Journalistene løper i flokk for tida, og engster seg for «hacking» mot det det kommende Stortingsvalget. Og ikke bare dem, også «ekspertene». Sofie Nystrøm er direktør ved NTNU Center for Cyber and Information Security (CCIS). I et oppslag i NTNUs Unversitetsavisa hevder hun:
«I kampanjene mot USA begynte det i løpet av 2014 en betydelig pro-russisk påvirkning ved bruk av sosial manipulering. Aggressiviteten eskalerte utover 2014 og gjennom 2015. Mot slutten av 2015 og på nyåret var det tydelig at Russland sto bak budskap som hadde som mål å påvirke valget.»
Men dette er upresise og dulgte hentydninger. Påstandene om Russland er fortsatt ikke bevist, etter 8 måneder og utallige oppfordringer fra forskjellig hold om å legge fram bevisene. Veteraner fra amerikansk etterretning har gått dette grundig etter i sømmene, og avviser at russerne gjorde noe slikt mot presidentvalget. Likevel: dette – stadig like diffust formulert – er gjentatt og gjentatt så ofte at det er blitt en «sannhet». Her kan man virkelig snakke om «fake news» – nå også som politisk propaganda fra en direktør ved NTNU Center for Cyber and Information Security.
Gjentatt bruk av diffuse uttrykk og vendinger – som «hacking» – fra maktas side, er et eksempel på hvordan man skaper et mem (takk til Richard Dawkins), som over tid gir en tilsiktet manipulatorisk effekt.
Og de etablerte medier verden over og amerikanske politikere i det «demokratiske» partiet har greid å sause sammen sammen tre forskjellige ting ved å bruke det upresise ordet «hacking»:
1. Noen i USA lekker innhold fra det demokratiske partiets servere til Wikileaks, som sprer det videre. Dette er ikke falsk informasjon, og Russland har ingenting med det å gjøre.
2. Russland («Putin») kommer seg inn på de samme servere og kopierer materialet, får det spredd via Wikileaks. Men dette er fortsatt ikke falsk informasjon.
3. Russland påvirker stemmetallet ved presidentvalget, ved å trenge inn i amerikanske servere.
Det første fritar «Putin» for alt ansvar. Eksperter som McAfee og andre med tilsvarende kompetanse (se ovenfor) mener det er dette som har skjedd.
Det andre er data-innbrudd fra russernes side mot et parti i USA. Men bevis er altså ikke framlagt.
Det tredje er ekstremt alvorlig, et angrep på staten USA og overhodet ikke sammenlignbart med alternativ 2. Men bevis er ikke framlagt.
Alt dette omtales med samme ord: «hacking». Jeg vil hevde at dette er bevisst bruk av et upresist begrep, som har festnet seg hos de fleste mediefolk, og publikum.
Et annet mem er uttrykket «weapons of mass destruction» (WMD), som blei brukt som løgnaktig begrunnelse for angrepet mot Irak i 2003, og som har vært forsøkt brukt for å få til angrep på Syria. Nå kan WMD være
1. atomvåpen
2. biologiske våpen
3. giftgass
Uansett kalles alt dette beleilig for «weapons of mass destruction». Syria hadde, inntil det ble fjernet etter avtale med FN, «weapons of mass destruction» i form av giftgass. Men siden uttrykket også brukes om atomvåpen, kan man sjølsagt frambringe den rette frykt- og avskyfølelsen hos publikum ved ikke å si «giftgass» (som det faktisk er), men «weapons of mass destruction». Amerikanske politikere og medier verden rundt gjør akkurat det, hele tida.
Igjen, bevisst manipulatorisk begrepsbruk.
Og slikt kan være farlig: At man i dag har greid å skape russerfrykt ved hjelp av fake news om russisk «hacking», er farlige fake news fordi det bidrar til økte spenninger og opprustning mellom USA/NATO og Russland.
(Sammenlign dette med «Illuminati», «Rothschild eier verdens sentralbanker», «chemtrails», forskjellige teorier om 9/11, eller om hvor mange publikummere som var til stede under Trumps tiltredelse. Man kan riste på hodet over noe av dette, men fake news rundt disse temaene kan neppe sies å være farlig for verdensfreden!)
Elektroniske valg er framtida
Nå tilbake til den pågående medie-bølgen med bekymringer rundt elektroniske valg. I stedet for den aktuelle utbredte alarmismen om «hacking av valg», hvor alle nå synger etter samme manus, pinlig nok også denne NTNU-direktøren – så burde man se seg rundt i verden etter hvor man har gjennomført hel-elektroniske valg med stor suksess. Det har de i Sveits, og spesielt Geneve. Valg over nett er gammelt nytt der. Sveitserne har kjørt bindende folkeavstemninger over nettet siden 2004. I februar 2009 vedtok innbyggerne i Geneve ved folkeavstemning en grunnlovsendring (byen har en egen grunnlov) som inkorporerer bindende avstemninger via Internett. Basel hadde da gjort det samme før dem. Den første bindende folkeavstemning over nett skjedde i september 2004, i Geneve. Ogher er er en nyere artikkel.
Elektroniske avstemninger kommer, nådeløst. Dette er teknologisk drevet (som digital lyd og digital fotografering), men det er også et stort framskritt for demokratiet fordi det gir mye større muligheter for å legge ut viktige beslutninger til direkte avgjørelse blant dem det angår.
Så hvorfor ikke bare dra til Sveits og sette seg inn i deres IT-løsninger? Og så rett og slett kjøpe dem derfra hvis de er bra nok (noe jeg er temmelig sikker på at de er – sveitserne er kjente for å være svært grundige og dyktige).
Norske IT-folk på feltet har sjølsagt kjent til dette i 10 år eller mer. Er det et poeng å finne opp hjulet på nytt?
Nå er det altså (russisk) hacking som alle løper i flokk og bekymrer seg over. Men før bekymret man seg på annet grunnlag. Jeg var involvert i en debatt for noen år siden (i 2009) om bruk av nettet for å kunne avholde langt flere folkeavstemninger, i forbindelse med et studentprosjekt om dette som jeg var veileder for. Men den motstanden jeg da møtte i debatt med akademikere som jobber med slikt, var en annen enn i dag: Den gangen var det bekymring for at hvis folk kan stemme hjemmefra så vil kanskje en annen i husstanden kunne påvirke deg til å stemme annerledes, eller at det kan bli «salg av stemmer»(!)
Sveitserne vil kanskje lure på hvordan våre «eksperter» greier – med skiftende argumentasjon – å bekymre seg til evig trenering av noe som de i deres land altså har holdt på med i 13 år uten problemer av betydning.
Men offentlig samtale i Norge om slike positive muligheter for samfunnet som teknologien her åpner for, er ikke på dagsorden hos oss. I stedet er det hyperventilering om faren for «hacking» av Stortingsvalget.
Sånn går no dagan.