Rike overklassemenn som lever beskyttede liv kaster seg over innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug i den siste uka før valget mandag 11. september.
Reklameguru Ingebrigt Steen Jensen står bak et kjendisopprop mot politikere som ”sår splid og sprer frykt” og han vil at folk skal stemme på ”et varmere Norge”; det er særlig Listhaug dette skal ramme. Og på Facebook har tidligere forlegger og nåværende PEN-leder William Nygaard like godt skrevet seg ut av enhver saklig debatt: ”Blant våre rikspolitikere er det nok Sylvi Listhaug som ligger tettest på en autoritær og rasistisk fascisme i norsk politikk i dag. Hennes politikk er egenrådig og farlig og bør advares mot.”
De forstår ikke at folk flest vil vende seg bort i avsky over slike karakteristikker, og i stedet heie på Listhaug. Det handler om folkevett, om sunn selvoppholdelsesdrift. De vet at det er noen som må betale prisen for andres utopiske ideer – dem selv. Blir det mer hets mot Listhaugs person og motiver fra samfunnets eliter, ser jeg ikke bort fra at Frp kan nå gamle høyder i oppslutning.
De som nå ikke har skjønt at masseinnvandringen har store konsekvenser på økonomi, sosiale forhold og samfunnstrygghet, leser ikke bøker, ikke NOU-er, ser ikke TV, leser ikke kvalitetsaviser, følger rett og slett ikke med i sin tid.
Ingen er for hermetisk lukkede grenser, ingen vil kaste ut folk, ingen vil sette menneskerettigheter generelt til side. Men ansvarlige politikere – som Listhaug – ser at i massemigrasjonens tid så trenger suverene, demokratiske stater beskyttelse, slik at velfungerende velferdsstater kan overleve.
Det er politisk galskap å først trekke i nødbremsen når samfunnet står foran kollaps, som Sverige måtte gjøre høsten 2015. Tiden for utopisk humanisme på innvandringsfeltet er over, like passé som karnevalene på 80-tallet. Også Ap i posisjon, må forholde seg til de samme realitetene som Listhaug i dag.
Hvert år øker verdens befolkning med om lag 60 millioner, veldig mange fødes i land som produserer flyktninger. Det er helt umulig å løse dette gjennom en liberal, nord-europeisk asyl- og innvandringspolitikk. De som går inn for dette, må vi forlange gode analyser fra – ikke lettvinte skjellsord mot realistene, de som både har et varmt hjerte og et kjølig hode.
At det nettopp er velstående menn som selv ikke rammes av høy innvandring som går i bresjen for å øke trykket på innvandrertette lokalsamfunn og som vil binde opp store poster i framtidige statsbudsjett, gjør situasjonen tragikomisk.
Å melde seg til krevende oppgaver, er en beundringsverdig egenskap. Men en nasjonal elite som hever seg over folk flest og inviterer dem til en vedvarende og enorm dugnad de selv ikke deltar i, er et stygt syn.