Jeg trengte ikke å lese klimaskeptikere for å bli klimaskeptiker. Jeg trengte kun å lese klimapanelets rapport, høre Al Gores hinsides spekulasjoner i beste profet-stil, og lese aviser og Teknisk Ukeblad, for å bli det.
Jeg er vel som de fleste nordmenn. Da man for alvor begynte å skrive om global oppvarming for omkring 15 år siden tenkte jeg ikke mye over det. Kanskje jeg trodde på det, men syntes det var ok siden jeg var klimaflyktning som hadde flyttet fra Trøndelag til Sør-Norge pga. det dårlige været.
Jeg var ihvertfall temmelig indifferent til hele greia. Jeg la merke til at Teknisk Ukeblad skrev om CO2-ets farlige virkning og at det ble stadig mer om global oppvarming i dagspressen. Så en dag, det kan ha vært i 2007, bestemte jeg meg for å lese en faktarute på vg.no: Dette er hva global oppvarming kan føre til.
Pkt 1 var at temperaturen kan komme til å gå opp med 1-2 grader til 2100. OK, tenkte jeg, slike variasjoner er jo helt vanlige, bare tenk på istiden, den lille istiden på 1600-tallet, den varme perioden i middelalderen, osv.
Pkt 2 var at havet kunne komme til å stige med en halv til 1 meter til 2100. OK, tenkte jeg nok en gang, det har jo steget 120 meter på de siste 12 000 årene siden istiden, så det er jo ikke noe uvanlig over det. Og siden bygninger for tiden avskrives etter 20 år og må rives etter 50-60 år, så skulle det ikke gjøre noe for flyttingen av byer. I Skandinavia har vi fortsatt landheving etter istiden, så variasjoner i denne størrelsen er tydeligvis ikke uvanlige.
Så kom pkt 3, og der og da ble jeg ’klimaskeptiker’, et ord som vel ikke var oppfunnet på den tiden. Der stod det at pga. økt temperatur og havnivå kom 30% av verdens dyreliv til å stå i fare for å dø ut.
Hvorfor ble jeg klimaskeptiker der og da? Simpelthen fordi dette var ren spekulasjon. Siden havet har steget og sunket tidligere og temperaturen har gått opp og ned tidligere, så dette simpelthen ut til å være tatt rett ut av lufta. Hvor kunne en så vag påstand være tatt fra? ”Stå i fare for”? Alle dyrearter står alltid i fare for ett eller annet. Jeg foretok en rask hoderegning. Med så og så mange tusen arter blir det noen tusen arter som må dø pr år. Så og så mange pr dag. Hvor er listen over artene som allerede har dødd ut?, spurte jeg, siden denne globale oppvarmingen tydeligvis hadde skjedd siden 80-tallet.
Nå ble jeg oppmerksom på striden rundt Al Gores film om klimaendringene. Han fikk Oscar for denne og tror du jamen ikke han og FNs klimapanel fikk Nobels fredspris. Hva var dette for noe? Klimapanelet hadde i 2007 gitt ut en rapport om den globale oppvarmingen, så nå lastet jeg den ned fra nettet, skrev ut de over 3000 sidene (i farger, det tok flere dager), og begynte å bla og lete for å finne grunnlag for påstandene.
Mitt første inntrykk av klimarapporten var at den var laget for å gjøre inntrykk. Den inneholdt et uendelig antall av verdenskart som i varierende grad ble mer og mer mørkerøde jo nærmere du kom polene. Det mørkerøde skulle illustrere graden av oppvarming, og polene var verst stilt.
Hvordan lyver man med fakta? I en slik kartprosjeksjon vil polområdene bli mye større enn områdene rundt ekvator. De gigantiske områdene hvor oppvarmingen skulle bli verst, var jo ikke så store når alt kom til alt. Som nordmann visste jeg dessuten at jo kaldere det er, desto raskere går temperaturen opp fordi luftas relative fuktighet er så liten når det er kaldt. Her var det noe rart. Dette er jo en funksjon, ikke av CO2, men av vanndamp.
Så lette jeg etter begrunnelse for påstanden om at 30% av dyrelivet skulle gå under med det første. Jeg fant den ikke. Jeg lette og lette, leste, søkte elektronisk i klimarapportens alle tre deler, og kunne slå fast at denne påstanden ikke hadde belegg. Jeg stilte til og med spørsmål om kildene til Teknisk Ukeblad, hvor direktøren for Direktoratet for Naturforvaltning var presentert over to sider nettopp med overskriften om de 30% av dyrelivet som skulle dø ut. Jeg fikk ikke svar. Jeg stilte spørsmålet til en ansatt ved Direktoratet, og hun svarte at dette nok var tatt ut av en ”Summary for Policymakers” som klimapanelet hadde laget for at politikere skulle ha noe enklere å forholde seg til.
Jo mer jeg lette, desto mer fant jeg et stort avvik mellom kllimarapporten og avisartiklene. Klimarapporten opererte med modellkjøringer og sannsynligheter, avisene med profetiske utsagn. Særlig merkelig var opptattheten av en global temperatur og hvordan man kunne sammenligne nåtidens globale temperatur med tidligere tiders. De hadde jo ingen satellittmålinger, de hadde ikke målestasjoner i havet, for den del var det jo ikke og er fremdeles ikke målestasjoner over det meste av kloden. Usikkerheten av de dataene man beregnet en global temperatur fra var jo gigantisk. Og i mellomtiden ble påstandene i avisene sterkere og sterkere. Det var ikke måte på hvor mye den globale oppvarmingen hadde skylden for allerede og hva som kom til å skje.
Best husker jeg en forsker fra Tromsø som i Teknisk Ukeblad vinteren 2008 hevdet at Arktis kom til å bli isfritt i 2011. Dette var en sinnssyk påstand, deilig fulgt opp av utsagnet: ”Men det kommer jo an på været.” Som opprinnelig nordlending måtte jeg gapskratte.
Klimapanelets rapport er i tre deler: Vitenskapen, Følgene, og Tiltakene. Det begynte å slå meg at Følgene ikke skjedde. Men dersom Følgene ikke skjedde, så måtte Vitenskapen være feil! Og da ville Tiltakene ikke være nødvendige!
Jeg tok for meg følgene i hvert eneste kapittel av del 2 av rapporten. Isbjørnene, disse ikoniske dyrene til Al Gore, var ikke i ferd med å dø ut. Når isen i Arktis minket økte isen i Antarktis. Og Arktis ble ikke isfritt. Havnivået var ikke i ferd med å stige. Amazonas hadde overraskende nok den største gjenveksten i verden. Isbreene i Himalaya drev ikke på og smeltet, faktisk hadde man ikke oversikten over de aller fleste av dem i det hele tatt. Kort sagt, Summary for Policymakers overdrev grovt selv det forskningen på følgene holdt på med.
Så var det Vitenskapen. Det gikk opp for meg at fremtidig oppvarming kun skjedde i datamaskinmodellene som man laget for å kjøre simuleringer. Hockeykøllegrafen som viste en oppvarming som aldri før, og som kanskje var selve hovedikonet for oppvarmingspanikken, viste seg å være konstruert. Og midt oppe i alt dette, kanskje fordi det viste seg at der ikke hadde vært noen ”global oppvarming” siden 1996, gikk man over til å kalle fantasibarnet ”klimaendring” sånn omkring 2008-09.
Det dustete ved kun å bruke termen ”klimaendring” er at klimaet alltid er i noen form for endring. Så man måtte kalle barnet noe som fenget i folks fantasi: ”Menneskeskapte katastrofale klimaendringer!”, hvor det var underforstått at det var utslipp av brenselsgassen CO2 som var livsfarlig for jorden. Og siden oppvarmingen var manglende sa klimarapporten fra 2012 at den ekstra varmen hadde gått ned i havet. Men da måtte rapporten fra 2007 ta feil!
På dette tidspunkt hadde det absurde tatt av. Om forskere skrev at noe var så og så sannsynlig, kom journalistene og sa at dette kom til å skje! Så kom aktivistene og sa at det kom til å skje før vi fikk sukk for oss. Og så kom politikerne og skulle være best i klassen til å redde verden.
De siste 10 årene har dommedagsprofetiene blitt større og større. Det later til at folk flest ikke ser forskjell på Hollywoods spesialeffekter i kommersielle katastrofefilmer og virkeligheten.
Jeg undrer meg over hvordan det kan være mulig at oppegående mennesker ikke ser tvers gjennom hysteriet. For klimavrøvlet er ikke annet enn menneskehetens største massehysteri noensinne.
Imens varsler en god del forskere at solaktiviteten, som er sammensatt av en rekke sykluser vi ikke kjenner årsaken til, har gått voldsomt ned, og at vi er på vei inn i en liten istid igjen. Det vitner årets sommer om. Det kommer til å bli absurd kaldt de kommende årene, og dette er noe reelt å frykte.