Filosofien bygger på det greske begrepet logos, som betyr orden. Men det betyr også språk. Filosofien taler derfor om språkets orden og ordenens språk, altså at vi både kan og bør språkliggjøre den orden vi ønsker. Når orden språkliggjøres, kan den deles, i prinsippet over hvilken som helst avstand (tele, gresk) i tid og rom – og dermed debatteres. Vi vet fra erfaring så vel som fra egen fornuft at enhver skapt orden har uforutsigbare mangler. En språkliggjøring sikrer derfor at dens kommunikasjon kan stimulere til særlig én ting: kritikk (krinein, gresk). Kritikk, i sin opprinnelige betydning, betyr ganske enkelt å skjelne. «Skjelne klinten fra hveten.» Filosofien peker derfor frem mot et læringsprosjekt, et læringsprosjekt som i sin natur er av uendelighetens beskaffenhet. Den peker ikke så meget mot ‘perfeksjon’ som mot det ‘perfeksjonerbare.’ Var ‘det perfekte’ oppnåelig kunne vi sette punktum på et eller annet historisk rom-stedlig koordinat. Men det hele er, uvisst hvorfor, av en særdeles takknemlig konstruksjon: det sørger nemlig for at vi alle, i alle rom og tider, kan delta. Det er demokratisk!
Undertegnede skal fremover gi noen beskjedne bidrag til Resett. Som utdannet filosof gir navnet ‘Resett’ mange assosiasjoner til filosofien. Som politisk engasjert gir det meg mange assosiasjoner til vår politiske samtid. Som borger gir det meg assosiasjoner til behovet for en ny start. En ny orden. Et nytt språk. Forstavelsen ‘re-‘ er latinsk og betyr ‘igjen.’ Innbakt i språket ligger dets i prinsippet uendelige gjentakelse. Språket er konstituert slik at det kan gjentas for en uendelighet av uerkjennbare, og derfor ukontrollerbare, kontekster (fra Athen til Oslo) og bevisstheter (fra meg til deg, kjære leser). Dermed kan menneskeheten dele sine erfaringer over tid og rom. Dermed kan vi lære. På en absolutt måte, selvsagt, når språket kodes i skrift (graphein). Da er vi i prinsippet alle sammen, inkludert alle fremtidens mennesker, adressater fra det tidspunkt skriften er nedfelt. ‘Re-‘ er derfor også betingelsen for en ny start. Hvor vi ser tingene på nytt. Det er i gjentakelsens mulighet, dette at vårt språk er bygget for å kunne avkodes av hvilken som helst bevissthet i hvilken som helst tid, at det nye ligger gjemt.
Som verden er blitt «mindre,» fordi kommunikasjonen i dag er utviklet teknologisk til å kunne deles i tilnærmet lysets hastighet (som alltid har vært dens håp og mulighet), ser vi tydelig at kommunikasjonens lovnad ligger langt forut for de realiteter som fortsatt preger langt de fleste av verdens samfunn og kulturer. Logos kaller fortsatt på oss, kaller fortsatt på å realiseres i sin hele og fulle målestokk. Ikke minst nå som dens teknologi i sanntid lar oss kommunisere med mennesker på den andre siden av jordkloden. I lyset av logos og i lyset av kommunikasjonens muligheter smerter det oss i dag å oppdage at verden langt fra er hvordan den faktisk kunne være – hadde bare alle verdens samfunn og kulturer latt språket og kommunikasjonen fri. Det smerter oss alle. Men vi møter det, naturlig nok, på vidt ulike måter. Fra naturen kjenner vi den to-deling som på godt engelsk heter «fight or flight.» Vi ser at store deler av verden fortsatt befinner seg i «flight» hva angår å erkjenne og virkelig elske kommunikasjonens frihet. Vi ser dessverre også at logos får ringere vilkår også hos oss, i Europa, her hvor logos først i menneskehetens historie ble dyrket frem. Her, hvor først ble effektivt erkjent at selve sannheten avhang av både et epistemologisk (erkjennelsesmessig) og et politisk demokrati: sannheten er intet, og forfaller hurtig, uten friheten. Vår sivilisasjon som er selve vartegnet for menneskehetens mulighet til en sivilisasjon hvor frihet og sannhet er hverandres innbyrdes velgjørere og muliggjørere.
Jeg tror på Europas klassiske frihetsverdier. Jeg er overbevist om at det er Europas klassiske frihetsverdier som skal vise vei i en verden som fortsatt huser regimer som de i Kina, Russland, Iran og Saudi-Arabia. Det er disse verdier som skal være fremtidens vartegn. Det er disse som ettertiden tydelig skal erkjenne var dens mulighet. Fremtidens bevaring fordrer helt bestemte filosofiske disposisjoner.
Jeg vil skrive lett og flyvende filosofisk som her, men vil også dykke ned ikke bare i den politiske filosofi, men også konkret realpolitik.
Logos – tele – krinein – graphein? For å rekapitulere, for å re-sette: jeg er del av en bevegelse som verdsetter en fornyelse, en levende aktualisering, av orden og språk (logos), og som sikter på en åpen og transparent (tele) kommunikasjon (graphein) alltid på søk etter å perfeksjoneres (krinein). Målet er stadig filosofiens oldgamle: sett mennesket fri på en måte som tar vare på og sørger for sannheten. I en viss forstand handler det om å sette gamle Telemachus fri. Telemachus er han som «kjemper på avstand.» Jeg vil, som ham, kjempe, og mitt våpen er logos.