Tendensiøse befolkningsprognoser.
Statistisk sentralbyrås langsiktige befolkningsframskrivinger har opp gjennom årene systematisk underestimert veksten i innvandrerbefolkningen. En kan lure på hvorfor? Forutsetningene som legges til grunn er spekulative. Prognosene er usikre. Og modellene er sensitive. Små justeringer i modellforutsetningene gir store utslag.
SSBs Nasjonale befolkningsfremskrivninger 2020 spår redusert innvandring frem mot 2060. Det er en forutsetning det er knyttet stor usikkerhet til. Det kan være riktig når det gjelder innvandringen fra Øst-Europa og fra vestlige land. Det er imidlertid lite som tyder på at innvandringen fra Midtøsten, Asia og Afrika vil gå ned. Mye tyder heller på det motsatte.
SSB ser befolkningen samlet på nasjonalt nivå og fanger dessuten dårlig opp endringene i befolkningens sammensetning som følge av innvandringen. Det er påfallende fordi slike endringer kan ha store samfunnsøkonomiske konsekvenser.
Valg av modellforutsetninger bidrar til at befolkningsfremskrivningene fremstår som tendensiøse. En kan mistenke byrået for fortsatt å være politisk styrt slik det var under SSBs forrige direktør, Christine Meyer som uttalte at «Jeg mener at vi alltid skal være varsomme med forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper.»
Det er en uttalelse som helt åpenbart er i strid med SSBs samfunnsoppdrag om upartiskhet og habilitet for å legge et best mulig grunnlag for gode beslutninger i et demokrati. SSB skal beskrive virkeligheten slik den er, og ikke slik noen gjerne skulle ønske den var. Det må selvsagt også gjelde immigranter.
Utviklingen går fort
Innvandrerbefolkningen i Norge kan grovt sett deles i tre mellom arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, først og fremst Polen og Latvia, innvandrere fra vestlige land, først og fremst Sverige, og dernest innvandrere fra Midtøsten, Afrika og Asia, først og fremst muslimske innvandrere fra Somalia, Pakistan, Irak, Tyrkia, Afghanistan, Iran, Marokko og Eritrea.
Etter at innvandringen har økt jevnt og trutt fra i underkant av 20.000 i året på 1980-tallet frem til omkring 40.000 i 2005, for så å skyte fart opp til 78.000 under innvandringskrisen i 2015, kom det 50.000 innvandrere i 2019 før covid-pandemien i 2020. De to siste årene har innvandringen stagnert pga. covid.
Innvandringen bidrar ikke bare til befolkningsvekst, men også til endring i befolkningens sammensetning. I 2016 var innvandrerandelen i Oslo allerede på 33% og i Drammen 28%. I 4 av 15 bydeler i Oslo er innvandrerbefolkningen i flertall. I 2020 var det 19.000 som fikk norsk statsborgerskap og 17.000 som fikk varig oppholdstillatelse. Omkring 75% av disse kom fra MENA-landene.
Det er rimelig å anta at det relativt sett vil bli færre etniske nordmenn i Norge og færre vestlige innvandrere med bakgrunn fra Europa og Amerika, mens det vil bli flere innvandrere og barn med to innvandrerforeldre fra MENA-landene.
18,5% innvandrere
I 2021 var det 997.942 innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre, totalt 18,5% av en befolkning på 5.415.166. Av disse kommer 589.379 hovedsakelig fra Midtøsten, Afrika og Asia.
Innvandringen fra MENA-landene består i overveiende grad av muslimer med liten eller ingen utdanning. Dette er den største og raskest voksende innvandrergruppen. Den har vokst med 107% de siste 10 årene siden 2010 og utgjør nå 59% av innvandrerbefolkningen og 10,9% av totalbefolkningen.
Den øvrige innvandrerbefolkningen utgjør 7,6% av totalbefolkningen, og består hovedsakelig av yrkesinnvandrere i manuelle yrker fra Øst-Europa, samt studenter og innvandrere med høy utdanning fra Vesten.
De samfunnsøkonomiske konsekvensene av innvandringen er enorme. Belastningen på velferdsstaten vil tilta. Vridningen i innvandringen fra arbeidsinnvandring fra Øst-Europa og høyt utdannet arbeidskraft fra Vesten til innvandrere fra MENA-landene med lav eller ingen utdanning, vil forsterke disse utfordringene.
SSB viser imidlertid liten interesse for innvandringens kostnadsside og endringene i innvandrerbefolkningens sammensetning. I stedet fokuseres det på aldringen i befolkningen.
Det gir politikere, planleggere og offentligheten et fordreid bilde av de utfordringer befolkningsveksten og endringene i befolkningens sammensetning vil påføre det norske samfunnet i årene fremover.
SSB spår lavere innvandring
SSBs Nasjonale befolkningsfremskrivninger 2020 spår en befolkningstilvekst fra dagens befolkning på 5,4 millioner til 6,1 millioner i 2060. Prognosen i SSBs hovedalternativ representerer et skarpt brudd med historisk trend og den utviklingen vi har sett de siste 40-50 årene.
Som en følge av økt innvandring har befolkningstilveksten økt jevnt og trutt fra omkring 0,4% årlig i 1980 til drøyt 0,7% årlig i 2020. Nå mener SSB i hovedalternativet at den stadig raskere tilveksten i befolkningen ikke bare vil slutte å øke eller flate ut på dagens nivå, men at den vil falle ned mot null som en følge av redusert innvandring og reduserte fødselsrater generelt. Det er oppsiktsvekkende.
SSB mener at innvandringen kommer til å synke fra dagens nivå på rundt 50.000 i 2019, etter innvandringskrisen i 2015 og før covid-pandemien i 2020, til 37.000 mot slutten av perioden. Etter å ha korrigert for utvandring, representerer det iht. SSBs hovedalternativ en årlig nettoinnvandring fra det kunstig lave nivået i 2020 på 11.320 pga. covid, til 10.483 i 2060.
I tallet for 2020 har SSB heller ikke tatt høyde for de 3.000 kvoteflyktningene som Solberg-regjeringen vedtok å ta til Norge i 2020, men som pga. covid-pandemien ennå ikke var ankommet. De kommer i tillegg til den «ordinære» innvandringen av asylsøkere, men betraktes av SSB som et ekstraordinært tilfelle. Med forventet fremtidig familiegjenforening tilsvarer det anslagsvis 10.000 ekstra innvandrere årlig i tillegg til den ordinære innvandringen dersom ikke innvandringspolitikken legges om i restriktiv retning.
Urealistiske forutsetninger
Det er imidlertid på det nåværende tidspunkt liten grunn til å tro at Støre-regjeringen eller kommende regjeringer vil stoppe å ta inn kvoteflyktninger etter at covid-pandemien er over. Holdningene i partiledelsen i Arbeiderpartiet og Høyre, og presset fra venstresiden og sentrumspartiene i Stortinget samt internasjonalt fra EU og FN, er snarere å ta inn flere.
Det er således mer sannsynlig at den reduserte forventede innvandringen fra Øst-Europa og fra Vesten vil bli helt eller i stor grad kompensert med kvoteflyktninger fra MENA-landene. De kommer i tillegg til strømmen av ordinære asylsøkere fra samme område, som er den gruppen innvandrere som har økt mest.
I et slikt politisk mer realistisk scenario, vil den totale innvandringen fortsette med samme styrke (40.000-50.000 årlig) og legge seg på omtrent samme bane i forhold til nivået før covid-pandemien. Det synes således mer rimelig å anta en nettoinnvandring på mellom 20.000 og 30.000 innvandrere i året enn 10.000 årlig, slik SSB forutsetter. Til sammenlikning var nettoinnvandringen i perioden 2006-2018 stigende fra 25.000 til 48.000 innvandrere årlig.
At forutsetningen om redusert innvandring og stagnasjon i befolkningstilveksten er tvilsom, understrekes av det faktum at både FN og Eurostat fremskriver en høyere nettoinnvandring til Norge og en høyere befolkningstilvekst, enn det SSB gjør.
Omfattende demografiske endringer
Det vil i så fall gi en helt annen utviklingsbane enn det SSB foreskriver. Befolkningstilveksten vil bli langt større. Nettoinnvandringen vil tilsvare en årlig befolkningsøkning tilsvarende en by på mellom Hortens (20.717) og Hamars (28.535) størrelse. Og befolkningens sammensetning vil endres radikalt. Tilveksten i befolkningen, vil hovedsakelig bestå av innvandrere fra Midtøsten, Afrika og Asia.
Innvandrerbefolkningens andel av totalbefolkningen vil øke både som en følge av den fortsatt høy innvandringen i seg selv, samt som en følge av at innvandrergruppene fra MENA-landene vokser raskere pga. høye reproduksjonsrater (2,79) samtidig som den etniske norske befolkningen og innvandrere fra Øst-Europa og fra Vesten vil minke som en følge av en negativ fødselsrate (1,48).
Dette vil forsterkes ytterligere ved at innvandrere fra Vesten og Øst-Europa i stor grad flytter tilbake til deres hjemland etter endte studier eller arbeidsopphold i Norge, mens innvandrerne fra MENA-landene får statsborgerskap og blir i Norge.
SSBs prognose om at innvandrerbefolkningen vil øke fra 980.000 i dag til 1.540.000 og utgjøre 25,8% av befolkningen i 2060 synes således svært konservativ.
Mer realistiske forutsetninger, som drøftet over, med en antakelse om at den reduserte innvandringen fra Øst-Europa og Vesten vil bli kompensert med kvoteflyktninger, innebærer at innvandrerbefolkningen i 2060 trolig vil være over 50% og større enn den etnisk norske befolkningen. Og den vil bestå hovedsakelig av innvandrere fra Midt-Østen, Asia og Afrika.
Misvisende statistikk
Man kan synes at åpne grenser og et fargerikt fellesskap er en fin ting, at multikultur og stadig flere muslimske særkrav er greit og at det skulle bare mangle at vi ikke kan dele vårt vidstrakte land og Oljefondet med asylsøkere og fattige velferdsimmigranter fra Sør.
Om vi ser bort ifra de kulturelle og politiske konsekvensene av en slik utvikling, er den samfunnsøkonomiske hovedutfordringen imidlertid at innvandrerne fra MENA-landene gjennomgående har lav eller ingen utdanning, lav yrkesdeltakelse og bare i begrenset grad bidrar til verdiskapningen i landet.
Til forskjell fra innvandringen fra vestlige land og arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa, representerer de ikke den arbeidskraften et moderne samfunn som det norske trenger. Lavt utdanningsnivå, kulturelle faktorer og lett tilgang til sosiale ytelser er hovedforklaringen på den lave yrkesdeltakelsen blant disse innvandrergruppene, særlig blant muslimske kvinner.
Disse forholdene skjules imidlertid i SSBs statistikker. SSB regner en person som sysselsatt dersom vedkommende arbeider minimum 1 time i uka. Det er jo en ganske absurd definisjon på å være sysselsatt. Ingen andre regner noen som sysselsatt dersom de bare jobber 1 time i uka. For eksempel når det gjelder somalierne, Norges raskest voksende innvandrergruppe som også er en gruppe med relativt lang botid, sier SSB at 33% av somalierne er i jobb.
Realiteten er at bare 18,3% jobber minimum fire dager eller 30 timer i uka, 26,1% av mennene og 9,5% av kvinnene, enda færre om en regner 37,5 timer som fullt sysselsatt. Erfaringene etter nesten 50 års innvandring er dessuten at yrkesdeltakelsen ikke blir noe høyere for 2. og 3. generasjon, snarere tvert i mot. Den går ned.
På samme måte som SSBs befolkningsprognoser underdriver veksten i innvandrerbefolkningen og ignorerer endringen i befolkningens sammensetning, har vi en offentlig sysselsettingsstatistikk som overdriver den faktiske yrkesdeltakelsen blant disse innvandrergruppene. Det er ytterst uheldig og i strid med SSBs mandat om upartiskhet og habilitet.
Et varsko om hva vi har i vente
Om SSB pynter på innvandringsprognosene og sysselsettingsstatistikken, forsvinner imidlertid ikke de negative følgene for statens finanser. Innvandringen og endringen i befolkningens sammensetning fører uvegerlig til svekket verdiskapning, reduserte skatteinntekter, økte sosialutgifter, økte infrastrukturkostnader og en omfordeling av vår nasjonale formue.
Presset på velferdsstaten og på statsbudsjettet vil tilta i styrke i årene fremover. Utviklingen vil forseres med reduserte petroleumsinntekter. Utfordringene og problemene kan skjules, men de forsvinner ikke dersom ikke innvandringspolitikken raskt blir lagt om i restriktiv retning.