Jeg er 61 år og har bodd mesteparten av mitt voksne liv nord i Groruddalen. De siste 26 årene på Haugenstua i Stovner bydel. På 1970-tallet bodde det få innvandrere her. Haugenstua-gjengen var beryktet og herjet over hele Oslo sammen med Uranienborg-gjengen på Oslo vest. På 1980-tallet skrev Dagbladet og en rekke andre aviser om de enorme sosiale problemene på Stovner. Rus og kriminalitet florerte. Siden den gang har det vært jobbet meget godt med integrering i bydelen vår. Politikken er gjennomført hele veien fra barnehage til videregående skole. Politi og barnevern har gjort et viktig arbeid, med informasjon og tidlig inngripen før problemene og konfliktene ble for store.
I dag er det innvandrerne som sørger for et normalt liv i en bydel som ellers er dominert av pensjonister, trygdede og sosialklienter. Det er mest innvandrere som er i jobb, både menn og kvinner, og det er stort de som har barn i barnehage og skole. Det er i økende grad de som går i kirke, og de som deltar aktivt i fritidsaktiviteter for ungdom. Dette er veldig tydelig i blokkområdene som der jeg bor, mindre utpreget i områdene med rekkehus og eneboliger. For å beholde et godt og variert bomiljø i Groruddalen, er det viktig at vi beholder denne variasjonen. Ytterligere fortetting med nye blokker er ikke ønskelig.
Mine to yngste barn har vokst opp her. Et av de få stedene i Oslo der vi hadde råd til å bo, og det har vært heldig for oss. De er voksne i dag og har begge klart seg meget bra. Min datter var i 2-3 år den eneste helt norske i klassen. Vi snakket om det. Jeg sa at «Du har mer til felles med din bestevenninne fra Afrika enn mange av innvandrerne har med hverandre. Dere er begge kristne og aktive i samme menighet. I klassen din er det barn fra mange forskjellige land og religioner.» Jeg tror hun forsto det. Da hun gikk over på ungdomsskolen ble hun plassert i en annen klasse med flere helt norske. Hun var på gråten over å miste vennene sine, og heldigvis forsto lærerne det, så det ble raskt endret, og hun fikk være i samme klasse som de fleste vennene.
For å være mer presis, det var stort sett foreldrene som var innvandrere. De aller fleste barna på skolen var født i Norge og snakket flytende norsk. Religionen var heller ikke så viktig den gangen. Muslimene feiret id som vi feirer jul, men få var spesielt religiøse. Men det skjer gradvis noe når folk settes under press. Muhammed-tegningene var starten på radikal islam i Norge. Første gang de ble offentliggjort hadde det kanskje noe med ytringsfrihet å gjøre. Men når man ser at det sårer dypt, er det å spre det videre bare hets. Foreløpig har vi ikke hatt store problemer med radikal islam på Stovner. Men det er jo tydelig at det skjer andre steder i Norge, også i Oslo.
Skolene i Groruddalen har gode resultater å vise til. Min datters klasse på ungdomskolen vant KappAbel-konkurransen i matematikk for Oslo. Særlig innvandrer-jentene gjør det godt på skolene. Forskjellene i resultater mellom skolene øst og vest i Oslo er små. Utfra vanlig statistikk om betydningen av foreldrenes ressurser og utdannelse burde den vært mye større. En årsak er at vi har mange dyktige lærere her. En annen årsak er at vi trolig har mindre problemer med fyll og narkotika enn noe annet område i Norge. På det området virker muslimene klart positivt inn. Dette gir seg også utslag på statistikken for vold og annen kriminalitet, som ifølge politiet er halvert i Stovner bydel de siste 15 årene.
Det betyr ikke at Stovner er problemfritt. Andre som bor her kan ha negative erfaringer. Av og til bør noen se litt nøyere på hva de selv formidler av holdninger. Men ikke alltid. Virkeligheten er alltid nyansert. Hovedtrekkene ligger likevel fast. Til tross for at 80 % av barna på skolene har innvandrerbakgrunn har Stovner bydel klart integreringen på en imponerende måte, og både fagfolk og journalister burde komme hit for å lære hvordan det bør gjøres.