Likestilingsminister Anette Trettebergstuen. Foto: Vidar Ruud / NTB
annonse

Likelønnsdagen, som var 16. november, markerer den dagen i året da kvinner angivelig arbeider gratis frem til nyttår, og skal sette lønnsgapet mellom menn og kvinner på dagsorden.

Kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen åpnet den politiske kampdagen på NRK med kronikken «Så er vi i gang igjen». Nivået hennes er ikke en minister verdig, og ville fått karakteren 3 selv i woke-fagene i den norske, venstreradikale likhetsskolen.

Med politisk kynisme, splittende retorikk og emosjonelle undertoner formidler hun kampanjens mål om å spre følelsen blant kvinner av å bli snytt for lønn. En rosa sky av moralistiske anklager mot mannlige undertrykkere henger implisitt igjen i luften.

annonse

Les også: Likestillingsombudet til Resett: – Det stilles urimelige forventninger til hva menn skal være og gjøre (+)

Ideologisk virkelighetsfornektelse

Men premisset for likelønnsdagen er bygd på en syltynn analyse av simpel korrelasjon mellom kjønn og inntekt, fremstilt uten verken kontekst eller intellektuell integritet. Trettebergstuen er ikke interessert i å diskutere de faktiske årsakene bak lønnsgapet, eller det faktum at lønnsgapet forsvinner nærmest totalt når viktige faktorer tas høyde for. Hun nekter å ta imot faglig kritikk, og forsøker tvert om å stemple alle som våger å tenke dypere enn hennes egen ideologi. Hun utelater også de samfunnsfaglige, psykologiske og økonomiske oppfølgingsspørsmålene som er naturlige å stille hvis man faktisk ønsker å adressere lønnsgapet mellom menn og kvinner i Norge.

annonse

Det hele tar utgangspunkt i et forlengs foreldet syn på kvinner og kjønnskamp. I feministisk 70-tallsstil ses kvinnen som identisk med mannen, samtidig som hun er et stakkarslig offer som verken kan tenke, velge, forhandle eller jobbe uten statens hjelp. Men etter et halvt århundre med ideologisk propaganda har kvinnen fremdeles ikke skjønt sitt eget beste, og tar fortsatt håpløst kvinnelige livsvalg, slike valg som altså produserer det nå kjente lønnsgapet. 

Men den gamle og unyanserte likestillingskampen som Trettebergstuen fremmer kolliderer med ministerens nysmidde kjønnsnøytrale univers der kjønnskategorier i praksis er opphevet og kjønn er blitt en flytende følelse. Hennes ideologi har tatt pent farvel med virkeligheten. Biologi, psykologi, logisk sammenheng og sunn fornuft ligger igjen på skraphaugen. 

Liberalisme og antiliberalisme

Én ting er klart; ministerens mål er ikke å øke kvinners frihet, og hennes tilnærming til arbeids- og familiepolitikk er ikke liberal. Et av landets mektigste mennesker bryter seg inn i innbyggernes privatliv og familieliv med største sosialistiske selvfølge og later som at hun er sjokkert over fornuftsbasert motstand. Både hun og likelønnsdagen oppkonstruerer en kjønnskonflikt for å legitimere sin egen feministiske utopi, men har ikke noe å si om kvinnens moderne spagat mellom yrkeslivet og familielivet.

En mer relevant og tidsriktig kvinnepolitikk ville adressert mor og barns behov for tilknytning og familietid, og gjort det lettere for kvinner å balansere arbeid og familie. Kultur- og likestillingsministerens svar er derimot å sementere kvinnen i kontorstolen.

AP-politikeren står hun i en ideologisk tradisjon der samfunnet og enkeltmennesker skal formes ovenfra, gjennom organisert sosialt press, samt økonomisk gulrot og politisk pisk helt til deres adferd samstemmer med hennes utopiske kjønnspolitikk. Departementets jobb er å geleide befolkningen inn i hennes ferdigdefinerte fasitliv helt til lønnsgapet er utslettet, kvinnen utslitt og arbeidsgiveren kuet.

Trettebergstuens narrativ og maktspråk fordreier altså kvinnekampen og har et nedlatende syn på både kvinnen og mannen. Det står også imot liberale ideer om menneskets valgfrihet. Det eneste vi er enige i er at dagens arbeidsforhold er et systematisk problem og et resultat av holdninger og villet politikk.  

annonse

Den upassende sannheten

Lønnsgapet er oppklart for lenge siden, også når menn og kvinner innehar de samme stillingene; kvinner har i snitt mer permisjon, mindre overtidsarbeid, kortere arbeidsuke, flere sykemeldinger, er mer forsiktige i lønnsforhandlinger, har større trygghetsbehov, større sosialt fokus og lavere karrierefokus enn menn. Disse årsakene, med delvis unntak av sykemeldinger, oppstår på grunn av både menn og kvinners frie valg. Likelønnsdagens lemfeldige holdning til statistikk og Trettebergstuens politikk resulterer i en reell begrensning av kvinner og menns mulighet til å ta slike valg.

Ikke bare er dette suspekt. Tanken om at kvinner jobber gratis for menn er direkte løgn. Vestlige menn, den gruppen som gjerne fnyses av i feministiske sirkler er faktisk den eneste gruppen i Norge som går samfunnøkonomisk i pluss gjennom livet, mens kvinner går millioner i minus. Det er faktisk menn som forsørger kvinner gjennom sitt arbeid, uten å arrangere egne klagedager.

Men samfunnsbygging er mer enn kroner og øre. Selvsagt skal ikke kvinners særegenhet, nødvendighet og unike bidrag og verdi i samfunnet reduseres til ren økonomi. Derfor må likelønnsdagen avskrives som en kvinnefiendtlig, retorisk bløff.

Stavrum med brannfakkel i likelønnsdebatten: – Kvinner har jobbet skattefritt siden august

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse