I artikkelen «Det privilegerte Arbeiderparti» av Maria Zähler, publisert hos Resett 29. august i år beskrives den norske velferdmodellen som rasert av Arbeiderpartiet.
En beskrivelse av Ap, som det ikke er vanskelig å være enig i. Men det som skrives om politikerne i Ap her, er like relevant kritikk av politikere i Høyre, Frp og flere parti.
Selv om de tre partiene Ap, Høyre og Frp fremhever seg i skylddeling for denne kritikken.
Beskrivelsen av den norske suksessmodellen er også korrekt. Den ble en braksuksess, men dessverre forlatt iløpet av 80-tallet. Det var noe en samlet høyreside arbeidet hardt for med Kåre Willoch som frontmann, og Gro Harlem Brundtland må ha latt seg bevege. For det endte jo med at Ap med støtte fra en samlet høyreside trumfet nordmenn motvillig inn i EU via EØS-avtalen.
Høyresiden ønsket seg markedsliberalisme med minst mulig regulering og begrensning, og det var hva de fikk med Aps hjelp. De fikk «de fire friheter», med fri flyt over åpne grenser, uten regulering og begrensning. For høyresiden var det en suksess for høyresidens politikk.
Da blir det feil at Resett fremstiller den norske modellen som en braksuksess, og gir hele skylden for dens bortfall på Ap, når den norske modellen direktiv for direktiv overskrives av EU-lov og EU-modellen.
Denne artikkelen gir meg samme assosiasjoner som Programerklæringen til Helge Lurås. Her forsøker høyresiden å toe egne hender, og egen skyld for ikke å ta vare på det gode samfunnet vi hadde bygget frem til 80-tallet. De skyver hele skylden over på venstresiden, og bruker Ap som virkemiddel. Til tross for at resten av sentrum-venstre hele tiden har vært i opposisjon til hva Ap + en samlet høyreside gjorde av politiske endringer i løpet av 80 og 90 tallet.