Å tilhøre en minoritet i Norge er verdens beste drakt av selvimmunisert beskyttelse. Den personen som ikke er villig til å ta spesielle hensyn til etniske, religiøse, sosiale og kulturelle minoritetsgrupper vil oppleve en hets som vil tendere mot ren demonisering.
Samer, sigøynere, muslimer, homoseksuelle, lesbiske, Blitzere, miljøvernere, feminister og andre er mer eller mindre beskyttede minoriteter i kraft av seg selv. Forståelsen av at minoritetsgrupper består av snille og gode mennesker, idealister endog, utsatt for betydelig press fra storsamfunnet og storsamfunnets krav til konformitet, er en selvfølge.
Det har lenge vært en tradisjon for folk på den politiske venstresiden å utvise minoritetsempati, nærmest av ryggmargsrefleks, og det ofte i ritualiserte former. Ett av de mest utpregede ritualene er Demonstrasjonstoget, en rituell prosesjon for å markere tilhørighet til godheten, for mange venstrevridde en ærverdig tradisjon som går tilbake til suffragette-bevegelsen, arbeiderbevegelsen, borgerrettighetssbevegelsen, antikrigs-bevegelsen, hvor man her markerte sin motstand mot kvinneundertrykking, klasseskiller, rasisme, krig- og millitærmakt.
Stikkordet blir humanisme, idealisme, positivt menneskesyn – men fremfor alt engasjement.
Å engasjere seg er tegn på vilje til arbeid for en bedre verden med likestilling, fred og solidaritet. Den som går i demonstrasjonstog i Norge blir sett på som Den Gode Mann/Kvinne. Men kynikere vil hevde at etniske nordmenn på den politiske venstreside er yrkesdemonstranter/yrkesmoralister, statsbetalte filantroper og humanistkjendiser hvor det å gå i demonstrasjonstog er en selskapslek for viderekommende, en individuell merkevarebygging for mennesker som dropper Voltaire-sitater i dype skinnsofaer på vei inn i et livsvarig forskningsstipendiat. Eller det første steget på veien for oppadstrebende «idealister» før de «faller til ro» i en småborgerlig tilværelse som kulturjournalist i NRK eller i en statlig/kommunal understøttet organisasjon.
Komplikasjoner.
Men ikke alle minoritetsgrupper er like lette å forstå. I sin bok «Hells Angels» fra 1966 skriver Hunter S. Thompson om motorsykkelklubben fra California. Han skriver bl.a. om hvordan venstreintellektuelle på USAs vestkyst oppfattet Hells Angels i perioden 1964-65.
Sjargongen gikk på «fremmedgjøring», «en generasjon i opprør», osv.
Thompson forteller om hvordan han på fritiden ble plaget av venstreintellektuelle som gjerne ville solidarisere med Hells Angels og invitere dem hjem til sin middelklasseforstads stille idyll på en lørdags kveld til god vin og dannet snakk.
Hvetebrødsdagene opphørte høsten 1965 da Hells Angels angrep et demonstrasjontog mot Vietnam-krigen og banket opp de selvsamme venstreinntellektuelle. For sistnevnte gruppe var det et sjokk. Hells Angels som da ble oppfattet av venstreintellektuelle i California som motstandere av politiet, rettssystemet, en utgruppe i samfunnet, en minoritet – de måtte da være på vår side? Men Hells Angels, som ofte besto av krigsveteraner fra andre verdenskrig og senere Korea- og Vietnamkrigen, var ihuga patrioter og støttet Uncle Sam.
I dag, 50 år etterpå, virker det grenseløst naivt og latterlig, at livsfjerne venstreinntellektuelle på USAs vestkyst solidariserte med Hells Angels i sin tid. I dette ligger troen på at minoritetsgrupper er passivt enhetlige og kan innlemmes i et nedlatende hierarki hvor venstrevridde skal føle seg på toppen. Så hvorfor ta opp dette med HA? Ganske enkelt fordi det er en av de få gangene venstreintellektuelles romantisering av fenomener de sto millioner av lysår i fra, har fått konsekvens. De venstreintellektuelle forsto ikke HA og ble banket opp av dem, folk som de trodde de var venner med. Det er noe å tenke på når folk fra venstresiden hyller muslimske fundamentalister som «frihetskjempere», eller romantiserer islam generelt.
Kulturelle stereotypier
Men folk på venstresiden bekymres ikke over slikt. Minoritetsgrupper må altså ofte finne seg i å bli tillagt fordomsfulle egenskaper som (sosial)rasistiske entreprenører fra venstresiden har skapt for dem i et utstillingsvindu av kulturelle stereotypier. Alle homser liker Depeche Mode og er sympatiske ofre, alle sigøynere bor på campingplass og er kjempehyggelige, alle samer joiker og bor på vidda og er utrolige liketile. Og feminister vil skape en bedre verden uten barneporno og mannsvold, muslimer er en forpint og misforstått gruppe med ryggen mot veggen, hele tiden mens Blitzere og anti-rasister har reddet Oslo og resten av Norge fra å bli oversvømt av nazister. Men når minoritetsgrupper ikke oppfører seg som de venstrevridde vil så blir det et problem. Det er bare så sjelden at det problemet har dukket opp.