbeiderpartimann, heller arbeide for å styrke folkesuvereniteten enn å bidra til at demokratiet undermineres ved overføring av politisk beslutningsmyndighet til internasjonale konføderasjoner, et ikke-valgt EU-byråkrati  og en stadig voksende skare av private NGOer?

Jeg bare spør?

Nytt begrep: «Stokastisk terror»

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse