Muslims holding up the Koran protest against a rally of the far-right group Pro Deutschland in Berlin's Neukoelln district on August 18, 2012. Far-right group Pro Deutschland staged protests under the banner "Islam does not belong to Germany" near several mosques marking the end of Ramadan. The rally provoked a countermarch of left-wing demonstrators. Amid a heavy police presence, Pro Deutschland activists showed controversial cartoons of the Prophet Mohammed, designed by Danish cartoonist Kurt Westergaard. AFP PHOTO / BARBARA SAX

Den minutiøse, nærmest pedantiske, detaljstyringen av alle mennesker, fra vugge til grav, vi ser i islam, som blant annet inkluderer sharia, er kun mulig med et tystesystem, helst en i hver familie. Underkastelse var jo ikke underkastelse hvis ikke man lot seg kue til å bestemmes over selv for de mest banale forhold i livet, men ikke minst også de mest skjebnesvangre forhold i livet. Tystingen har nære søsken: løgnen – for hvem vil ikke alltid befinne seg i løgnens naboskap overfor sharias urimelige og ofte umulige krav? – og straffen – for hvem vil ikke måtte straffes hvis tystingen skal beholde sin funksjon?

Sharia har aldri hatt noen egentlig plass i Europa. Men vi sanner (bevitner må være sant) at vi har hatt våre egne pedanter. For eksempel har politiske og totalitære ideologier som kommunismen og nazismen flere likhetstrekk med sharia og islam hva angår den systematiske og kyniske krenkelsen av menneskets frihet og integritet. Disse ideologisystemer opererte også med tystere, til og med hvor barn tystet på sine foreldre. Sharia, kommunisme og nazisme, for bare å nevne et par allment kjente eksempler på det totalitære, kunne ikke fungere uten systematisk tysting. Tysting er det totalitæres selve hjerte, dets sine qua non, dvs. det uten hvilket det ikke kunne eksistere. Uten systematisk tysting, ingen hverken sharia, nazisme eller kommunisme. Det totalitære krever undertrykkelse, tvang og vold. Tysteren forteller det totalitære nettopp hvor undertrykkelsen, tvangen og volden skal settes inn. Og løgneren forsøker bare å beskytte seg selv.

I Vesten ser vi det totalitæres spøkelse i et stadig mer ideologisk EU – og i den tilsynelatende uforståelige importen av den vel mest ekstreme varianten av det totalitære: islam.

I filosofien lærer vi at hvert menneske har en egenverdi, kort fortalt at mennesket aldri bør reduseres til et middel for å oppnå et mål. Uansett hvor høyverdig målet måtte være. Vi lærer også at slike ting som moral og etikk, men også kunnskap (epistemologi) og sannhet (ontologi, vitenskap), essensielt lever av hvert enkelt menneskes frivillige bidrag. For eksempel understreket John Stuart Mill viktigheten av et reelt meningsmangfold for, ikke «bare» demokratiet, men for selveste sannheten. For sannhetens selve mulighet, dens eneste mulige komme og bibeholdelse. Uten friheten og integriteten aktualisert hos hver samfunnsborger, påminnet han oss, ville alt hva vi holdt kjært med sannhet, godhet og skjønnhet stivne i dogmer. Usannheten vil da trenge seg frem.

Når du tenker etter, når du tenker nøye nok i gjennom dette, erkjenner du at slikt mangfold er selve forsvarsverket mot enhver tendens til korrumpering av alt hva vi forbinder med filosofiens tre største søyler: sannhet, godhet og skjønnhet. Der hvor tystingen er det totalitæres sine qua non, der er mangfoldet tilsvarende et sine qua non for alt hva vi kjenner som politikk, etikk, moral, estetikk, epistemologi, ontologi, osv. Nærmere bestemt: ikke hva vi ‘kjenner’ som slik, men hva disse virkelighetsområdene nødvendigvis må være for å kunne kalles ved disse navn, disse begreper.

Og når du nå tenker etter – og gi deg selv et par dager med refleksjon – ser du at vi slett ikke er kvitt detaljstyring eller det totalitære. Vi ser alle at tendensen mot det totalitære er voksende. For hundre år siden vokste totalitarismene frem. Vi fikk verdenskrig og kald krig. De mistet sin makt over menneskesinnene et sted mellom 1945 og 1989. Nå rører monsteret igjen på seg. Men hverken kommunisme eller nazisme nyter bred anseelse i dag. Derfor må begjæret etter det totalitære finne andre passende uttrykksformer, andre måter å artikulere det på, andre måter å gjøre det spiselig på, andre måter å snakke om det på.

Hver tid har sin egen totalitære tilbøyelighet. Et eksempel: jødehatet er artikulert langs ulike diskursive akser i ulike tider. Jødehat 1.0 var formulert langs den tidens religiøst korrekte idéer. Når den religiøse diskursen mistet sin makt, måtte derfor jødehatet finne nye diskursive muligheter. Jødehat 2.0 fant snart sitt uttrykk i vitenskapelige termer. Når vitenskapen ikke lenger kunne aksle jødehatet, måtte derfor igjen jødehatet finne nye diskursive muligheter. Jødehatet 3.0, som opererer i dag, er artikulert langs juss og menneskerettigheter. Hat mot befolkning er alltid et grimt skue. Derfor må det da også finne uttrykk som i samtiden anses for verdige. Slik også med det totalitære, som jo er et bredt anlagt hat mot alt og alle som tenker og handler annerledes. Kommunismen så ikke blidt på de som ikke mente å kunne se saliggjørelsen i kommunismen. Nazismen så ikke blidt på de som ikke mente å kunne se saliggjørelsen i den tyske nasjonalistiske sosialismen. Islam så ikke blidt på de som ikke mente å kunne se saliggjørelsen i islam. At de to første springer ut av den politiske filosofi og den siste av religionen er ikke vesentlig. Det vesentlige er driften mot å ville styre det hele, alt og alle, totaliteten av livet. Hvordan dette kles inn med ord, er selvsagt også viktig å vite noe om, men viktigst er at vi erkjenner at begjæret etter det totale igjen truer.

Hvem har ikke undret seg over de stadig mer totalitære tildragelser som marer den Europeiske Union? Klarte vi ikke den gang mellom 45 og 98 å stagge det totalitære likevel? Parallelt med avviklingen av kommunismen og nazismens anseelse har vi nemlig måttet bevitne at hva som startet som en god idé – å bygge og utvikle det økonomiske samarbeidet – har fått klare totalitære anslag. Dette ses i EUs stadige angrep på og undermineringer av nasjonalstatene og nasjonaldemokratiene. Det ses i en union som ikke lenger er tilfreds med «bare» økonomiske avtaler, men som også krever en totaliserende overstyring på alle politiske, sosiale og kulturelle områder. EU synes å ville inkludere det hele. Vi ser det i en byråkratisk og juridisk jungel som bare blir tettere og tettere. I dag vokser fangarmene ned til de minste detaljer. Det meste er, såkalt, regulert. Alt skal, såkalt, godkjennes.

Er det underlig at akkurat EU insisterer på å invitere akkurat islam? Mange i vår samtid har store vansker med å forstå hvorfor EU også prakker på oss islam. Islam som så åpenbart er i direkte konflikt med alt hva vi europeere har kjært. Alt. Ikke bare inviteres islam og dens subjekter, dens underkastede, men det hele presenteres i et positivt lys. For liksom å helgardere seg mot enhver tenkelig kritikk har man i EU konstruert et resonnement hvor islamiseringen av Europa og historisk store migrasjonsstrømmer ikke bare påstås å være nødvendig. Man påstår at dette er både nødvendig og et gode. Vi får liksom i pose og sekk. Synes EU-borgeren dette kanskje ikke er av det gode, overtales han til å erkjenne at det er «nødvendig.» Skulle han mene dette slett ikke er nødvendig, får han høre at det er god moral – og dessuten at han er et usselt, lavt menneske.

Men det er ikke underlig. Slett ikke. EU søker en ideologisk religiøs make, en overbygning den kan speile seg i. En overbygning som kan gi dens totalitære stygge tryne et strøk av opphøydhet, av verdighet. En slags udiskutabel godkjennelse fra det guddommelige hinsidige. Dette ser vi ikke minst i bestrebelsene på å liksom blande kristendom, jødedom og islam. De påstår at de tre i det vesentlige er det samme. At vi like godt kan slå dem sammen.

Vi ser det også hos Europas underlig mange barnløse ledere. De har allerede bestemt seg. Onde hendelser som terror, drap, vold, voldtekter og annen grov kriminalitet kan aldri på noen måte kobles til islam. Islam er fred, messer de. Slik fortsetter EU og islam bare å vokse. Og det går raskt nå. Demografien tar ikke smålige hensyn. Om to-tre generasjoner, hvis ikke situasjonen endres, er muslimer og ikke-muslimer omtrent like store grupper i EU. Deretter blir ikke-muslimene raskt mindretall. Og for å være helt klar i mælet: mennesker som allerede bekjenner seg og sverger til åndelig totalitarisme er langt mer forstående også overfor politisk totalitarisme. De er allerede styrt. Som vi vet har da også islam allerede inkorporert herredømme for alle aspekter i menneskelivet, og sannelig ikke bare de åndelige. Når EU ikke vekker eufori hos europeerne bytter de altså bare ut befolkningen.

Vi bør være redde nå. For ingen av de store totalitarismer jeg har nevnt har noen gang gitt seg uten kamp til døden. Vi vet hva islams underkastede historisk er kapable til, ja, egentlig overalt hvor islam har oppslukt andre nasjoner, kulturer og folk. Og EU arbeider iherdig med å finalisere føderasjonen. På det tidspunkt har oligarkiet, som så alt for ofte har slektsbånd tilbake til de gamle adelige familiene i Europa, selvsagt ingen grunn til å renonsere på noe som helst.

Nettet blir bare mer og mer finmasket. Detaljstyring på stadig flere områder, og på måter som ikke står tilbake for noen sharia. Forbud, påbud, reglementer, lover, konvensjoner. Nasjonaldemokratiske partier, hvis ledere uansett kun har en rådgivende funksjon for oligarkiet, abdiserer. Når de ikke lenger kan agere politikk agerer de etisk og moralsk liksom på vegne av folket. Slik ødelegger de politikken. Men slik ødelegger de også etikken og moralen. Men dette er hva oligarkiet har å tilby våre ny-religiøse post-politikere. Byråkratene er nå vel så nysgjerrige på deg som en hvilken som helst sharia.

Så snart den økonomiske unionen var på plass inngikk oligarkiet avtaler om det sorte gullet. Hvor tilfeldigvis islam og sharia i regelen gjelder. De gjorde oss avhengige av den arabiske sorte oljen. Selve våre økonomiske maskinerier ble avhengig av velvilje fra arabiske stater, ayatollaher, imamer og sheiker. De korrumperte den grunnleggende og opprinnelige handelsunionen. De slavebandt oss til islamske land. Og de er nå i gang med å skifte ut alle Europas folk. 70 år tok det dem å oppbygge vårt plagede kontinent med enda et totalitært monster. Denne gangen både politisk og religiøs.

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]